Når hans nasjon bomber hennes

Da Katherine og Dimitri Hansen gikk og la seg i huset sitt i Moss 23. februar, hadde han spart en stor nyhet til henne.

«Jeg har en overraskelse til deg», sa han.

Hun så søvnig og spørrende på mannen sin.

«Jeg har kjøpt flybilletter til Spania til oss. Vi drar 8. mars».

«Men hva hvis det blir krig?» spurte hun.

«Næh, det blir ikke krig».

[ Når livet er fylt av lidelse, tar ekteparet Totland sin tilflukt i litteraturen ]

Skilsmisse på dagen

Neste morgen våknet ekteparet til krigen, slik resten av verden gjorde. De måtte ringe rundt til alle de kjente for å høre om de var i live. Vettskremte slektninger og venner fortalte at bombene falt overalt.

– Samtidig så jeg på russisk TV at de sa at ukrainerne bombet seg selv. Verden var gått i svart og hvitt. Det var lett å skjønne at den ene siden drev med propaganda, forteller Dimitri. Kona svarer:

– Løgnene og sensuren gjør meg fysisk dårlig. Jeg nekter å se på russiske nyheter.

Hun ser på mannen sin og sier:

– Jeg er glad du er norsk-russer og ikke en putin-russer. Da hadde det vært skilsmisse på dagen!

Sjokktilstand

Etter invasjonen var Katherines stemor og lillesøster på flukt. Katherine forteller at de gjemte seg i en kjeller i en landsby nær Vyshgorod. Landsbyen var omringet av russiske og tsjetsjenske soldater, som skjøt mot dem som prøvde å flykte med bil. Flere ble drept, blant dem en tenåring, som ble dratt ut av bilen, voldtatt og skutt.

– Jeg var så redd. Jeg fikk ikke sove. Jeg tenkte på dem hele tiden. Og på min farmor og farfar i Irpin, som var under harde angrep. De måtte daglig løpe ned i kjelleren. Farmor er en sterk kvinne; hun har alltid vært mitt ideal. At livet hennes nå er fylt av frykt, gjør meg helt knust, fastslår Katherine.

Putin har sittet ved makten så lenge at han er blitt synonym med fedrelandet. Å endre mening om ham, blir å endre identitet.

—  Dimitri Hansen

Ekteparet i Moss føler at de har vært et godt team i den krisen de står i, selv om de takler den på hver sin måte. Dimitri bygger om huset deres for å kunne gi rom for ukrainske flyktninger. Katherine har meldt seg som tolk og lager ukrainsk suppe som hun deler ut til ukrainske barn som bor på hotell i Oslo. Begge samler inn klær til flyktningene.

– Det å gjøre noe, det er bedre enn å være handlingslammet. Jeg er i sjokktilstand, jeg sover dårlig og er redd. Bildene fra Ukraina hjemsøker meg. Det er hudløs smerte, forteller Katherine.

– For meg er det mulig å leve litt mer normalt igjen. Jeg har begynt å klatre igjen, det er hobbyen min, så det er god terapi, forteller Dimitri.

---

Familien Hansen

• Navn: Katherine (32) og Dimitri Hansen (33)
• Bosted: Moss
• Familie: Datteren Sophie på 3 år
• Bakgrunn: Hun er ukrainsk-norsk, han er russisk-norsk

---

«Stillhet er samtykke»

Både Katherine og Dimitri ble født i det som den gang var Sovjet. Selv om begge nå er norske, har de sine røtter i hver sin nasjon, der den ene har invadert den andre.

Eller forsøkt å frigjøre, som de politiske lederne i Russland sier.

– Mange sier at det er Putin og hans regime som er fienden, ikke vanlige russere. Det er ikke riktig. Det er russiske ungdommer, mange av dem er tenåringer, som skyter barn i Ukraina. De trenger ikke plyndre og voldta. Men de gjør det. De kan desertere. Men de ser ikke på ukrainere som mennesker, fastslår Katherine.

Dimitri har lyst til å bryte inn. Men kona holder opp hånden:

– Nå må jeg få snakke. Det er mitt hjemland og mitt folk. Ja, det er noen som demonstrerer i Russland. Men de fleste støtter Putin. Man kan ikke være nøytral når barn blir drept av ens egne soldater. Man kan ikke si at man ikke interesserer seg for politikk, slik mange russere her i Norge gjør. Jeg skjønner at de er redde for sine slektninger som er igjen. Men stillhet nå er samtykke.

[ Rebecca trodde hun led av vitaminmangel. Men fire ord endret alt. ]

Ondskap

Ektemannen tar ordet. Replikkvekslingen som følger foregår i en rolig, men dirrende, tone:

Dimitri: – Jeg forstår hvorfor de er stille. De har bare sett på russisk TV i 20 år. Der er det som om krigen ikke fins.

Katherine: – Men når man bor i Norge og har bodd her lenge … Unnskyld meg!

Dimitri: – Jeg vet. Men de vil ikke forstå. Vil ikke se den andre siden.

Katherine: – Det gjør vondt for dem å innrømme at det de står for er ondskap.

Dimitri: – Ja, de skammer seg. Putin har sittet ved makten så lenge at han er blitt synonym med fedrelandet. Å endre mening om ham, blir å endre identitet.

Katherine: – Han er som en Gud for dem. De tør ikke tenke selv.

Dimitri: – Det er et veldig sårt tema for mange russere. Mange er mot krigen, selv om de ikke tør å si det.

Katherine: – Hvordan kan man da være menneske? Når jeg ser gummibåter med druknende mennesker fra Middelhavet, da får jeg så vondt inni meg at jeg må hjelpe. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å ikke reagere. Det er uforståelig for meg. Jeg får telefoner fra norske bekjente jeg ikke har sett på mange år, de vil hjelpe til, mens jeg har russiske bekjente som bare har innført total radiostillhet.

Dimitri: – Etter så mange uker med krig er det helt forkastelig. Nå er det ingen tvil lenger. Om hvilken side som forteller sannheten.

Tvunget til å spionere

Ingen som leser dette må tro at ikke Dimitri fullt ut støtter sin kone. Han pusser opp en hybel for å stille den til disposisjon sånn at kommunen kan bosette flyktninger. Samtidig fortsetter han å se på russiske TV-kanaler for å få et innblikk i hva vanlige russere hører. Katherine tåler ikke lyden:

– Sovjetunionen forsøkte å lage en enhetskultur ved bruk av tvang. Nå forsøker Putin å gjøre det samme. Han ser på ukrainere, baltere og ukrainere som russere. For meg forsterkes den ukrainske identiteten nå. Jeg snakker russisk med Dimitri, men jeg merker at det er terapi for meg å snakke ukrainsk og lese på mitt eget språk. Jeg må snakke morsmålet, ellers mister jeg meg selv helt.

Dimitri ser på kona med kjærlighet. Han forstår. Han har opplevd en mild versjon av det samme da han vokste opp i Karelen. Hans farfar var det som ofte betegnes som Kola-nordmann. Han var fisker, og som andre norske fiskere på «feil side» av grensen ble han tvunget til å spionere for russerne.

– Vi måtte kalle oss Gansen, fordi Hansen ikke var lov. Bestefar ville ikke lære faren min norsk, fordi han fryktet at det ville gjøre at vi ble sett på som svikere. Den norske minoriteten i Karelen var så liten at det var vanskelig å beholde kulturen vår.

[ Hvem blir den nye biskopen i Hamar? Vi har spurt noen av kandidatene ]

På sannhetens side

Dimitri kom til Norge da han var åtte. Sovjet ble oppløst og familien var fri til å dra. Nå kaller han seg norsk-russisk. Katherine kaller seg ukrainsk-norsk.

– Hva sier dere til datteren deres om konflikten?

– Ingen ting. Hun er for liten. Når mamma gråter og hun spør meg om hvorfor, svarer jeg at jeg er lei meg og redd for oldeforeldrene hennes.

– Blir dere mer sammensveiset av krigen?

– Jeg opplever det. Jeg tror ikke dette skal komme mellom oss, sier Dimitri.

– Jeg håper det. Så lenge vi står på sannhetens side, tilføyer Katherine.