«Fotballjentene, håndballjentene, skigutta og Oslo-Filharmonikerne. De hevder seg i verdenstoppen. På samme måte skal vi vise at norsk næringsliv klarer seg internasjonalt. Trenger vi kanskje et nytt slagord? Det er typisk norsk å være god».
Gro Harlem Brundtlands nyttårstale 1. januar 1992 varslet om en forsiktig spirende norsk selvtillit, en overgang fra tungsindig provinsialisme til bråkjekt verdensborgerskap. Gjennom tiåret skulle Lillehammer-OL, fiskeoppdrett og eventyrlige oljeinntekter gjøre oss rettere i ryggen og mer internasjonale, men det viktigste bidraget var prestasjonene til herrelandslaget i fotball.
Man kan si mye pent om vinteridrett og oppdrettsindustri, men den jevne jordboer er betydelig mer opptatt av gressmatter og offside. At laget som skulle få navnet Drillos, kvalifiserte seg til to VM-sluttspill fikk oppmerksomhet over hele kloden. Kjetil Rekdals scoring mot Brasil i Marseilles i 1998 ville sannsynligvis vunnet alle kåringer over nyere norgeshistories gjeveste feelgood-øyeblikk. Gro skulle bare visst – da hun holdt talen sin, hadde Egil Olsen bare vært trener i et drøyt år.
[ Regissøren hadde ikke fått Hollywood-penger til dette for 15 år siden ]
Trygt plantet
Alt for Norge begynner i 1988, med en bebrillet akademiker som kritiserer norsk fotballs frykt for kunnskap og teori. Drivende åttitallsmusikk skaper kontrast til en sørgelig virkelighet: Alt er traust og trist, det er trafikkproblemer, lusekofter, strømbrudd på Ullevål og et landslag som bare taper og taper og taper.
Gjennom intervjuer, gamle nyhetssendinger og private opptak, fortelles så historien om oppturen – Drillos tid som trener. Vi kommer nokså tett på privatpersonen, med glimt av familieliv med kone, barn og hund og hans egne betraktninger om en fraværende og uinteressert far. Men fotballfilosofien har – naturligvis – høyere prioritet.
Det meste kan oppnås på tre pasninger. Utnytt motstanderens ubalanse. Slå ballen diagonalt til Jostein Flo eller en annen sterk hodespiller. Gjentatte scener viser Drillo foran VHS-spillere koblet til små skjermer. Norges fremste ekspert på scoringer (han har hovedfag) spiller forspilte målsjanser igjen og igjen.
Slik blir filmen noe av en underdog-fabel, om fotballnerden som tar i bruk nerdete metoder for å vinne kamper og som blir både suksesshistorie, kjæledegge og is-kremmer på veien. En slags folkelig kultfigur med gummistøvlene særdeles trygt plantet på treningsfeltet.
Resultatet er en film det skal bli vanskelig, kanskje til og med umulig, for fremtidige dokumentarskapere å toppe
— Einar Aarvig
Maradona
Skaperne Daniel Høglund og Jo Vemund Svendsen har selv uttalt at ideen er uoriginal, og det kan man saktens gi dem rett i. Historien og persongalleriet er kjent og velbrukt materiale, det samme gjelder virkemidlene – kombinasjonen av eldre materiale kommentert av nyere intervjuer. Lykkeligvis vet Høglund og Svendsen å forvalte disse virkemidlene på en kvikk og intelligent måte. Arkivklippene levendegjøres med diskret animasjon. De forvalter den kjente historien på en ny måte, for eksempel ved å vise oss omstendigheter og ansiktsuttrykk før og etter intervjusvar. Selv om vi kjenner utfallet, skapes det nervebitende spenning av kampen mot Brasil.
Det er tydelig at Svendsen og Høglund har latt seg inspirere av britiske Asif Kapadias fotballportrett Diego Maradona fra 2019 – definitivt ikke det verste forbildet man kan ha. Historien om et norsk landslag blir nødvendigvis ikke like spektakulær som Kapadias beretning om å kjempe seg ut av slummen for så å havne i et kaos av mesterskap, gærne Napoli-supportere, kokainmisbruk, overvekt og mafia. Men joda, Erik Mykland og Henning Bergs nattklubb-besøk under Frankrike-VM vies noen minutter.
[ «Jeg skulle ønske stjerneskuddet Louis turte å ta større sjanser» ]
---
Dokumentar
Alt for Norge
Av: Jo Vemund Svendsen, Daniel Høglund
Premiere fredag 22. april
---
Feelgood-nasjonalromantikk
Alt for Norge innledes med lovnader om å si noe om norskhet på 1990-tallet. Der innfrir den ikke, den hopper også uelegant bukk over Lillehammer-OL og kan ikke kalles «kritisk».
Det dras også temmelig hardt på med heltemodige strykere mot slutten – filmen er like feelgood-nasjonalromantisk som emnet den omhandler. Samtidig er det – i hovedpersonens ånd, kanskje – gjort plass til noen analytiske refleksjoner, blant annet om vi-et og jeg-et i og utenfor idretten. Resultatet er en film det skal bli vanskelig, kanskje til og med umulig, for fremtidige dokumentarskapere å toppe.
