«Det mennesket først og fremst kan si om seg selv, er ikke: ‘Jeg arme syndige menneske’, men: ‘Jeg er elsket av Gud’». Denne setningen traff det negative menneskesynet jeg trodde var kristent, med full kraft.
Jeg forsto at det viktigste som kan sies om meg, ikke er at jeg er en synder som må frelses fra min elendighet, men at jeg er villet av Gud. Det var en lettelse. Jeg behøvde ikke se ned på meg selv, jeg behøvde ikke legge meg under den mindreverdsfølelsen jeg opplevde. Gud tenker større om meg enn jeg selv gjør.
Når teologien lar menneskets historie begynne med syndefallet, får det fatale følger for menneskesynet, sier Stinissen.
— Erling Rimehaug, kommentator i Vårt Land
Skapelsen
Den svenske karmelittmunken Wilfrid Stinissen var ikke noe nytt bekjentskap for meg. Bøkene hans hadde hjulpet meg til å bære mørke stunder, og gitt inspirasjon i lysere tider. Men i boken Sant menneske fra 2008 møtte jeg ham som dogmatiker. Mange opplever dogmer som tørre læresetninger og stivnede standpunkter. Men dogmer kan være frigjørende. Slik opplevde jeg det da jeg leste boken.
Jeg finner en ny og frisk teologi hos Stinissen, selv om den er i beste forstand ortodoks, det vil si grunnfestet i Kirkens tradisjon. Bibelens fortelling om mennesket har tre ledd: Skapelse, syndefall og frelse. Han mener mye av de siste århundrers teologi har forfalt til en todeling, der syndefallet og frelsen står igjen som de to avgjørende begivenhetene. Men hvis vi nedvurderer skapelsen, faller grunnlaget for nåden bort.
«Hvis vi skal forstå hva et sant menneske er, må vi se på dets opprinnelse og dets mål. Skapelsen er begynnelsen, hellighet er målet», skriver han. Og det er det han skriver om skapelsen, som har gitt meg mest.
[ Les intervju med Rimehaug: – Jeg fant en ny ramme for troen ]
Dualisme
Stinissens historie om mennesket begynner ikke med syndefallet. Bibelen begynner heller ikke der. Vår historie begynner med at Gud ønsker at vi skal være til, fordi han elsker oss.
Når teologien lar menneskets historie begynne med syndefallet, får det fatale følger for menneskesynet, sier Stinissen. Mennesket blir først og fremst synder, vi mister av syne at mennesket er skapt godt.
---
Bokettersyn
- Dette er en artikkel som ble skrevet til serien «Bøker som formet min tro», som stod på trykk i magasinet Strek i 2018 og 2019, der Erling Rimehaug trakk fram til sammen ni bøker som har vært viktige for trosreisen i hans liv.
- Rimehaug skrev om det som ble den niende og siste artikkelen i serien: «Det passer bra å avslutte med Stinissens bok, både fordi det er den ferskeste på listen min, men også fordi den setter reisen inn i en ramme. Den begynner og slutter i paradiset og gjør meg bevisst på at paradiset ikke bare er fortid eller framtid, men først og fremst nærværende».
- Artikkelen tok for seg boken Sant menneske av Wilfrid Stinissen, utgitt på norsk av St. Olav forlag i 2008.
---
«I stedet for å begynne med skapelsen, har forkynnelsen ofte begynt med synden. Utgangspunktet var arvesynden. Mennesket gjør sitt inntog i verden som synder, som Guds fiende, som Djevelens barn».
Når den tredelte historien om mennesket reduseres til to ledd, syndefall og frelse, ender man i en farlig dualisme, mener Stinissen.
«Da snakker man om frelste og ikke-frelste. Da reduserer man Guds rike til kirken. Guds rike finnes da bare innen kirkens grenser. Tar man derimot utgangspunkt i skapelsen, utelukker man ingen. Dette har vi jo alle til felles: Vi er skapt av Gud.»
Stinissen fikk meg til å se noe jeg hadde ikke fått med meg: Hvilket positivt budskap og hvilket fundament for troen som ligger i Bibelens første kapitler.
— Erling Rimehaug
Evolusjonen
Den mangelfulle forkynnelsen av skapelsen kan henge sammen med den avvisningen av Bibelens skapelsesberetning som er vanlig i vår kultur. Bibelens beretning stemmer jo ikke med det vi vet om menneskets historie. Verden er ikke blitt til på sju dager. Det fantes ikke noe opprinnelig paradis der fullkomne mennesker levde. Mennesket har utviklet seg fra dyrene.
Men denne motsetningen bygger på en misforståelse av Bibelens skapelsesberetning, sier Stinissen. Den er en visdomstekst. Den handler ikke om hvordan jorden og menneskene ble skapt, men om hvorfor.
«Den beskriver ikke det som en gang var, men det som alltid er. Skapelsen er jo ikke begrenset til den første opprinnelige skapelsesakten. Skapelsen pågår hele tiden. Den skjer nå. Disse beretningene gir svar på de spørsmål menneskene har stilt seg til alle tider: Hvor kommer jeg fra? Hva er meningen med livet mitt? Er jeg utlevert til en blind skjebne?», skriver han.
Jeg hadde allerede tidlig i studietiden innsett at Bibelen ikke er en naturvitenskapelig tekst. Forskjellen på skapelsesberetningen og vitenskapens beretning var ikke noen trosutfordring for meg. Likevel hjalp Stinissen meg til å se noe jeg hadde ikke fått med meg: Hvilket positivt budskap og hvilket fundament for troen som ligger i Bibelens første kapitler.
Menneskets storhet
Bibelen har to skapelsesberetninger. Den første, i Første Mosebok kapittel 1, handler om menneskets storhet. At Bibelen setter den først, setter tonen og viser hva som er viktigst i Bibelens budskap, mener Stinissen.
«Et kristent syn på mennesket begynner ikke nedenfra. Det er ikke ved å analysere mennesket og se hvordan det har sine røtter i dyreriket og etter hvert vokser utover det, at man kommer til å få vite hvem man er. Man må se mennesket ovenfra, begynne med Gud og se dets likhet med Ham.»
Det første som sies om mennesket, er at vi er skapt i Guds bilde. I dag er det mange som kritiserer denne særstillingen for mennesket. De finner der årsaken til at vi har satt oss over naturen, blitt den store naturødeleggeren. For å endre kurs, må vi innse at vi bare er dyr som alle andre, og derfor ikke har noen særrettigheter. Stinissen mener dette er å sette helt på hodet hva det betyr å være skapt i Guds bilde.
«Hvis vi gjenoppdaget vår opprinnelige guddommelige verdi og vår verdighet, ville vi innse at det er godt og stort å være menneske, at det er hellig å leve. Vår holdning til naturen og alt levende, også våre medmennesker, ville umiddelbart bli forandret. Man kan ikke ødelegge når man vet at man gjenspeiler Gud, at man synliggjør noe av Gud i denne verden», skriver han.
Bilde og likhet
Gud skapte ikke mennesket alene. Han skapte to mennesker, mannen og kvinnen. Derfor er det i fellesskapet mennesket viser Guds bilde.
«Som et enkelt og adskilt individ er mennesket altså ikke Guds avbilde. Det er først når det er åpent for andre, helt relatert til alle, at det blir Guds avbilde.»
Som kirkefedrene skiller Stinissen mellom bilde og likhet (på gresk eikon og homoiosis). Vi er et avbilde av Gud, det vil si at vi har noe til felles med Gud, uten at vi er som han. Men vi skal bli mer og mer den Gud vi er et bilde av.
«Det er meningen at mennesket skal omgås med Gud, at det skal lytte, tale og åpne seg for Guds Ånd, for så mer og mer begynne å ligne på Skaperen.»
Hvordan et slikt menneske skal være, ble åpenbart for oss i Kristus. Derfor er det å bli Gud lik ikke å bli mektig, stor og beundret. Jesu liv og død viser oss det sanne mennesket.
«Mennesket blir altså ikke Guds bilde ved å lykkes med alt, gjennom makt og suksess, gjennom rikdom og kunnskap, ved å realisere seg selv, men gjennom å gå den veien som Jesus har gått. Derfor har Gud en forkjærlighet for de små, de fattige, de funksjonshemmede, de lidende. De er på en spesiell måte Guds avbilde», skriver Stinissen.
Det gjaldt å ta beslutningen, så var frelsen vår. Det jeg etter hvert fikk problemer med, var spørsmålet: Hva så?
— Erling Rimehaug
Synden
Det er derfor ikke slik at Jesus kom til jorden på grunn av synden. Frelsesplanen var ikke en plan B som måtte settes i verk etter syndefallet. At Gud skulle bli menneske, var en del av Guds gode plan fra begynnelsen.
Men dermed er vi ved Bibelens andre skapelsesberetning, kapittel 2 i Første Mosebok. Her kommer forklaringen på at mennesket er skapt godt, men likevel kan være ondt. Her får vi vite hvorfor vi ikke utfører det oppdraget Gud har gitt oss, men tvert imot ødelegger og motarbeider Guds gode plan.
Fortellingen om slangen som frister Adam og Eva til å spise av det forbudte kunnskapens tre, er en universell fortelling som omfatter alle mennesker – en fortelling som gjentar seg hver eneste dag. Poenget er ikke å finne noen å legge skylden på, men å erkjenne vår egen skyld, sier Stinissen: «Beretningen om syndefallet er beretningen om menneskehetens drama, at mennesket vegrer seg for å samarbeide med Gud, og dermed skader seg selv».
Fristeren spiller på lengsler som ligger dypt i alle mennesker: Lengselen etter evig liv, makt og kunnskap. Denne lengselen er fra Gud, og Guds hensikt var å oppfylle den. Men mennesket måtte først modnes, virkeliggjøre sin gudlikhet. Da kunne det få disse gavene uten å misbruke dem. Men vi var utålmodige, vi ville ha resultatet med en gang. Vi ville ikke ha det som gave, vi ville ta det i egen kraft, forklarer Stinissen – med mange henvisninger til kirkefedrene.
Ensomheten
Dypest sett handler syndefallet om at vi sier nei til avhengigheten av Gud, og dermed fornekter at vi er skapt. Vi vil være våre egne herrer, skape oss selv. Ikke minst i vår tid regnes autonomi, selvbestemmelse, som det overordnede prinsipp for et godt liv.
«Mennesket fornekter også at det er skapt som Guds avbilde, og dermed fullstendig relatert til andre. Menneskets grunnleggende synd, som er en evig gjentakelse av den opprinnelige synden, er at det har gått tilbake til sin opprinnelige ensomhet, den som ikke var god for det», skriver han.
Som isolerte individer blir vi ulykkelige og ensomme. Og vi oppdager vår skam, at vi er skapt av jord, det vil si vi er sårbare og svake. Isolert fra Gud oppdager mennesket denne sin nakenhet, og vi forsøker å skjule den fordi den er skamfull. Slik blir vi drevet ut av Paradiset, ut av det livet i frihet, kjærlighet og fellesskap som Gud hadde tiltenkt oss.
[ Forbereder ortodoks jul: – Pietismen i enkelte miljøer har ødelagt kristendommen ]
Edens hage
Paradiset er ikke et sted. Det har ingen hensikt å lete eller spekulere om hvor Edens hage lå. Den hører ikke hjemme i fortiden eller noen bestemt tidsperiode, poengterer Stinissen.
«Det gjelder å oppfatte beretningens symbolikk, å forstå at vi her har å gjøre med en profetisk visjon av et eskatologisk land. I stedet for å forestille oss en herlig tid da mennesket var fullkomment lykkelig, aldri var sykt og aldri behøvde å dø, må vi vende blikket mot fremtiden. Det som sies om menneskets begynnelse, beskriver egentlig slutten. Målet kommer først og viser veien. Paradiset er et symbol på det evige liv som Gud kaller oss til gjennom å skape oss».
Veien tilbake til Paradiset er likevel ikke stengt. Det glade budskap er at Gud i Kristus har åpnet veien tilbake til det fellesskapet med ham vi er skapt til. Kristus er paradiset, sier Stinissen.
Dermed er vi ved det tredje leddet i Bibelens fortelling om mennesket: Frelsen.
Jeg er oppdratt med at frelsen er en hendelse som kan tidfestes. Jeg fikk forkynt, og forkynte selv, omvendelsen, der vi tar imot Jesus, flytter oss fra døden til livet. Det gjaldt å ta beslutningen, så var frelsen vår. Det jeg etter hvert fikk problemer med, var spørsmålet: Hva så? Bortsett fra å komme til himmelen, hva skal skje med det livet jeg lever her?
Stinissen beskriver frelsen som en prosess som varer hele livet og først får sin fullendelse på den andre siden av døden, der vi blir mer og mer lik det gudsbildet vi ble skapt til. Han forteller at han har fått reaksjoner fra folk som mener han toner ned betydningen av avgjørelsen og det å ta standpunkt.
«For meg har det alltid vært selvfølgelig at dåpens og troens rettferdiggjørelse er et startpunkt, et frø som må spire og vokse, og at vi kan bidra til denne veksten gjennom å forsøke å leve i kjærlighetens og saligprisningens ånd», skriver Stinissen.
Stinissen hjalp meg til å se en sammenheng i alt dette, til å se både min egen storhet og intethet, og til å se at hvilen i Gud er veien tilbake til paradiset.
— Erling Rimehaug
Sju dager
Frykten for et slikt prosessorientert syn på frelsen har preget mye av norsk kristenhet. I bedehusforkynnelsen har man vært redd for gjerningskristendom og opptatt av å betone det avgjørende valget. I folkekirkeforkynnelsen er man redd for å støte folk bort og skape skyldfølelse og å dele opp i et A- og B-lag. Men Stinissen ligger langt fra både gjerningskristendom og tyngende pliktforkynnelse.
De sju dagene i den første skapelsesberetningen er noe av en nøkkel også til å forstå frelsen. De første seks dagene følger livets rytme: Det blir morgen, det er en dag med skapende innsats, og det blir kveld. Men alt peker fram mot den sjuende dagen, dagen da Gud hviler. Den sjuende dagen er det verken morgen eller kveld, påpeker Stinissen.
Slik er den sjuende dagen et bilde på frelsen. Den er å komme inn i en skapende hvile. For Gud opphører ikke med å skape på sabbaten – da ville jo verden opphøre å eksistere. Men fordi skapelsen dypest sett er et uttrykk for Guds kjærlighet, er den også hvile, forklarer Stinissen.
«Hele skapelsen strekker seg fram mot den syvende dagen, den dag da Gud og mennesket får hvile sammen. Guds mening med skapelsen er at Gud innretter et rom og en tid der Gud og mennesket skal få være uforstyrret sammen.»
Å åpne seg for frelsen er å gå inn i denne Guds hvile. Det er ikke å ta seg krampaktig sammen, det er ikke å streve etter å få det til.
«Det er ikke styrke som behøves, men en helt gjennom akseptert svakhet. Guddommeliggjørelse forutsetter at man slipper taket i seg selv, at man avstår fra enhver form for krampaktig anstrengelse og egenmektig handling», skriver Stinissen.
[ Hør Ine Hoem synge julesalmen «Jamn vegane for Herren» som Edvard Hoem har gjendiktet ]
Bringe Paradiset til verden
Det betyr ikke at vi mister interesse for denne verden, eller for naturen, og svever inn i en åndelig boble der det bare er «Gud og meg».
«Å omvende seg er å gå over fra en verden som er innestengt i seg selv, til en åpen verden, fra en ugjennomskinnelig verden til en transparent verden, fra en verden som er objekt for teknikk og vitenskap, til Guds rike».
Paradiset er ikke et annet sted, eller en annen verden. Paradiset kan være her. «Den forgjengelige verden er den verden vi lever i uten Gud. Men så snart vi lar Gud være med, begynner jorden å bli et paradis.» Vi kan altså være med på å bringe Paradiset tilbake til denne verden.
Da jeg fikk tak i Stinissens bok første gang, hadde jeg bak meg en lang trosreise. Jeg hadde tatt imot den ufortjente nåde. Men måtte det ikke være mer enn «det alt er ferdig, eg kan inkje gjera»? Det ledet meg først inn i en hektisk aktivitet for å utrette noe for Gud. Men dette opplevdes etter hvert som et strev, som skapte en lengsel etter opplevelsen av Guds nærvær. Denne lengselen førte til et åndelig jag som endte i et krasj der Gud ble borte – og så en erfaring av at det nettopp er der jeg gir helt opp, at Gud finnes. Tilbake til begynnelsen og nåden, på sett og vis.
Stinissen hjalp meg til å se en sammenheng i alt dette, til å se både min egen storhet og intethet, og til å se at hvilen i Gud er veien tilbake til paradiset.
Når jeg nå ti år senere har lest boken om igjen, fyller den meg først og fremst med takknemlighet. For at Gud har gitt meg livet, for at jeg eksisterer fordi han elsker meg. Men også med forventning til hva som ligger foran. Midt i all uro og angst, midt i svakhet, nederlag og forgjengelighet, så kan jeg vite at Paradiset er rett rundt hjørnet. Jeg kan alltid vende meg dit og ta imot duften som kommer fra Edens hage.