På hjemmekontoret til Erling Rimehaug, mangeårig redaktør i Vårt Land, kan du se ut over Oslo. Inne er det lyst trehvitt, en vegg fylt av bøker, sofa der det kan hviles middag, skrivepult med dataskjermer og en sittegruppe med to lenestoler og et bord. Offisielt er han pensjonist, men denne mannen er travel. Anmeldelse av bok om Martin Kolberg, kommentarer og ledere til Vårt Land skal leveres denne uka også.
Men denne dagen skal det handle om en bok Rimehaug anmeldte i Vårt Land 31. oktober 2008.
«Det er lenge siden jeg har lest så oppbyggelig teologi», var siste linje i anmeldelsen.
Skapelsen hører ikke med. Det får ganske store konsekvenser for hvordan du tenker.
— Erling Rimehaug
Overrasket
Boka var Wilfrid Stinissens Sant menneske.
– Jeg ble overrasket over denne mer dogmatiske boka hans. Da jeg var i krise, hadde jeg stor glede av de andre bøkene hans, som var mer sjelesørgeriske. Denne boka bekreftet og satte i system ting jeg hadde tenkt mye på. Det var ikke tilfeldig at jeg skrev en begeistret anmeldelse, sier Rimehaug.
Wilfrid Stinissen var katolikk og karmelittmunk, opprinnelig fra Belgia. Han flyttet til Skåne i Sverige i 1967 for å etablere et kloster. Der levde han til han døde i 2013, 86 år gammel.
Rimehaug har aldri møtt ham, men trakk fram Stinissens Sant menneske til en serie essay i magasinet Strek om bøker som har formet hans tro. Du kan lese essayet her:
[ Erling Rimehaug: «Jesus kom ikke til jorden på grunn av synden» ]
Stinissen skriver om en tredelt frelseshistorie: Skapelse, syndefall og frelse.
– Vi er blitt veldig vant til den todelte, hvor du har syndefallet og frelse. Skapelsen hører ikke med, det er liksom noe annet. Det får ganske store konsekvenser for hvordan du tenker, sier Rimehaug.
Først: Skapelse
Det ene som ble viktig da Rimehaug leste Stinissen, var synet på mennesket. Stinissen skriver at skapelsen er grunnlaget for alt, og at mennesket er skapt i kjærlighet. Forkynnelsen i den vestlige delen av kristenheten har ofte begynt med arvesynden og mennesket som synder.
Rimehaug viser til en kirkefader som har beskrevet mennesket som en edelstein det har kommet søle på. Skitten kan vaskes av med tiden, til steinen igjen glitrer.
– Det er en helt annen måte å tenke på, enn at vi er fullstendig onde og må reddes fra det, sier Rimehaug.
Hadde ingen omvendelse
Det andre som ble viktig, var forståelsen av frelse. Rimehaug nevner bildet mange har fått formidlet av frelsen som en bro. Syndefallet hadde skapt en kløft mellom Gud og deg, og Jesus blir broen over til Gud, som gjør at du kan komme til himmelen når du dør.
– I den rammen får du en annen oppfatning av alt, enn hvis du tenker en kontinuitet fra en skapelse som blir gjenopprettet.
Med todelingen blir det også et et skarpt skille mellom den ene og andre siden.
– For meg som aldri hadde noen stor omvendelse, ble det et stort problem. Var jeg ordentlig omvendt? Samtidig, hvis jeg gikk ut fra at jeg var det og hadde tatt denne bestemmelsen om å tro, hva kom så? Skulle jeg bare vente på himmelen? Er det ikke noe mer?
Det spørsmålet var noe av det som trakk Rimehaug inn i den karismatiske vekkelsen, som hevdet at det var mer å hente fra Gud i livet.
– Men det gikk mye på følelsesplanet, ikke bare den intellektuelle overbevisningen at du er frelst fordi du har tatt imot nåden. For mange krasjet det i at følelsene ikke virket lenger.
Når vi sier ortodoks, tenker vi rett lære, men det betyr jo egentlig rett tilbedelse.
— Erling Rimehaug
Ånden bak våren
– Vil du si at livet som kristen blir noe mer jordnært i Stinissens perspektiv?
– Ja, og det kommer ved å legge vekt på skapelsen. Tar jeg den karismatiske vrien, er det for meg blitt viktig nå at Den hellige ånd i den nikenske trosbekjennelsen omtales som livgiveren. De senere årene har jeg, når våren kommer, tenkt at jeg ser Den hellige ånd som virker. Nå i høst har jeg også tenkt at Den hellige ånd står bak når naturen dør, fordi det er en del av livet at noe må dø for at det kan bli nytt liv. Det er noe helt annet enn å sveve i noen gode følelser.
Rimehaug hadde vært med på evangelisering på gata i Øst-Europa. Han kom i snakk med noen, ba en frelsesbønn og da var de frelst, var tanken.
– Jeg begynte å lure på hva som egentlig skjedde der, hva kom til å skje med dem, og hva var dette for noe? Er det så mekanisk å bli frelst?
Halve undervisningen var liturgi
Stinissen var katolikk. Rimehaug sa en gang at hvis han skulle konvertert, ville han gått til den ortodokse.
– Det stemmer. Men det er et forholdsvis teoretisk spørsmål, for det har jeg ikke tenkt å gjøre.
De ortodokse legger stor vekt på skapelse og inkarnasjon, og Stinissens tredeling hører kanskje enda sterkere til i ortodoks setting.
– Kirkehistorikere skriver at den protestantiske tradisjonen fokuserer tungt på ordet og læren?
– Ja, og når vi sier ortodoks, tenker vi rett lære, men det betyr jo egentlig rett tilbedelse, sier Rimehaug.
Han forteller om da han var noen dager på et presteseminar ved Damaskus i Syria. Han hadde fått lov til å være der og høre på undervisningen.
– Det som overrasket meg, var at halvparten av timene var liturgi, og det var ikke fordi liturgi var et spesielt tema disse dagene. Det var slik gjennom hele studiet. Det gikk opp et lys for meg da!
En mer helhetlig tro
– I din vandring gjennom det kristne landskapet kan det virke som du har savnet tilbedelsesaspektet?
– Ja, og Peter Halldorf var tidlig ute med å oppdage likheten mellom ortodokse og pinsevenner der. Det er ganske mange karismatikere i USA som har endt opp som ortodokse.
Halldorf er svensk pinsepastor som har formidlet ortodoks teologi gjennom bøker og retreatstedet Bjärka-Säby.
– Du er også historiker. Hvilke tanker gjør du deg om at kristenheten beveget seg i så forskjellige retninger i øst og vest?
– Det var jo synd. Det Halldorf kaller teologien fra den udelte kirke, var mer helhetlig, rett og slett. Og så er det mange i ortodokse kirker og land som synes kirka blir innadvendt og liturgisk, og ikke bryr seg om samfunnet eller angår dagliglivet, og heller ikke er god på undervisning, slik at folk ikke vet hvorfor de gjør det de gjør. Det har sine svakheter også.
[ Forbereder ortodoks jul: – Pietismen i enkelte miljøer har ødelagt kristendommen ]
Naturens hellighet
Inkarnasjonen er et tredje tema som Rimehaug fant interessant i Stinissens bok.
– Det han skriver, er en sterk bekjennelse fra Guds side til både mennesket og naturen. Gud er ett med naturen, men er likevel ikke naturen. Han er over det også.
Denne forståelsen for naturens hellighet, gir en helt annen innfallsvinkel, mener Rimehaug.
– Forvalteransvaret som vi har brukt som begrunnelse, setter likevel mennesket i sentrum for naturen. Vi skal ta vare på den fordi det er et oppdrag vi har fått, men da er naturen noe utenfor oss. Den ortodokse tilnærmingen er at naturen er helliget og at vi derfor må ha respekt for den.
En sammenheng
Rimehaug tror noe av grunnen til at den tredelingen som Stinissen klargjorde for ham, har vært litt skjult eller nedtonet, er at det lett å sitte litt fast i de tradisjonene man har.
Selv har Rimehaug hatt store opplevelser i ortodokse gudstjenester, men føler seg likevel som en utenforstående.
– Jeg ser inn i noe som er verdifullt, men som ikke kan bli helt mitt noen gang, fordi det rett og slett ikke var der jeg vokste opp.
En av de største opplevelsene hadde han på en gudstjeneste med fader Paolo, som senere ble drept av IS. Fader Paolo var jesuittprest og bygde opp klosteret Mar Musa i Syria som et senter for interreligiøs dialog.
– Jeg var i klosterkirken hans i den syriske ørkenen, som var en hule, og gudstjenesten var lang og liturgisk med 25 kyrierop. Midt under den ble jeg overveldet av tungetale, som jeg ikke hadde holdt på med på lenge. Det var ikke det at den tungetalen var så viktig, men det var helt ulike elementer som fløt sammen til noe helt naturlig, bare. Det var en følelse av en sammenheng som jeg egentlig ikke ordentlig har satt ord på noen gang hva er for noe.
---
Erling Rimehaug
- Kommentator og frilanser i Vårt Land. Tidligere samfunnsredaktør og journalist i Vårt Land.
- 74 år, opprinnelig fra Hallingdal, bor i Oslo.
- Har skrevet en rekke bøker, og bidratt i tidsskriftet Strek og avisen Hallingdølen.
---
[ Hør Ine Hoem synge julesalmen «Jamn vegane for Herren» som Edvard Hoem har gjendiktet ]
