– Tegnspråk sikrer tilgang til minst ett språk.
Hilde Haualand, Oslomet-professor ved Institutt for internasjonale studier og tolkeutdanning, snakker om døve og hørselshemmede barn og unge – som hun mener står i fare for å seile akterut sammenlignet med hørende barn.
Haualand, som i fjor ble Norges første døve professor, leder regjeringens tegnspråkutvalg. Hun mener tegnspråklige arenaer undervurderes av det hørende majoritetssamfunnet.
– Skal man tilegne seg et språk, må man være sammen med andre som bruker samme språk.
Slår alarm
Denne uka er det ett år siden norsk tegnspråk ble en del av språkloven, og med det fikk offisiell status som et nasjonalt språk.
8. april 2021 ble loven formelt vedtatt av Stortinget, og 1. januar i år trådte den i kraft. Loven slår fast at norsk tegnspråk er likeverdig med norsk som språklig og kulturelt uttrykk. I tillegg pålegges her offentlige organer å fremme og verne om norsk tegnspråk.
For å gi kraft til forpliktelsene i den ferske loven, har regjeringen satt ned tegnspråkutvalget, et utvalg som skal veilede staten i arbeidet med ny tegnspråkpolitikk. De skal foreslå hvordan «tilgangen til tegnspråk kan økes i relevante sektorer».
Og det ser ut til å være høyst nødvendig. Ifølge Språkrådet er situasjonen alvorlig for norsk tegnspråk. Det rådgivende organet tegner et dystert bilde av det nasjonale minoritetsspråket i sin språkstatusrapport for 2021. Der heter det blant annet at «situasjonen knyttet til de språklige rettighetene til barn og unge er urovekkende», og at «norsk tegnspråk er alvorlig pressa av språkideologier, maktstrukturer i systemet og nærskoleprinsippet».
– Deres konklusjon er den samme som jeg og kolleger har bekreftet i en litteraturstudie, sier Hilde Haualand.
[ Kunnskapsdepartementet svarer på tegnspråk-kritikken: – Et dilemma ]
«Villet politikk»
Professoren forteller at de tegnspråklige arenaene for barn er «veldig, veldig få», og at de fleste hørselshemmede sitter på hver sin tue i et klasserom med hørende elever. Haualand mener det er et resultat av villet politikk, og utpeker nærskoleprinsippet som en klar utfordring.
I 2011 bestemte Kunnskapsdepartementet at alle statlige grunnskoler skulle avvikles. Bakgrunnen var at de fleste hørselshemmede elever gikk på sin nærskole. Lærere har fått tilbud om grunnleggende opplæring i norsk tegnspråk, men står ofte alene om undervisningen, bemerker Haualand, og barna får dermed ikke noe tegnspråklig miljø rundt seg.
I henhold til opplæringsloven paragrafene 2–6 har elever med tegnspråk som sitt førstespråk «rett til grunnskoleopplæring i og på tegnspråk».
– Det er en inkluderingstanke som har gjort at staten ikke vil ha egne spesialskoler. I prinsippet er det viktig, men akkurat her fungerer det ikke. Når man ikke hører, har man ikke uhindret tilgang til språket medelevene bruker. Og hvis barn skal ha en normal kognitiv utvikling, trengs full tilgang til et språk. Jeg frykter store sosiale problemer som resultat av dette, sier Haualand.
[ Norges Døveforbund mener NRK satser for dårlig på tegnspråk ]
Vil ha regionale tilbud
I Kulturdepartementets språklovsproposisjon står det at om hørselshemmede ikke har tilgang til tegnspråk, kan det ende med språkdeprivasjon. Det vil si mangel på fullverdig språk, hvilket kan få alvorlige følger for opplæring så vel som sosialt liv.
Den siste statlige spesialskolen for døve ble overført til Trondheim kommune i 2017, der det i dag finnes et nasjonalt tegnspråklig grunnskoletilbud. Språkrådet mener det er underkommunisert at døve og hørselshemmede fra hele landet kan søke skoleplass i Trondheim. I tillegg finnes lokale grunnskoletilbud i Oslo, Bergen, Stavanger og Ålesund.
Rent konkret mener Haualand veien å gå er regionale tilbud, og at man bør tenke mer i retning av en språkskole à la Den franske skolen. Hun vil ikke tilbake til de gamle døveskolene, som hun beskriver som internater preget av lave forventninger.
– Vi trenger skoler som har den samme læreplanen som resten av landets skoler. Kanskje det ikke bare behøver å være for døve, men også for søsken eller barn av døve foreldre?
Skal man tilegne seg et språk, må man være sammen med andre som bruker samme språk
— Hilde Haualand, leder av tegnspråkutvalget
[ Døve om filmbransjen: – Vi utdanner oss til arbeidsledige ]
– For hvem er vi til?
Også Sonja Myhre Holten, seniorrådgiver i Språkrådet, bekymrer seg for døve og hørselshemmede barns muligheter til språklig utvikling. Hun trekker en parallell til hørende barns møte med språk.
– Du fødes inn i et samfunn der alle snakker norsk, og tilegner seg språket ved å høre det overalt. 95 prosent av døve fødes av hørende foreldre, og det er begrenset hvor mye en familie kan lære seg på et kurs.
Holten, som er spesialpedagog med en mastergrad i språkvitenskap, trekker frem regionale tegnspråkskoler som sårt tiltrengte. Hun mener ideen om inkludering er feilslått, og er kritisk til at døve og hørselshemmede spres.
– Det er menneskelig å være en del av en flokk. Vi har behov for å speile oss i andre. Det er barn der ute som tror de blir hørende når de blir voksne. For hvem er vi til? For å skape fine holdninger i klasserommene? Det kan ikke gå på bekostning av døves tilgang på språk.
Også Språkrådets 2021-rapport fremhever viktigheten av å omgås språklige likesinnede. Man tilegner seg ikke et morsmål skikkelig ved kun å omgås mennesker som har lært det som andrespråk, skriver de.
---
Språkrådets statusrapport 2021
- Den sjette språkpolitiske statusrapporten fra Språkrådet. Forrige rapport kom i 2017.
- 8. april 2021 ble en helhetlig språklov formelt vedtatt av Stortinget. Språkloven trådte i kraft 1. januar i år.
- Språkrådets rapporten blir, etter eget utsagn, derfor et grunnlag for det videre arbeidet til alle aktører som har ansvar for å følge opp den nye språkpolitikken.
- Språkrådet deler minoritetsspråkene i Norge i fire grupper: tegnspråk (norsk tegnspråk), urfolksspråk (samiske språk), nasjonale minoritetsspråk (kvensk, romani, romanes) og nyere minoritetsspråk (alle andre språk).
- I rapporten heter det blant annet at «situasjonen knyttet til de språklige rettighetene til barn og unge er urovekkende», og at «norsk tegnspråk er alvorlig pressa av språkideologier, maktstrukturer i systemet og nærskoleprinsippet».
---
[ «Når jeg møter jeg mine kollegaer i DNK, er det en del som er overrasket over det finnes døvekirker» ]
Sykeliggjøres
Språkrådet bemerker at en rådende tilnærming, innen både helsesektoren og spesialpedagogikken, er å rehabilitere – at døve og hørselshemmede ses på som «funksjonshemmede individer koblet fra døvesamfunnet». Slik tror tegnspråkrådgiver Holten foreldre kan havne i skvis mellom medisinsk veiledning og et tegnspråklig miljø.
Et cochleaimplantat (CI) er eksempel på et hjelpemiddel som gjør at døve og hørselshemmede kan oppfatte lyd.
– Blant hørende fagfolk ble det nærmest euforisk presentert hvordan dette kunne redde oss døve. Det er en ekspertise av hørende som skal fortelle oss hva som er best, men det er en form for umyndiggjøring. Vi ønsker styring på eget språk, sier Holten.
Nesten alle barn får i dag operert inn CI-implantater. Hilde Haualand mener foreldre havner i et løp der rehabilitering av hørselen er eneste mål, og at dette hindrer tegnspråkopplæring. Språkrådet mener at norsk tegnspråk preges av patologisering.
Det samme har Kulturdepartementet bemerket. I sin språklovsproposisjon bemerker de at mange fortsatt har behov for tegnspråk etter operasjonen, og at det eksisterer en utbredt misoppfatning om at implantatet gir fullgod hørsel.
«Disse misoppfatningene kan bidra til at foreldre får faglig ubegrunnede råd om å ikke la barn lære tegnspråk. Da kan det ende med at barnet ikke får fullgode evner i noe språk», skriver departementet.
– Det medisinske og spesialpedagogiske fagfeltet er sentrert mot at talespråk er viktig for barna, og tenker ikke at tegnspråk også er viktig, sier Haualand.
[ Regissøren sloss for å få bruke døve skuespillere – så vant den Oscars gjeveste pris ]
