Kultur

– Boken min er til de unge på Grønland

LILLEHAMMER: Forfatter Niviaq Korneliussen var rasende over de høye selvmordstallene på Grønland. Da hun ga ut romanen «Blomsterdalen», var det som om flere klarte å sette ord på egne erfaringer.

– Det aller viktigste for meg har vært anerkjennelsen fra unge grønlendere, sier Niviaq Korneliussen.

Forfatteren har hatt et stramt program før møtet med Vårt Land på Litteraturfestivalen på Lillehammer. Som mottaker av Nordisk råds litteraturpris 2021 for romanen Blomsterdalen, har hun vært blant de store internasjonale trekkplastrene. Mandag mottok hun Bjørnsonprisen for sitt samfunnsengasjement i litteraturen.

Blomsterdalen (Naasuliardarpi på grønlandsk) handler om selvmord blant unge. Grønland har den høyeste selvmordsstatistikken i verden, og Korneliussen hadde ikke trodd at boken skulle bli tatt særlig godt imot i hjemlandet.

– Når grønlendere uttaler seg om sosiale problemer i danske medier, spør man seg gjerne hva det skal være godt for. Det gir jo bare landet et enda dårligere ry. Men mottakelsen av boken min var så positiv. Jeg kunne merke at den også ble et startpunkt for å klare snakke om selvmord, og spesielt selvmord blant unge.

02.06.22 Forfatter Niviaq Korneliussen med boken Blomsterdalen, vinner av litteraturprisen 2021. Fotografert på Litteraturfestivalen i Lillehammer

Romanen som samtaleåpner

Før Niviaq Korneliussen startet på Blomsterdalen, hadde hun holdt demonstrasjoner i 12 grønlandske byer. Hun opplevde ikke at hun nådde ordentlig frem, det var som om engasjementet tok slutt når fanene ble pakket ned. Med romanen opplevde hun å få hull på noe.

– Litteraturen forteller deg ikke hva du skal tenke og føle, den er mye mer åpen. Skjønnlitteraturen kan sånn sett ha en helt annen effekt enn for eksempel aktivisme.

Selv om Blomsterdalen er en fiktiv historie, ligger det harde fakta til grunn. Korneliussen har selv dykket dypt ned i tallmateriale og forskning. Det har hun til felles med den navnløse hovedpersonen i Blomsterdalen.

---

Niviaq Korneliussen

  • Født i 1990 den sydgrønlandske byen Nanortilak. Bor i dag i hovedstaden Nuuk.
  • Romandebuterte med Homo Sapienne i 2014 (på norsk i 2019, Cappelen Damm). Boken ble nominert til Nordisk råds litteraturpris og Politikens Litteraturpris
  • For den neste romanen, Blomsterdalen, ble hun tildelt Nordisk råds litteraturpris i 2021.
  • Ble tildelt Bjørnsonprisen 2022 på Norsk litteraturfestival for sitt bidrag til å løfte frem et stort samfunnsproblem gjennom skjønnlitteraturen.
  • Skriver bøkene sine både på grønlandsk og dansk.

---

– Når fakta og det dokumentariske blandes sammen med følelser og en fiktiv historie, tror jeg det også blir lettere å ta det til seg, sier hun.

Blomsterdalen leses nå av skoleklasser på Grønland, og mange unge har gitt personlige tilbakemeldinger til forfatteren.

Arven fra kolonitiden

Blomsterdalen skildrer hvordan mørket og lyset virker inn på menneskene, og hvordan midnattssolen kan være vanskeligere å håndtere enn mørketiden. Så, i en passasje heter det: «Men lyset er ikke den grunnleggende faktoren, for lyset har alltid vært her, mens selvmordene kom først etter kolonitiden».

– Hva er det med Grønlands historie som kan være med å forklare den høye selvmordsraten?

– Grønland var dansk en koloni inntil 1953. Det er ikke så lenge siden, min far ble født bare ett år senere. Etterpå ble vi jo ikke engang et selvstendig land, vi ble til en amt, som det heter. Og det var først da at industrialiseringen startet, med Danmarks store plan om å modernisere, forteller Korneliussen.

02.06.22 Forfatter Niviaq Korneliussen med boken Blomsterdalen, vinner av litteraturprisen 2021. Fotografert på Litteraturfestivalen i Lillehammer

Det skjedde mange store forandringer på kort tid. Fra å ha vært del av små samfunn som de sørget for seg selv, flyttet folk inn i store boligblokker og begynte å jobbe i industrien.

– Verdiene deres ble fullstendig vendt opp ned. Grønland hadde da vært koloni i 300 år, og nå bygget det seg opp til et bristepunkt. Siden 1960-årene det vært en tydelig stigning i selvmordstallene.

Litteraturen forteller deg ikke hva du skal tenke og føle, den er mye mer åpen

—  Niviaq Korneliussen

Vi har en tendens til å undervurdere at Grønland har vært kolonialisert, fordi danskene ikke drepte eller kriget, mener hun.

– Men det var en hel masse rettigheter som ble tatt fra den grønlandske befolkningen. Kulturelle verdier, troen vår, livssynet, seksualiteten vår og språket vårt. Du var jo ikke et verdifullt menneske hvis du ikke kunne snakke dansk. Grønlandske barn ble sendt til Danmark for å bli «siviliserte». Vi var i det hele tatt et folk som ble sett ned på, som om vi var villmenn.

Historien har ført samfunnet ut i en slags identitetskrise, forteller Korneliussen. Grønlenderne prøver å finne ut hva det var som egentlig skjedde, og hvorfor sosiale problemer er så utbredt. Her ligger en inngang til å forstå hvorfor selvmordsraten steg så raskt. Samtidig dannet det seg på sett og vis en kultur for selvmord, fortsetter hun. Det ble videreført fra en generasjon til den neste, som en sosial arv.

Et sammensatt mørke

Hovedpersonen i Blomsterdalen er på full fart inn i voksenlivet. Hun har fått seg kjæreste og startet på et studie i København. Men hun mislykkes og klarer ikke å leve opp til verken andres eller egne forventninger. Det blir en nedadgående spiral hvor hun mister seg selv mer og mer.

– Det var en vanskelig karakter å skrive frem, for jeg klarte ikke å se henne ordentlig for meg. Det var uvant for meg, men også spennende. Hun er under utvikling hele veien, og det tror jeg merkes.

Korneliussen legger ikke skjul på at det var krevende å skrive frem en hovedperson i en bok som handler om så store eksistensielle tema. Karakteren har selv mistet flere av dem som står henne nærmest. Bildet er sammensatt, det er ikke én grunn til at det går galt. Dette er viktig for forfatteren å få frem.

Her er det ting som har fått bygge seg opp siden barndommen. Det handler om tilhørighet, om ikke å bli akseptert for den man er, mange ulike trekk som gjør at hun ikke føler at hun har verdi.

02.06.22 Forfatter Niviaq Korneliussen med boken Blomsterdalen, vinner av litteraturprisen 2021. Fotografert på Litteraturfestivalen i Lillehammer

Skriveterapi

Under Bjørnsonforedraget på Lillehammer la Korneliussen vekt på hvor viktig de unges fortellinger er, og at det å skrive kan være en måte å få kontroll på sin egen historie. Forfatteren har flere sterke erfaringer fra den omreisende forfatterskolen hun har drevet på Grønland.

– Psykologien har flere beviser på at det å skrive ned noe kan endre forholdet man har til det man skriver om. Skriving er også en fysisk måte å uttrykke seg på, en slags prosess som settes i gang i kroppen. Man graver lenger og lenger inn i noe, setter spørsmålstegn, leser om igjen og redigerer. Slik kan det oppstå nye tanker. Jeg har sett stor utvikling hos mange underveis i en skriveprosess, sier hun.

Foran tilhørerne på Lillehammer kino fortalte hun om hvordan en ung mann fikk satt ord på svært vonde traumer knyttet til vold i barndommen. En ung kvinne klarte å nærme seg opplevelsen hun bar på av å være 15 år og adoptere bort barnet sitt.

Korneliussen er klar at hun ikke ser på sin egen skriving som terapi.

– Kan det likevel ha vært en måte å bearbeide stoffet på?

– Ja, det handler om å prøve å forstå. Da jeg skjønte hvordan systemet behandlet de unge, ble jeg bare så sint. Så det å kunne ta et steg tilbake og behandle sinnet sitt på en konstruktiv måte, gjorde at det ble mye lettere å forholde seg til all informasjonen jeg satt med.

02.06.22 Forfatter Niviaq Korneliussen med boken Blomsterdalen, vinner av litteraturprisen 2021. Fotografert på Litteraturfestivalen i Lillehammer

Bryte tausheten

I Blomsterdalen finner hovedpersonen og kjæresten hennes ut at kjærestens 17-årige kusine, Guuju, hadde forsøkt å ta livet av seg to ganger før hun lyktes. Hun ville ikke være innlagt, og helsevesenet hadde ikke klart å følge henne ordentlig opp.

– Du er ganske hard i kritikken av hjelpetilbudet til unge som sliter. Hva mener du må til for å få ned andelen selvmord?

– Det er et stort spørsmål, og jeg kan bare si hva jeg selv tenker om det. Det er ikke sånn at det finnes én løsning, men jeg tror det største problemet er at systemet som skal hjelpe ikke virker. I tillegg har vi en taushetskultur og en normalisering av selvmord i samfunnet. Regjeringen burde gi tydelig beskjed om at «nå retter vi søkelys mot selvmord. Ingen trenger å være redde for å snakke om det, og har dere behov for hjelp, så er vi her».

Det handler om prioriteringer, om flere stillinger, og om å skape en felles bevissthet om at disse ungene livene er viktige og at vi må snakke om det som skjer, mener Korneliussen.

– Taushetskultur knyttet til selvmord finnes mange steder. Noe av det handler om redsel for smitteeffekt. Hvilke tanker gjør du deg om det når det gjelder ditt eget prosjekt?

– Jeg har hatt mange tanker om det. Jeg tror at vi på Grønland befinner oss et sted hvor det skjer så hyppig at det ikke skader å prate åpent om det. Når jeg snakker om selvmord, er det jo systemet rundt jeg tar for meg. Likevel har jeg blitt fortalt at jeg kan inspirere andre til å ta livet sitt. Det tror ikke jeg noe på. Jeg tror det krever mer.

Sara Jacobsen Høgestøl

Sara Jacobsen Høgestøl

Sara Jacobsen Høgestøl er journalist i Vårt Lands kulturavdeling.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Kultur