Kultur

Spill for meg pappas hjerte så jeg kan høre det

HJERTESLAG: Med hjelp av organistens fingre og orgelets lunger vil kunstneren Eli Eines dele en hjerterytme med oss.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Organisten Ulf Nilsens høyre hånd blir ledet over en ødelagt hjerterytme nedtegnet på en EKG fra 1962. Kunstneren Eli Eines fører fingrene hans over de grafiske kurvene etter farens hjerteslag. Hennes bønn er: «Spill for meg pappas hjerte så jeg kan høre det».

Hendelsen fant sted i Gamle Aker kirke i Oslo 2. april og skal gjentas tre ganger i april og mai. I nærheten av kirka ligger det gamle Rikshospitalet der faren hennes fikk avtegnet hjerterytmen sin. Fire år senere døde han av at lungene ikke lenger ga hjertet nok oksygen. Eli Eines var ett år og tre måneder gammel. EKG-en er et spor etter faren. Dette snakker hun og organist Ulf Nilsen om mens orgelet trekker luft.

– Da jeg så orgelets sentrale plassering i kirkekroppen, skjønte jeg at kirka kan gi verket en utvidet betydning. Da kan det også handle om en himmelsk far, som også kan oppleves fjern, sier Eines.

Spill for meg pappas hjerte så jeg kan høre det. Billedkunstner Eli Eines.

Hull i hjertet

For to år siden viste hun for første gang fram et brev pappaen skrev. Gjennom ett år hadde hun brodert ordene etter hans håndskrift. Der forteller han om hvordan det er å leve med et medfødt hull i hjertet, et hull som gjør at både hjerte og lunger overbelastes. «Hull i hjertet» het utstillingen hun hadde på Møre og Romsdal Kunstsenter. Da var det komponisten Maja Ratkje som satte toner til pappaens hjerteslag.

Det var først som tenåring at Eines for alvor skjønte at sorgen ikke bare var de voksnes. Den var også hennes.

– Mine foreldre har alltid abonnert på Vårt Land. Mamma forteller at første gang hun skjønte at jeg som ettåring også sørget, var da jeg la meg på sofaen og «leste» Vårt Land slik pappa alltid gjorde. Det hører med til fortellingen at jeg holdt avisa opp-ned, forteller Eines i sitt atelier og hjem på Vinterbro.

---

Hendelse

  • Ett maleri, tre skulpturer og fire hendelser kan oppleves i Gamle Aker kirke i Oslo 10. og 22. april og 1. mai.
  • Medvirkende er Stian Ådlandsvik, Yngvar Larsen, Eli Eines og Ulf Nilsen.
  • Utstillingen / hendelsen er kuratert og organisert av Yngvar Larsen i et samarbeid med Gamle Aker kirke.

---

Livstråden

Mens vi snakker, fingerhekler hun med den doble teknikken hun lærte av tanta si. Slik har hun heklet på den samme tråden i over 20 år, og nøstet er blitt for tungt til å bære med seg. Nå bruker hun gul og blå tråd. Slik blir krigen i Ukraina en del av «livstråden». Tråden vokser sakte, og den skal ikke i Guinness rekordbok.

Spill for meg pappas hjerte så jeg kan høre det. Billedkunstner Eli Eines.

Også i hennes tidlige kunstnerskap var sorgen ordløs. Hun finner fram en leirklump og knar den. Det er sider ved sitt liv hun nødig snakker om.

– Jeg var i slutten av tenårene og visste ikke hvem jeg var. Når livet blir ytrestyrt og bare handler om hvordan du framstår i verden, blir det tungt. For meg var livet for mye forlangt. Min anorektiske kropp var en kropp som ropte om at jeg egentlig ikke ønsket å være her. Det var en livsvegring. Hadde jeg ikke hatt min tro på Gud og en mor som var glad i meg og måtte slippe å miste flere, hadde jeg nok vært død.

Kroppen snakker sant

Hun ble friskmeldt som 23 åring, men turte først å slippe da hun forsto at kunsten ga henne mulighet til å både bli kjent med seg selv og med andre mennesker og deres tankeverdener

– Jeg oppdaget at kunsten hadde et eget språk, et språk utenfor min egen kropp, et språk jeg kan prøve å forstå verden gjennom som noe utenom meg selv. Jeg opplevde at med en gang jeg formet noe til ord, ble det ikke sant. Men en vond nakke lyver ikke. Kroppen snakker sant. Derfor søkte jeg hele tiden etter å lage noe som var nær kroppen, sier hun.

Hennes film Bekjennelsen ble laget da Østre Aker kirke var en av de kirkene som skulle nedlegges i Oslo.

– Ved å gå inn i Østre Aker kirke som kunstner, slapp jeg å tenke er jeg for eller imot dette. Det var veldig befriende. Jeg kunne komme som en observatør i min egen tro. Kunsten er noe utenfor deg selv, som du kan forstå deg selv gjennom, men også møte andre gjennom. Det er det kunsten er for meg, sier hun.

I møte med kunstverdenen møtte hun fordringen om at kunsten må ta ut avstand til det private.

– Det blåser jeg i, tenkte jeg etter hvert. Likevel handler ikke kunsten min om meg. Jeg tar tak i min egen smerte og viser meg, og kunsten oppstår når den møter deg, sier hun.

Spill for meg pappas hjerte så jeg kan høre det. Billedkunstner Eli Eines.

En hendelse

I fjor var tråden hennes spent ut i Jar kirke. Hun var invitert dit av kunstneren Yngvar Larsen. Nå er det han som er både kurator og medkunstner i Gamle Aker kirke. Han viser blant annet to vinflasker stilt oppå hverandre, tut mot tut, slik at de minner om et timeglass.

– Sakte renner rødvinen fra den ene flasken til den andre. Som en langsom samtale, den ene visker forsiktig, mens den andre lytter, for så å bytte roller når de snus. Som lett berusende hvisking i øret, forteller Larsen.

Inntil en søyle er det lent en trebjelke. Den har kunstneren Stian Ådlandsvik hentet ut av en kirkebenk. Den har vært stilt ut i et galleri. Her i kirka får den en annen virkning.

– Kanskje som et minne om alle som har sittet på den. Slik er det også med Elis veldig personlige spørsmål. Alt dette er noe man kan komme inn i kirka med. Alle arbeidene er laget for gallerirom. Når de flyttes inn i kirka, kan man lese arbeidene gjennom en flere tusen år lang kirkelig tradisjon, sier Larsen.

Ikke er det messe, og heller ikke en kunstutstilling. Derfor har de valgt å kalle det en hendelse.

Spill for meg pappas hjerte så jeg kan høre det. Billedkunstner Eli Eines.

Orgelet sliter med pusten

Organist Ulf Nilsen sier han umiddelbart fant tonen sammen med Eli Eines, der de samtaler og han spiller. Registrene på orgelet trekker han halvveis ut slik at også orgelet sliter med pusten.

– Jeg prøver å lage en musikk som gjenspeiler et hjerte ingen av oss noen gang har hørt. Når fingeren min føres etter EKG-ens kurver får jeg ikke så bastante ordrer. Likevel utgjør de noe konkret som kan hjelpe oss å lage noe allment og generelt av det. Jeg kan være kreativ musikalsk uten at EKG-ene låser meg, sier han.

Eines forventet et musikkstykke.

– Men da Ulf og jeg møttes på orgelkrakken, skjønte jeg at møtet mellom oss, pappas EKG og et orgel var selve verket vi måtte invitere folk inn i. Ulf forsto det med en gang og ble med. Og heldigvis er han en dyktig improvisator også, hvis ikke hadde det ikke gått, sier hun.



Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur