Kultur

Hardt ut mot mangel på kompetente tegnspråk-lærere

TEGNSPRÅK: Lærere mener storsamfunnets syn på tegnspråk står i veien for barnas lovfestede rett til opplæring. – Det er vanskelig å få tak i lærere som snakker tegnspråk, advarer Tove Glomset.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

– Dagen jeg vinner i Lotto, er min drøm å opprette min private døveskole der barn kan oppleve noe av det samme fellesskapet jeg selv vokste opp i, sier May Karin Pilhaug.

Hun er selv døv, har jobbet som lærer i grunnskolen i over tjue år og mener situasjonen for døve og hørselshemmede barn bare blir mer og mer kritisk.

Pilhaug stiller seg derfor bak Hilde Haualand, som til Vårt Land mandag fortalte at hun frykter konsekvensene av at barn ikke får innfridd sine språklige rettigheter.

De enes om at tilbudet for døve barn i dag ikke er godt nok, og nå vil de gjenreise tegnspråklige, regionale tilbud.

– Hørselshemmede barn som går én og én i en vanlig klasse, har gjerne bare én voksen med 30 studiepoeng i tegnspråk å snakke med. Språk utvikles i samhandling med andre. Hvordan skal man lære seg tegnspråk på et sted der du ikke kan snakke det med noen?

Et halvt års studie

Statlige døveskoler ble bestemt avviklet i 2011, og med det ble flere tegnspråklige ressursmiljøer smuldret opp. I dag finnes bare lokale grunnskoletilbud i Trondheim, Oslo, Bergen, Stavanger og Ålesund.

Den dagen jeg vinner i lotto, er min drøm å opprette min private døveskole der barn kan få være elever og oppleve noe av det samme fellesskapet jeg selv vokste opp i, sier May Karin Pilhaug.

Hun er selv døv, har jobbet som lærer i grunnskolen i over tjue år og mener situasjonen for døve og hørselshemmede barn bare blir mer og mer kritisk.

Dalen skole.

Utover det tilbyr Statped – Kunnskapsdepartementets fagorgan for tilrettelagt opplæring – deltidsopplæring i tegnspråk. Barn kan her få tilbud om språkopplæring «i et tegnspråklig miljø» seks uker i løpet av et år.

Et skoleår består av 38 uker, så de resterende 32 skal disse barna få opplæring i og på tegnspråk på sin nærskole. Det slår opplæringsloven fast. Har du 30 studiepoeng i tegnspråk, regnes du formelt som klar for å stå for tegnspråkopplæringen til et barn. Det tilsvarer et halvt års fulltidsstudie, og får flere til å reagere.

– Skulle jeg tatt 30 studiepoeng i samisk uten andre forkunnskaper enn et par fraser, sier det seg selv at jeg ikke ville vært noen god morsmålslærer. Når du skal lære deg tegnspråk – der du bruker hendene til å snakke med og øynene til å høre med – må du ta i bruk helt andre verktøy. At det ikke kreves flere studiepoeng enn dette for å være morsmålslærer, er den første undermineringen av tegnspråk, sier Pilhaug.

Fredag 8. april er det ett år siden norsk tegnspråk ble en del av språkloven, og med det fikk offisiell status som et nasjonalt språk.

Tove Glomset er lærer ved Spjelkavik barneskole, forsterket skole for hørselshemmede i Ålesund. Hun er klar på at de tegnspråklige arenaene er færre og dårligere enn før.

– Det er vel og bra at tegnspråk skal sidestilles, men det er vanskelig å få tak i lærere som snakker tegnspråk. Hørende som går på lærerutdanningen og tar 30 studiepoeng i tegnspråk, kan som regel ikke språket fra før. Det sier seg selv at svært mange tegnspråklærere derfor ikke kan språket de skal undervise i.

– Situasjonen har aldri har vært så ille som nå, oppsummerer Glomset.

Den dagen jeg vinner i lotto, er min drøm å opprette min private døveskole der barn kan få være elever og oppleve noe av det samme fellesskapet jeg selv vokste opp i, sier May Karin Pilhaug.

Hun er selv døv, har jobbet som lærer i grunnskolen i over tjue år og mener situasjonen for døve og hørselshemmede barn bare blir mer og mer kritisk.

Dalen skole.

Peker på hverandre

Mens Hilde Haualand – som skal bane vei for norsk tegnspråk som leder av regjeringens tegnspråkutvalg – utpeker nærskoleprinsippet som en av syndebukkene for at språkarenaene blir færre, peker myndighetene tilbake på de døve barnas foreldre. Flere statssekretærer bemerker at mange foreldre foretrakk nærskolen fremfor en døveskole langt hjemmefra, og at det dermed var logisk å avvikle ordningen.

Brita Fladvad Nielsen, førsteamanuensis ved NTNU og leder av Tegnspråkbarnas utvalg, er skeptisk til statens svar.

– Vi har fått den unnskyldningen mange ganger, men det kan ikke stemme når man i dag ser hvor mange som flytter til en by med tegnspråktilbud. Vi blir veldig ofte kontaktet av foreldre som ikke er fornøyd med tegnspråk-tilbudet lokalt.

Det er fint at vi skal være like, men setter du en elefant og gullfisk til å klatre et tre, har de ulike forutsetninger

—  May Karin Pilhaug, lærer ved Dalen skole

At staten begrunner valget om å legge ned døveskolene med at de fleste foretrakk sin nærskole, henger sammen med rådene foreldrene fikk fra legestanden, ifølge flere lærere og foreldre Vårt Land har vært i kontakt med.

Språkrådet skriver i sin språkstatusrapport for 2021 at den rådende og medisinske tilnærmingen til døve og hørselshemmede, er at «reparasjon av kroppen er et mål» – som fort fører til assimilasjon og fornorsking. Også Kulturdepartementet har vært tydelige på at mange fortsatt har behov for tegnspråk etter en hørselsoperasjon, og at det eksisterer en utbredt misoppfatning om at implantatet gir fullgod hørsel.

Nielsen mener dragningen mot nærskolen nettopp skyldes denne favoriseringen av inkludering og reparasjon.

Tegnspråk siste utvei

.

Selv om Tove Glomset i Ålesund mener det er innlysende at det er bedre å være godt fungerende døv enn en dårlig fungerende hørende, synes hun ikke statlige myndigheter har samme tilnærming.

– Veldig ofte velger foreldre tegnspråk for sitt barn først når de ser det ikke går bra med talespråket. Da er det allerede sent ute, og det følger dem hele skoleløpet. Det er ikke noe galt med barna, men flere blir diagnostisert med lærevansker fordi de ikke har fått god nok tilgang til språk fra starten av livet.

Ifølge både Glomset og Nielsen i Tegnspråkbarnas utvalg, lever ennå en myte om at det å lære tegnspråk skader talespråket.

– Normalt sett ser man på flerspråklighet som et gode. Men når det gjelder tegnspråk, gjør man visst ikke det, sier Glomset.

May Karin Pilhaug beskriver tanken om at alle skal gå på samme skole, som misforstått inkludering. Hennes foreldre ble fortalt at hun hørte så bra at hun kunne gå på nærskolen. De ønsket derimot at datteren skulle ha tilgang på tegnspråk, og valgte derfor barnehage og skole for hørselshemmede.

– Jeg hadde aldri klart å studere videre hvis jeg ikke hadde fått det miljøet. Både fordi jeg hadde en identitet og trygghet i hvem jeg var, lærte meg å bruke hørselshjelpemidler og fordi jeg ikke måtte høre hele dagen. Det er fint at vi skal være like, men setter du en elefant og gullfisk til å klatre et tre, har de ulike forutsetninger.

Elias Bakken Johansen

Elias Bakken Johansen

Elias Bakken Johansen er journalist i Vårt Lands kulturavdeling

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur