Kultur

Splittet om inkarnasjonen: – I lutherdommen er det ikke så mye som er galt, men mye som mangler

Hvor splittet er egentlig kristenheten i synet på inkarnasjonen? – Vi pleier å si om lutherdommen at det ikke er så mye som teologisk sett er galt, men mye som mangler, sier ortodokse fader Johannes.

– Den største forskjellen er vel at inkarnasjonen i protestantisk sammenheng er en spesialitet for teologer, mens det for oss er noe som er der i alle sammenhenger, sier fader Johannes.

Fader Johannes fotografert i den  russisk ortodokse kirke på Helsfyr i forbindelse med Pinsesak.

Han er prest og forstander i Hellige Nikolai, den første ortodokse menigheten i Norge i nyere tid, stiftet på 1920-tallet, og selv utdannet teolog fra Universitetet i Oslo.

Fader Johannes sier inkarnasjonen er et slags overordnet element i hele spiritualiteten - i bønnene i liturgien, billedkunsten - egentlig alt.

– Det guddommelige nærvær er ikke noe vi tenker på i hodet. Vår spiritualitet er veldig konkret. Det er også en form for inkarnering, at det intellektuelle, åndelige blir konkretisert og realisert midt iblant oss og i vår hverdag.

Luther kan også leses på ulike måter. I hans Genesis-forelesning omtaler han skapelsen som en ramme som dominerer alt.

—  Marius Timmann Mjaaland, professor i teologi ved Universitetet i Oslo

Arv fra pietismen

Har det vært en tendens i protestantisk kultur og tro å ha en todeling som starter med syndefall og så frelse, og skapelsen dermed ikke blir med som det som kom først? Erling Rimehaug sier i et intervju at det å begynne med skapelsen, har endret hans oppfatning av mye.

Marius Timmann Mjaaland er professor i teologi ved Universitetet i Oslo, og mener at forholdet mellom skapelse, synd og frelse er en tydelig tradisjon i luthersk teologi.

– Men vår oppfatning av hva som er protestantisk, er sterkt preget av en vekkelseskristendom som har slått inn på teologien, enten man er for eller mot den. Den store vekten på synd og nåde ut fra en bestemt type fromhetsliv, er nok en arv fra pietismen.

Professor på Teologiske fakultet, Marius Timmann Mjaaland fotografert til hovedsak om prestasjonssamfunnet.

Skapelsesteologi

Mjaaland viser også til at skapelsesteologi har vært en ledende retning i Norden siden midten av 1900-tallet. Den har lagt stor vekt på skapelsen og vært anti-pietistisk i sin tilnærming.

– Luther kan også leses på ulike måter. I hans Genesis-forelesning omtaler han skapelsen som en ramme som dominerer alt. Men i Luthers polemikk mot Den katolske kirke, er det mennesket som ødelagt av synden som dominerer.

Mjaaland mener at ortodokse har en mer romlig forståelse av skapelsen og Guds inngripen, der kirkerommet med det aller helligste åpner opp universet med himmel og jord.

– Der er det klart at inkarnasjonen, at Gud blir menneske, er viktigere enn at Jesus døde for våre synder, for det kom med en katolsk utvikling i høymiddelalderen der det var et fokus på det juridiske og den formen for rettferdiggjørelse, sier Mjaaland.

At inkarnasjonen var planlagt helt fra begynnelsen av, og ikke noe som ble nødvendig med syndefallet, mener Mjaaland skiller ortodokse fra katolikker og protestanter.

– Arvesynden er fra og med Augustin et dogme i vestkirken. I øst har han ikke spilt noen rolle. Augustin skrev på latin, så det har også språklige grunner.

Mjaaland mener at det ikke betyr at det er mindre fokus på synd i den ortodokse kirke.

– Også der er det sterk vekt på synden som ødeleggende for mennesket, skapelsen og gudsforholdet.

Samtidig understreker Mjaaland at ingen andre dogmer har vært så problematisert i den protestantiske verden som arvesynden.

Jesus kom til «verden», altså til kosmos, ikke til kirken og de kristne.

—  Gyrid Gunnes, prest i Bymisjonssenteret Tøyenkirken
Bilder av Gyrid Gunnes tatt ved Tøyen Kirke, pluss bilder av kirka.

Kom til kosmos

Gyrid Gunnes er teolog med doktorgrad, og prest og avdelingsleder for Bymisjonssenteret Tøyenkirken i Oslo. Hun mener at det å starte med skapelsen ligger som et premiss for hele den vestlige kirken.

Det er også bekjennelsen til Gud som skaper som kommer først i både den augustinske og nikenske trosbekjennelsen, understreker hun.

– Jesus måtte også bli født av en kvinne før han kunne begynne med noe som helst, som å forkynne og innstifte nattverden, sier Gunnes.

Hun mener at den allmenne kulturen må være utgangspunktet for kirken, og at det kommer fint til uttrykk i den lille bibelen.

– Der står det at Jesus kom til «verden», altså til kosmos, ikke til kirken og de kristne, sier hun.

Mener Luther var frigjører

Gunnes ser på Luthers vektlegging av synd og nåde som frigjørende, både politisk og religiøst i sin samtid.

– Ved å gjøre synd til en moralsk kategori hadde Den katolske kirke opparbeidet seg en enorm makt over menneskers liv. Den gjorde krav på å ha løsningen på hva du som kristen måtte gjøre for å bøte på din moralske synd. Dette innskrenket menneskets autonomi voldsomt, sier Gunnes.

Med dette som bakteppe mener hun at Luthers forståelse av synd som et eksistensielt begrep, som en relasjon mellom deg og Gud, var frigjørende.

– Oppgjøret skjer gjennom Jesu død på korset, ikke i menneskers handlinger.

Gunnes mener at når den konteksten etter 1500-tallet forsvinner, blir dvelingen ved synden det som står igjen, og det blir oppfattet som et negativt menneskesyn.

– Dette er noe av grunnen til at jeg er en sterk tilhenger av at prester må ha seksårig teologisk utdannelse. Luthersk dogmatikk kan ikke forstås uten å ta i betraktning 1500-tallets politiske situasjon, sier hun.

Før var prestens preken limet som holdt samfunnet sammen. Nå drømmer prester at de står avkledd på prekestolen.

Uranienborg kirke. Eirik Rice Mills

– Kirken er en historisk størrelse

For fader Johannes er det som mangler i lutherdommen i synet på inkarnasjonen, særlig forståelsen av hva kirken virkelig er.

– Slik vi forstår det, er kirken en historisk størrelse. Det henger igjen sammen med inkarnasjon, med Guds rikes nedslagsfelt i verden. Det lar seg ikke bare konstruere ved å formulere en lære eller former.

I den ortodokse kirken er apostolisk suksesjon viktig. Det handler om at alle prester og biskoper har fått håndspåleggelse av en biskop, og at dette går i en rekke bakover helt til apostlene som var Jesu disipler. Det gir en konkret, fysisk forbindelse til Jesus. Ifølge fader Johannes har Den katolske kirke en mer juridisk forståelse av apostolisk suksesjon.

Et svelg mellom kirkene

Med dette som bakteppe er fader Johannes også opptatt av røttene bakover i Norge.

– For oss er det viktig å si at da Norge ble kristent, var det den ortodokse tro som kom til landet, fordi dette skjedde før skismaet i 1054. Da vil noen si at det var ikke noen russisk eller gresk tro som kom hit, men den latinske kirken var også ortodoks før 1054. Vi har også en hel bråte med latinske helgener i kirkekalenderen vår, og også paver.

– Kan det være aktuelt for de tre kirkene å finne sammen?

– Det er et kolossalt svelg mellom disse størrelsene nå. I lære har romerkirken lagt til nye dogmer som er uforenlig med læren før skismaet. Det har gjort splittelsen større. På protestantisk side har det skjedd mye på etikkens område og i forståelsen av hva det vil si å være kristen, som ikke er dogmatiske spørsmål, men viktig i denne sammenhengen. Det skjer undere fremdeles, men jeg tror jeg vil stille det i den kategorien hvis det skulle skje.

Samtidig ser fader Johannes at mens den ortodokse kirke tidligere var begrenset til visse geografiske områder, som Øst-Europa, Balkan, Nord-Afrika og litt inn i Asia, og Skandinavia var helt protestantisk, har den ortodokse verden blitt spredt og gjort tilgjengelig for kontakt med andre deler av den kristne verden på grunn av revolusjoner og sosiale problemer i kjerneområdene.

– Forbannelsen i nasjonalismen har preget Den ortodokse kirke. I Sverige er det nå antagelig flere ortodokse enn katolikker, men de ortodokse samarbeider ikke, fordi de tilhører ulike nasjonale kirker.

Den «separatismen» finnes også i Norge.

– Det gjør at for den som konverterer til ortdoksien, må man først velge nasjonalitet. Det er veldig hemmende.

Mangler metafysisk ramme

Har protestanter også beveget seg i en retning der Gud ikke har noe å si for hvordan livet er til hverdags?Harald Eia spurte i NRK-serien Sånn er Norge høsten 2020 hvorfor en så lav andel i Norge tror på en gud. Mens andelen i verden i snitt er på 80 prosent og økende, ligger den i Norge på 35 prosent og har vært nedadgående.

Svaret Eia kom fram til, er at folk i Norge lever i fred og velstand, og ikke trenger en gud like mye som der livet folk sulter og konflikter og krig herjer.

Mjaaland mener velstandsforklaringen kan ha noe for seg, men også er litt banal.

– Det er vanskelig å finne den ene gode forklaringen. Men det er en større prosess som handler om det moderne, og at man mister en helhetlig, metafysisk ramme for livet. Det tror jeg spiller en viktig rolle.

– Lever brutte liv

Gunnes er kritisk til den ortodokse læren om guddommeliggjørelse, at livet som kristen handler om å bli mer lik Gud, og da ikke for å unngå fortapelse, men som en del av bevegelsen fra skapelse via syndefall til en gjenopprettelse.

– Det er viktig å si at ingen av oss lever liv i nærheten av guddommeliggjørelse. Vi lever alle brutte liv og er alle en del av strukturer som skader andre, enten vi vil det eller ikke.

Selv fikk Gunnes seg en overraskelse da hun var foredragsholder i Romania på en konferanse for ortodokse teologistudenter. Flere syntes det var rart at hun kunne være prest, og Gunnes kom med sin vanlige leksjon om hvorfor kvinnelige prester er vanlig i norsk, protestantisk setting.

– Da sa de: Neinei, det er ikke det som er rart. Vi synes det er rart at du er prest fordi du har briller. Gud er fullkommen, og da kan ikke en person som har en defekt på kroppen, representere Gud.

Dette mener Gunnes er baksiden av en tanke om guddommeliggjøring.

– Dette er ikke offisiell ortodoks lære, men forestillinger som lever blant troende og teologistudenter. Det er dypt problematisk.

Vi tror at vi tar imot en energi gjennom bønnene og vår aktive tro. Det er en slags kontaktkanal, men det gjør ikke nødvendigvis at vi er spart for lidelser.

—  Fader Johannes, prest i Hellige Nikolai menighet

Gud i det vanlige livet

Selv er Gunnes opptatt av sosialetikk, men er skeptisk til å forbinde det med guddommeliggjøring. Hun er også skeptisk til en teologi som gir kirkas ritualer en forrang foran det allmenne.

– Jeg tenker at det er klart at Den hellige ånd er til stede i nattverden, men den er også til stede overalt ellers i livet. Der har vi noe å lære av de pentakostale, som er mer anarkistisk innstilt til å binde seg til ritualene som kirken har funnet på gjennom 2.000 år.

Gunnes mener at Den hellige ånd virker gjennom det allmenne i menneskelivet.

– Som når du føder et barn - særlig da, eller i menneskelige relasjoner generelt, kan vi oppleve at Den hellige ånd mer med på å skape noe mer enn vi trodde fantes.

– Vil du si at det er en forskjell mellom ortodokse og protestanter i hvor gjennomgripende inkarnasjonen er?

– Jeg tenker at den protestantiske tradisjonen er mye mer i kontakt med moderniteten, med likestillingsbevegelser for kvinner og skeive. Det sier også noe om inkarnasjonen. Jeg tenker at det må være sammenheng mellom Jesu kropp og det at menneskers kropper skal ha det bra.

Gunnes er kritisk til at Den ortodokse kirke har ingen kvinner i lederskapet.

– Nå skal vi ta med at dette er kirker som var majoritetskirker i land som var kommunistiske i 70 år, så det blir også urettferdig å sammenligne.

– Hva ved konteksten i dag mener du vi glemmer eller bør se?

– Jeg jobber nå i Kirkens Bymisjon og mener vi må se at det lever mange mennesker i Norge som ikke har rettigheter i velferdsstaten og som ofte har utsatte liv. Det kan handle om arbeidskriminalitet der mennesker blir utnytta, holdninger til romer som tigger, og at vi ikke har tilstrekkelig overnattingsplasser for mennesker uten bosted. Vi må ha et minimum av sikkerhetsnett også for mennesker som er skapt i Guds bilde, men ikke har norsk pass.

Kjent med livets prøvelser

Fader Johannes vil ikke si at kristne slipper lettere unna lidelse enn andre.

– Vil du si at det er en større vekt hos ortodokse på at Gud er med i livet, gjennom at Guds energier er virksomme?

– Vi tror at vi tar imot en energi gjennom bønnene og vår aktive tro. Det er en slags kontaktkanal, men det gjør ikke nødvendigvis at vi er spart for lidelser, plager og prøvelser, jeg holdt på å si tvert imot, når du ser på de store lidelsene og katastrofene som har rammet Europa og vår nære verden. Det gikk først ut over de ortodokse landene gjennom muslimske angrep på kristendommen og senere kommunistrevolusjonen.

Fader Johannes mener disse hendelsene har gitt en fornyet forståelse av martyriet. I gudstjenestene gjennom at kirken minnes martyrene.

– Du vet at du ikke er alene og alltid kan henvende deg til Gud, som ikke lar deg være der i elendigheten, men hele tiden gir deg optimistisk kraft og energi. De forbildene som har gått foran oss i det, er en veldig styrke.

– Både forfatteren Fjodor Dostojevskij og den russiske filosofen Nikolaj Berdjajev var opptatt av hvordan troen kunne komme tilbake til Vesten som «lyset fra øst». Hvordan ser du på det?

– Det skulle man nesten kunne si. Det som har skjedd i Russland etter perestrojka har vært som et under alt sammen. Man skulle tro alt lå dødt etter tre generasjoner under kommunismen. Tvert imot har kirken reist seg som en fugl føniks. Titusener av kirker er blitt bygd og et stort antall klostre er gjenreist. Kirkene er fulle av folk. Noen vil si at det er en fornyelse av nasjonens røtter, men identiteten går til den kristne kirke.

Ikoner på offentlige steder

Kritikken om mulig samrøre mellom kirke og stat i Russland synes fader Johannes det er nærmest morsomt å høre «for n-te gang».

– Jeg har hørt om det fra 1960-tallet, og så bor vi i et land der kongen er overhode for kirken. Det var en periode under Peter den store da kirken mistet sin selvstendighet og mulighet til å velge patriark. Ellers har det hele tiden vært sånn at hvis kirken skal være en ortodoks kirke, er det ingen andre enn tradisjonen og det kirkelige hierarki som kan styre internt i kirken. Ingen keiser eller konge kan overstyre det. Så Putin er en betydelig person som medlem av kirken, men har ingenting å si i kirken.

Fader Johannes synes det er fint å gå på t-banen i Russland og se store bilder fra evangeliene eller Kristus-ikoner og statuer på offentlige steder, mens det i Norge blir heftig debatt når en kirke vil ha et lysende kors på toppen.

– Den katolske kirke har vært opptatt av å definere regler for rett livsførsel og hatt en egen kirkerett til å dømme. Vil du si at ortodokse er mer opptatt av å veilede til et godt liv?

– Vi er ikke så juridisk styrt, selv om vi har regler, eller kanon som det heter. Det brukes bare i særtilfeller som har sterk symbolverdi. Vi ser vel på disse kanonene først og fremst som retningslinjer og hjelp til å forstå hva som er rett og galt, enn som juridiske regler.

Fader Johannes tror vektleggingen av syndserkjennelse i pietismen er en frukt av den katolske syndsforståelsen.

– Dette ble misbrukt i perioder i romerkirken for å underkue folk og holde på makten. Vi snakker om at vi er syndige, men ingen er syndfrie og ingen skal pirke på den syndige. Vi er i samme båt, alle sammen, også prestene, biskopene og alle.

Turid Sylte

Turid Sylte

Turid Sylte er journalist i nyhetsavdelingen i Vårt Land.

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur