Kultur

– Håp er noe helt annet enn optimisme

KLASSIKER: Da meningsløsheten kom krypende, fant Erling Rimehaug et håp som hadde blitt unnfanget i en tysk krigsfangeleir.

– Jeg var inne i en tid da jeg var ganske fortvilet, og det betydde mye for meg å lese denne boken. Siden synes jeg den bare er blitt mer og mer aktuell.

Det sier Erling Rimehaug, forfatter og nå pensjonert redaktør i Vårt Land.

Han tar oss med tilbake til slutten av 1990-tallet, da han sto i en vanskelig tid personlig, og fikk låne en bok av Per Kristian Lunde, pastor og forøvrig sønn av NRK-profilen Einar Lunde. Boken var Håpets teologi av tyske Jürgen Moltmann. Og den tok opp et helt grunnleggende spørsmål: «Er det egentlig håp for oss?»

Ut av mørket

– Jeg var nok mest ute etter et personlig håp – og i og for seg snakker ikke Moltmann om det i det hele tatt. Det er det kollektive håpet for hele menneskeheten han er opptatt av. Men dette ble til hjelp på det personlige planet også. Kanskje fordi jeg så at det fantes noe større enn det jeg rotet i selv, minnes Rimehaug.

Rimehaug har skrevet en rekke bøker, og i Tørsten gir lys fra 2009, forteller han om opplevelsen av meningsløshet og gudsfravær. Her har han middelaldermystikeren Johannes av korset med som sin følgesvenn, en kristen forfatter som nettopp beskriver erfaringen av et slikt mørke, og som har betydd mye for den tidligere politiske redaktøren.

Men Rimehaug fant Moltmann før han fant Johannes av korset. Og først mange år senere, da han fikk anledning til å intervjue Moltmann i 2018, ble Rimehaug klar over at erfaringen av et bunnløst mørke også hadde avfødt Håpets teologi.

---

Religiøse klassikere

  • I denne spalten ber vi ulike mennesker anbefale religiøs sakprosa og oppbyggelig litteratur, og fortelle hva møtet med disse tekstene har betydd.
  • I dag: Erling Rimehaug, forfatter og tidligere redaktør, om Håpets teologi (1964) av Jürgen Moltmann

---

En bror som forstår

I intervjuet, fra 2018, fortalte Moltmann om da han var 19 år gammel og satt som krigsfange i leir 27 i Norton i England sammen med tyske medsoldater.

De hadde vokst opp i Hitlers Tyskland. Nå hadde deres verden falt i grus.

«Vi hadde unnsluppet, men vi hadde mistet alt håp. Men i mørket fikk jeg se Guds lysende ansikt,» mintes Moltmann, og fortalte at det skjedde da han begynte å lese Det nye testamentet og Salmenes bok. Dette var slikt som ble delt ut til krigsfangene.

Moltmann leste klagesalmene, og festet seg særlig ved salme 39. Der står det: «Min Gud, hvorfor har du forlatt meg».

«Og så leste jeg i Markus­evangeliet at det var Jesu dødsrop. Da følte jeg at jeg har en bror som forstår meg midt i min forlatthet. Det var Jesu forlatthet som frelste meg,» sa han.

Et løfte

– Håp er noe helt annet enn optimisme, konstaterer Rimehaug og viser til hvordan Moltmann i boken knytter håpet til oppstandelsen og Guds løfter.

Gud har lovet en ny og annerledes verden. Dette løftet ble bekreftet ved oppstandelsen, som er et tegn på at det kan skje noe avgjørende nytt.

– Han skriver også om spenningene mellom verden slik vi opplever den – som håpløs – og løftene om en ny verden. Det er løfter vi kan holde fast ved på tross av det vi ser: Håpet er ikke avhengig av at vi ser tegn på at det går bra, forklarer den tidligere redaktøren.

Inspirerte ‘68

Spenningsforholdet er både selve menneskelivet og en kilde til handling. Når budskapet forkynnes, ser man Kristus i medmenneskene og naturen, og slik oppstår det håpshandlinger, sier Moltmann, som av denne grunn ble en gallionsfigur for -68-erne, og inspirerte frigjøringsteologien.

– Boken ble nok viktig for mange som leste den inn i en politisk sammenheng, men det er samtidig mye annet her enn akkurat dét. Og jeg vil tro den er minst like relevant i dag, nettopp på grunn av grunnspørsmålet: Er det håp for oss? avslutter Rimehaug.


Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

VL anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur