Hva sier kirker og deres historie om folks tro? Dette er utgangspunkt for kunstner Eli Eines’ essayfilm En bekjennelse, som ser nærmere på de kommunale forslagene om nedleggelse av kirker i Oslo. I 2018 begynte man å utrede å stenge ni av dem – åtte av dem på østkanten, hvorav fire i Groruddalen.
Det er en av disse – Østre Aker kirke – Eines her tar for seg. Hva kommer hun frem til? Mye forskjellig, men det er langt mer enn selve kirken som havner i fokus i løpet av denne knapt 20 minutter lange filmen.
Biografisk kirkehistorie
Når hun setter i gang med sine undersøkelser er det riktignok et mer distansert blikk hun forsøker å etablere. «Å legge ned en kirke er en symboltung handling», forteller hun, og undres på om færre kirker betyr færre troende.
---
Kunstfilm
En bekjennelse
Av Eli Eines
---
Hun beretter dernest om kirkens nygotiske stil, og fremfører historier om sognet og kirkens historie, med dens linje av prester som strekker seg helt tilbake til 1860, da kirken ble åpnet. Hun forteller sognepresten Honoratus Halling, som var engasjert i vanlige arbeidsfolks kår, og hans uenighet med den revolusjonære Marcus Thrane. Det historiske bakteppet for trusselen mot kirken pensles nitidig ut.
Troens kjerne
Men så blir det gradvis mer personlig. Det er nemlig en bestemt grunn til at Eines tar for seg akkurat denne kirken. Hun hadde et nært forhold til den gjennom hele sin oppvekst, og kunne se spirene over tretoppene hjemmefra på Tveita. Eines vokste opp i en kristen familie, hvor både søndagsskole, bibellesning, misjonering og kirkekaffe var en del av hverdagen.
[ Eli Eines mistet faren da hun var ett år. Nå broderer hun den avdøde farens dikt ]
Vi merker at kunstnerens forhold til religion – i det minste til å begynne med i filmen – er ambivalent. Hun vokser opp i en kultur som langt på vei er blitt sekulær og deltar på en samtidskunstscene som – utenfor kirkekunstens domene – nesten er blottet for åpent religiøse markeringer. Hun trekkes mot det ikke-religiøse, men i sine prøvende skritt i den retning slår hennes livshistoriske kjerne av kristne ritualer opp i henne og henter henne inn igjen mens hun jobber med denne filmen.
Når hun går inn i kirkerommet, og historien som er oppsamlet der, samles også brikkene i hennes egen historie med Gud.
Troen er, finner hun ut, ikke noe abstrakt anliggende, den er rotfestet i konkrete minner og fornemmelser, som etterhvert presenteres i filmen. Kunstneren blir projeksjonsflate for bilder fra barndommens rike: fordums hyggestunder i familiens hule med bibel på bordet og kaffe i koppen danser over kunstnerens kropp.
En bekjennelse er en fascinerende reise inn i det komplekse forholdet mellom det individuelle og det allmenne.
— Kjetil Røed
Speiler betrakteren
En bekjennelse er en fascinerende reise inn i det komplekse forholdet mellom det individuelle og det allmenne. På den ene siden har du kirkens og kristendommens historie, filtrert gjennom en konkret kirke og menighet, mens vi på den andre har individets minner, følelser og mer eller mindre uavklarte tanker om sitt forhold til seg selv som barn, troende og kunstner.
Det er nettopp det at filmen ikke konkluderer som er dens største kvalitet. Den åpner opp et refleksjonsrom som utvilsomt vil speile betrakterens minner og anfektelser hva gjelder både tro og tvil, men den vil også kunne forankre vår evne til å gruble videre på egen hånd. Og er det noe kunsten gjør godt – og denne filmen briljerer, slik sett – så er det å løsne opp i tanker og holdninger som har grodd fast eller blitt glemt bort.
