«Mange har behov for å gå nå»

«I Roncevaux skal jeg overmotet temme», heter det i Rolandskvadet, heltediktet fra middelalderen som forteller hvordan Karl den stores hær gikk døden i møte ved et fjellpass i Pyreneene.

En maikveld i 2022 er det en ung mann fra Köln som sleper seg de siste meterne fram til de eldgamle murene på 900 meters høyde.

Han kunne sett ut som en reklameplakat for nytt fjellsportutstyr, hvis det ikke var for ansiktsuttrykket. Manuel Illgen senker den sprengfulle sekken mot bakken, og slipper noen gloser som ikke egner seg på trykk.

Aldri har en seng på sovesal vært mer etterlengtet.

Fullt i herberget

Herberget på Roncesvalles, som passet heter på spansk, er med 245 senger et av de største overnattingsstedene langs veien mot pilegrimsmålet Santiago. Men når Illgen ankommer er det under 10 ledige senger igjen.

– Det er fullt her nesten hver natt, sier Stef Lankveld, som jobber som frivillig for en nederlandsk pilegrimsforening som drifter herberget.

Offisielle tall bekrefter inntrykket. Antallet pilegrimer til Santiago ligger an til å bli rekordhøyt, meldte nylig spanske myndigheter. Det var i midten av april, og allerede da hadde 20.700 mennesker fått stemplet pilegrimspassene sine i Santiago. Justert mot tilsvarende tall for tidligere år, hadde det aldri vært flere pilegrimer, sa Alfonso Rueda, Galicias president til Euronews.

Brått var pandemien glemt, ikke bare av europeere:

– Nå kommer de også fra Japan, USA, Sør-Afrika, Australia, Sør-Korea og andre fjerne land, konstaterer Lankveld.

[ Hit kommer moderne pilegrimer og mennesker som opplever at de er født i feil kropp ]

Vi ber pilegrimene forsikre seg på forhånd om at de har overnatting

—  Hervé Breton ved pilegrimskontoret i Saint-Jean-Pied-de-Port

Må planlegge

Katedralen i Santiago de Compostela er et av de viktigste pilegrimsmålene i Europa. Den ligger i Galicia, i det nordvestre hjørnet av Spania, og sies å huse relikviene etter apostelen Jakob, hvis levninger skal ha blitt ført til området av de første kristne, og deretter gjenfunnet på mirakuløst vis på 800-tallet.

Mange veier fører dit, men den som passerer Roncesvalles er den mest brukte. Den kalles Via Frances – den franske veien – og starter et par mil nord for fjellpasset, på den andre siden av grensen: I landsbyen Saint-Jean-Pied-de-Port, hvor det er like vanlig å selge lange vandrestaver som postkort i turistsjappene. Her yngler pilegrimene oppover den smale brosteinslagte Rue d’Espagne, og stiller seg i kø utenfor et lite turistkontor fullt av kamskjell og kart.

Det er pilegrimskontoret, og hit kommer man for å få stempel i pilegrimspasset og gode råd. Ryktene om hvor trafikkert det er langs veien har allerede nådd mange, forteller Hervé Breton, som jobber ved kontoret.

– En del er bekymret for situasjonen, sier han, og røper at de som ikke har oppdaget det selv, får vite det av ham:

– Vi informerer folk, og vi ber dem forsikre seg et par dager på forhånd om at de har overnatting, slik at de kan legge opp ruten deretter.

---

Via Frances

• Den mest populære av pilegrimsrutene som leder til Santiago de Compostela i Nord-Spania.
• Veien starter i Pyreneene i Saint-Jean-Pied-de-Port i Frankrike, og løper 780 kilometer forbi byer som Pamplona, Logroño, Burgos and León.
• Katedralen i Santiago har vært et sentralt pilegrimsmål siden middelalderen. Tradisjonen sier at levningene av apostelen Jakob befinner seg her, etter å ha blitt oppdaget på mirakuløst vis på 800-tallet.
• Katedralen ble påbegynt i 1075, på samme tid som populær litteratur knyttet fortellingen om Jakob til middelalderens kamper om politisk kontroll over den iberiske halvøya.

---

Behov for å gå

Tvers over gaten ligger Beilari, et herberge som er populært blant skandinaviske grupper. Navnet betyr pilegrim på baskisk, og på trammen utenfor står eieren Joseph Berasategi og småprater med naboer og pilegrimer som rusler forbi.

– Dette er et kall, sier mannen som kjøpte huset i 2014.

Det har vært magre år under pandemien, men nå kommer pilegrimene tilbake for fullt. Berasategi tror mange trenger det.

– For noen har pandemien vært veldig tøff, de har kanskje mistet noen, de har vært ensomme, eller de har levd svært tett på andre. Jeg føler at mange har behov for å gå nå – og at de har behov for å dele.

Han utdyper det siste: Koronatidens første bud, «hold avstand!», går etter hans mening på tvers av selve pilegrimskulturen:

– Her er det helt motsatt. Å være pilegrim handler om å dele. Du deler rom, du deler maten, og du går sammen.

[ Seks ungdommer mente de så Jesu mor på en åskam i 1981. Var mirakelet ekte?  ]

Jubelår

Også pave Frans har tenkt seg til Santiago i år – riktignok ikke til fots. Paven har varslet sin ankomst i starten av august, i forbindelse med at 2022 er utropt til jubelår i Santiago de Compostela. Skikken med hellige år har røtter helt tilbake til Det gamle testamente, og innebærer at den som besøker Jakobs grav dette året, får tilgivelse for alle sine overtredelser.

Dette forklarer César R. Molina mens han strekker ut føttene og tømmer en liten ølboks. Vi har forflyttet oss noen etapper sørover, og hjertelegen fra Puerto Rico har tatt fatt på de bratte bakkene ned mot det spanske høylandet. Snart blir veien enklere, skritt på skritt langs tørre jordveier er i vente.

– Det betyr kortere tid i skjærsilden for meg. Men ikke for henne. Hun går rett til himmelen, legger Molina til med et bredt glis, og nikker mot reisefølget sitt:

Anita Warner er luthersk pastor fra California. Hun har for øyeblikket studiepermisjon etter to tøffe år der mange har kommet til kirken for få hjelp.

Det betyr kortere tid i skjærsilden for meg. Men ikke for henne. Hun går rett til himmelen

—  César Molina, pilegrim

– Det er godt å bli fritatt ansvaret for en liten stund, sier Warner, som skal bruke sabbatsåret til å forske på pilegrimene hun møter:

– Det er for tidlig å si hva pandemien har ført til, men jeg planen min er å samle historier langs veien, sier hun.

Molina er ikke i tvil om at hun vil lykkes. Dette er hans femte pilegrimsferd, og Molina, som kaller seg en «katolsk agnostiker» begynte å gå fordi han og en kompis fikk en innskytelse. Det ga mersmak ikke minst fordi han møtte så mange mennesker med fascinerende fortellinger.

– Dette er dessuten en reise i historien, skyter han inn, og legger ut om både Pelagius, eremitten som sies å ha funnet levningene av Jakob på 800-tallet, og ridderen Roland, som var Karl den stores hærfører og ifølge sagnet døde ved Roncesvalles i år 778.

[ Bli med når tusenvis av møtes på pilegrimsstedet Lourdes ]

Urpilegrimen

Karl den store var frankerkongen som forente det kristne Vest-Europa. Det er historisk belagt at han på 700-tallet foretok erobringstokter sør for Pyreneene, og at frankernes hær ble brutalt hugget ned ved Roncesvalles.

Men fortellingene fikk også et videre liv i takt med at de kristne kongedømmene ekspanderte på den iberiske halvøya, og at katedralen i Santiago ble påbegynt på 1000-tallet. En enormt populær tekst fra 1200-tallet, Historia Caroli Magni, forteller at det var apostelen Jakob som selv hadde beordret ekspansjonen, da han viste seg i en drøm for Karl den store, og ba ham ta kontrollen over Galicia fra Sarasenerne, «hedningene» som tilbad Muhammed.

Denne teksten bygget i sin tur på det kjente Rolandskvadet, som ble skrevet ned i flere versjoner på 1000- og 1100-tallet. Eposet bygger i en slik grad rundt steder forbundet med pilegrimstrafikken, at en berømt teori, lansert av Joseph Bédier på starten av 1900-tallet, hevder at eposet ble skapt i et miljø av munker som organiserte reiser til Santiago. For dem ble Roland selve ur-pilegrimen, og en martyr liksom Jakob selv.

Dikteren i eposet hevder at han bare viderebringer det som står i en annen bok. Men hvordan kunne noen overhodet vite hva som hadde skjedd ved Roncesvalles – når frankerne ble drept, alle som én? Legendenes svar, var ganske enkelt jærtegn – et annet sted står det at en engel hadde fortalt om det.

Jeg tror pandemien har fått mange til å spørre seg hva slags verden vi lever i. De har ventet på en sjanse til å begynne å gå, og nå griper de den.

—  Hanny Dolfsma

Leter etter mening

Stef Lankveld, pilegrimsvert ved Roncesvalles, tror verken på Gud eller engler. Men han tror heller ikke på pilegrimene som forteller at de vandrer fordi det er «sport» eller «kultur».

– Bak stikker det noe mer. Alle som går til Santiago, har sin grunn til det, fastslår mannen som i mange år selv har gått pilegrim.

På kontoret henger et meterlangt kart der de ulike veiene til Santiago er avmerket. Nederlenderne peker ut hvor de selv skal gå når de går av vakt her ved herberget.

– Ser dere noen fellestrekk ved pilegrimene?

– Det er mange i 30- og 40-årene som går, og de ser etter en mening: Hva gjør jeg her i verden? Hva vil jeg? svarer Hanny Dolfsma, en annen av vertene.

– Jeg tror dessuten pandemien har forandret dem. Jeg tror den har fått mange til å spørre seg hva slags verden vi lever i. De har ventet på en sjanse til å begynne å gå, og nå griper de den.

[ Moddi etter 37 dager som pilegrim: – Jeg fikk helt sjokk ]

Forbigått

Manuel Illgen tar det som en opplevelse. En dusj har gjort susen, og med ertesuppe og spansk vin i glasset er strabasene glemt. Den unge tyskeren har funnet igjen kompisen Robin Raabe, og rundt middagsbordet flyter praten lett med to andre pilegrimer. Illgen nikker mot en eldre dame med krokete rygg som også inntar middagen. Lattermildt røper han:

– Hun der, hun gikk forbi meg i dag.

Stef Lankveld mener fellesnevneren for pilegrimene er gnagsår. Men gjennom noe så banalt oppstår det også helt spesielle møter, hevder han.

– Når dagsrytmen brytes, og man tvinges til å leve enkelt og bare ta vare på seg selv, da skjer det noe. Man blir tilfreds, får noen flotte samtaler, og tør faktisk å vise litt av sjelen sin til andre.

– Kanskje fordi du ikke treffer dem igjen?

– Det kan nok stemme. Men denne plassen har noe – og dette «noe», det er menneskene, sier Lankveld.