Ukjente Gro Holm skildret bygdas hamskifte med skarp penn

Har du lest noe av Gro Holm – ikke hun på Dagsrevyen, men forfatteren? Nei, det hadde ikke litteraturhistoriker Jan Inge Sørbø heller før han støtte på henne under arbeidet med å skrive nynorsk litteraturhistorie. I hennes romantrilogi om Løstøls-folket fant han en av de store leseopplevelsene.

– Det er en kraft og en indignasjon hos henne som minner om Amalie Skram, sier han.

Fire store

I sin nye bok Fire store plasserer han Gro Holm (1878-1949) inn blant de fire store kvinnene i den nynorske kanon sammen med Hulda Garborg, Aslaug Vaa og Marie Takvam. Han reiser spørsmålet om hvorfor disse forfatterne ikke blir lest på egne premisser, men i stor grad som «kvinnelige forfattere». Litteraturhistoriske oversiktsverk har gjerne med de få kvinnene som ikke er til å komme utenom: Camilla Collett, Amalie Skram og Sigrid Undset.

– De er så store at det ikke betyr noe at de er kvinner. De øvrige er enten glemt eller listet opp som kvinnelige forfattere. Slik har litteraturhistorien gjort seg ferdig med dem, sier Sørbø.

Saftig satire

Gro Holm skrev om overgangen fra bondeslitet til industriens stemplingsur et halvt århundre før mennene Kjartan Fløgstad, Frode Grytten og Lars Ove Seljestad. Hun debuterte 54 år gammel med romanen Sut (1932). De neste to årene kom Odelsjord og Kår. Siden ble de utgitt samlet som trilogien Løstølsfolket og er blitt stående som hennes hovedverk. Du skal leite lenge etter saftigere og mer satiriske skildringer av slitet i fjøs og hjem.

Fortellingen om paret Brita og Lars, deres ungeflokk og bygdelag er fortalt med en detaljrikdom som ikke kan lånes fra noen research. Du må ha opplevd slitet selv. Humor er det også. Og replikkene sitter skarpt som i de norrøne sagaene som Gro Holm kjente fra det frilynte ungdomslaget.

Skarp replikk

Naboen Tore er innom på Løstøl og kommenterer slitet med få kyr og stadig voksende ungeflokker: «det aukar heime hos oss og no, det aukar meir i stova enn i fjøset.» Når spørsmålet kommer opp om de egentlig trenger hest, sier svigermora om mennene: «Merra fyrst og merra sist, vi kan svelta alle vi, når berre merra får sitt.» Da tenker Brita: «Når Lars høyrde slikt, gjekk han berre ut. Eg trur han gjekk bort til merra.»

[ I denne sagaen får kongene får så krona passer ]

Skyggesider

Trilogien ble gjenutgitt i Gyldendals Laterne-serie i 1978. Da var det 100 år siden Holm ble født i Odda innerst i Sørfjorden i Hardanger. Hun vokste opp på en gård som det var meningen at hun skulle ta over. Da hun giftet seg med en ingeniør i 1908, var Odda blitt et industristed. De som ikke allerede hadde byttet gårdsslitet med tjenesteyting i den framvoksende turismen, hadde enten emigrert til Amerika eller fått jobb i industrien. Gården Gro Holm vokste opp på, ble solgt som industritomt. Sammen med mannen bodde Gro Holm i perioder i Berlin, Paris og Oslo før hun i 1920 overtok en liten gård etter en onkel.

– Da nynorsklitteraturen vokste fram, førte det til at en begynte å skildre hele Norge, ikke bare bylivet. Det vi kjenner som heimstadddikting er en bakgrunn for Gro Holm. Heimstaddiktninga hadde ofte noe panegyrisk over seg. Den ville vise alle de gode kvalitetene ved livet på bygdene, slik vi for eksempel møter det hos Hulda Garborg. Den innstillingen bryter Gro Holm radikalt med. Hun viser også skyggesidene, mener Sørbø.

Kvinnereaksjon

Så ramme er skildringenes hennes, at bygdekvinner tok til motmæle.

– De oppfordret til å brenne bøkene. De fryktet at hun tok motet fra ungdommen ved å framstilte livet alt for hardt og brutalt med alle fødslene, sier Sørbø.

Heimstaddiktninga hadde ofte noe panegyrisk over seg. Den innstillingen bryter Gro Holm radikalt med.

—  Jan Inge Sørbø

Mens trilogien lenge var bortglemt av de fleste, ble den likevel, ifølge Janneken Øverlands etterord i Lanterneutgaven, lest i filler på Vestlandet. Mange kjente seg igjen i hennes levende og satiriske skildringer.

[ Magnus Takvam: Min mors liv var både vakkert og stygt ]

Forminsket

Sørbø hevder alle de fire forfatterne han løfter fram, har vært forminsket av kritikere. Hulda Garborg ble til fru Garborg og lest biografisk. Selv om Aslaug Vaa ble tatt alvorlig, mener Sørbø man forminsket henne ved å gjøre hennes dikt og drama til folkloristiske fortellinger også der de var samtidskritisk filosofi.

– Og Marie Takvam måtte hele tida verne seg mot forminskende og direkte hånlige biografiske lesemåter, påpeker Sørbø.

I den førende litteraturkritikken ble Gro Holms bøker forsøkt stengt inne på småbruket. På baksida av Lanterne-pocketen fra 1978 ble Dagbladets litteraturkritiker Philip Houm sitert: «...livet på de små vestlandske fjellgårdene er vel aldri skildret så intimt og så ekte som her.»

Forlaget unngikk behendig å ta med den toneangivende Dagblad-kritikerens innvendinger: «Men hun var klar over sine begrensning, hun prøvde ikke å være storartet, helst holdt hun seg til det hun kjente best: bondekonenes liv på de små vestlandsgårdene. Der var hun også best som kunstner.»

Slik, mener Sørbø, blir kritikerens ros til et «slags forgylt fengsel». På 1980-tallet ga litteraturhistoriker Willy Dahl et ganske annet bilde av Holms diktning.

– Han var opptatt av arbeider- og kvinnesak, og så straks at Holm ga et bilde av et helt samfunn, ikke bare et nostalgisk bilde, som er underteksten til Phillip Houm, sier Sørbø.

[ «Tove Ditlevsen var forut for sin tid» ]

Ansvar

For Jan Inge Sørbø er boka om de fire et utslag av yrkesstolthet.

– Som litteraturhistoriker må jeg tenke kritisk på hvilken tradisjon jeg står i. Lesing av kvinners tekster er et rettighetsspørsmål. Kvinner hadde ikke stemmerett eller arverett. Da hadde ikke tilgang til maktyrker og embeter. Den samme strukturen ga forestillinger om at kvinner heller ikke kan skrive ordentlig litteratur. Det tankegodset må vi bli kvitt, sier Sørbø.

---

Sørbøs leseforslag

• Gro Holm: Løstølsfolket er hovedverket, men også De hvite kull er en viktig byggestein i forfatterskapet.

• Marie Takvam: Merke etter livet viser at diktsamlingene hennes vil leve lenge.

• Aslaug Vaa: Bustader viser hennes bevissthet om den vestlige verdens sykdomstegn.

• Hulda Garborg: Kvinnen skapt av mannen skapte skandale, kom i ti opplag og ble endatil parodiert.

---