Kultur

«En kristen tro kan bidra til en mer radikal kritikk av dagens samfunn»

Kjære Kaja,

For noen dager sto jeg i en bokhandel i Toulouse med en bok i hendene. «Ne rien faire», – «Å gjøre ingenting», skrev forfatteren. Hun fortsatte: «Hva hvis dette er den eneste virkelig revolusjonære handlingen i dag, som endelig befrir oss fra det tyranniet som er fritiden vi bruker foran skjermen?»

En slik tilnærming passer med Martin Hägglunds kritikk av vår samtid. Han er også bekymret for at all vår tid spises opp av skjermer og krav. Men Hägglund vil ikke oppgi det aktive livet, han vil ikke gjøre ingenting. Han er heller bekymret for at vi ikke står fri til å velge hva vi skal bruke tiden vår på.

---

Brevveksling

  • Dette er andre del av en brevveksling mellom Kaja Melsom og Ragnar Misje Bergem, hvor de i tre omganger diskuterer Martin Hägglunds bok This Life: Secular Faith and Spiritual Freedom, en bok som ble et slags internasjonalt fenomen da den utkom i 2019.
  • Martin Hägglund (f. 1976) er en svensk filosof som er ansatt som professor i litteraturvitenskap ved prestisjefulle Yale University. Han har skrevet fire bøker, og hans arbeid har vært gjenstand for debatt på flere store konferanser.
  • Kaja Melsom er forfatter og filosof ansatt i Human-Etisk Forbund. Hun har vært fast inventar i Verdibørsens filosofipanel, og i 2017 ga hun ut boka Den fordømte friheten.
  • Ragnar Misje Bergem er Misje post­doktor på MF vitenskapelig høyskole, for tiden bosatt i Paris. Han arbeider med forskning innenfor systematisk teologi. I 2019 ga han ut boka Politisk teologi.
  • Resten av brevene og et intervju kan leses på vl.no/brev

---

En virkelig fri tid

Mennesker må bruke tid på å holde seg levende. Men nesten alle mennesker har også noe tid til overs, noe vi ikke trenger å bruke på arbeidet. Vi må kjempe for denne livstiden, for dette er en virkelig fri tid, som vi kan velge å disponere som vi selv ønsker, sier Hägglund, som her bygger på Karl Marx.

Problemet er bare at kapitalistiske krefter okkuperer fritiden vår. At vi bruker stadig mer tid foran skjermen, er et tegn på denne dominansen. Hägglund fletter derfor sammen sin sekulære spiritualitet med en sosialistisk politikk når han sier at vi må kjempe for fritiden – en tid hvor vi kan ta stilling til hvordan vi skal bruke den begrensede tiden vi har. «I et frigjort samfunn ville vi kunne arbeide ut ifra våre egne forpliktelser, ikke på grunn av tvang», skriver han.

Dette kan synes å stå fjernt fra en religiøs spiritualitet som primært er opptatt av evigheten. Hägglund mener i alle fall det. Og du er jo bekymret for at jeg tyr til det du kaller drømmen om et paradis. Hvorfor kan vi ikke heller akseptere at dette livet er alt vi har?

Det er også uendelig mye mer å si om mennesker enn at de en gang skal dø, og det fremstår ikke som om et bedre svar på gåten om livets mening

Hägglunds svakhet

Jeg kjenner imidlertid på en motvilje mot de kategoriene som Hägglund, og i noen grad du, bruker for å kritisere «religiøs tro». Når han definerer religiøsitet som en flukt fra denne verden, havner mange levemåter vi forbinder med det religiøse utenfor hans definisjon. Hans respons er da å fremstille slike levemåter som om de egentlig er sekulære. Men jeg mener at det religiøse ikke lar seg redusere til troen på en annen verden, som Hägglund påstår. Det finnes utallige eksempler på at en tro på evigheten kan motivere til også å forbedre livet vi lever nå. Det er faktisk mulig at en «religiøs tro» også kan styrke en «sekulær tro» på denne verden.

Svakheten ved Hägglunds kritikk blir tydelig for meg når han fremstiller Martin Luther King jr. som en sekulær profet i siste del av boken sin. Hägglund fremhever borgerrettighetsforkjemperen som et eksempel på den livsholdningen han selv står for, men kun ved å underspille Kings religiøsitet, ved å si at han egentlig en hengivenhet til dette livet. Her blir Hägglund en mistenksom leser, en som må presentere Kings religiøsitet som et inautentisk skall rundt en sekulær tro uten å se nyansene.

Et diskutabelt premiss

Jeg har et noe liknende inntrykk når jeg leser din avvisning av alle «drømmer om paradis». Jeg klarer ikke å se at skillet mellom «drøm» og virkelighet er som så entydig som du presenterer det. Dette skillet tror jeg beror på et diskutabelt premiss om hva «dette livet» er, altså om hva vår endelighet består i. Jeg er enig i at en benektelse av vår endelighet kan medføre at de tingene vi faktisk gjør og verdsetter mister sin mening. Hvis jeg har uendelig tid til å gjøre hva jeg vil, hvis jeg ikke må velge bort noe, kan det bli likegyldig hva jeg velger. Et liv uten risiko synes ikke å være et meningsfullt liv.

Vår endelighet kan også tolkes som en gave: at livet er noe vi i det store og det hele har fått

Men det er en stor forskjell på å peke på at risiko og begrenset tid er en betingelse for at noen aktiviteter skal være meningsfulle, og å hevde at den er et nødvendig kriterium for all mening. Du hevder at det er mer å si om mennesket enn at det er en kopi av et perfekt ideal. Det er jeg helt enig i. Men det er også uendelig mye mer å si om mennesker enn at de en gang skal dø, og det fremstår ikke som om et bedre svar på gåten om livets mening. Det er like lite overbevisende å hevde at «drømmer» suger meningen ut av dette livet som å påstå at en hengivenhet til dette livet kun er en forkledd nihilisme.

Ragnar Misje og Kaja Melsom.

Kapitalistisk logikk

Min reservasjon ovenfor Hägglunds sekulære hengivenhet er ikke at den fører til nihilisme, men at den forutsetter en kapitalistisk logikk som han forsøker å unnslippe. For hvis hans forståelse av endelighet gjøres til et ufravikelig premiss, er ikke konsekvensen at knappheten, selve drivkraften i kapitalismen, gjøres til en betingelse for alt som er meningsfullt? På samme måte som kapitalismen bare fungerer hvis det er konkurranse om ressursene, hevder Hägglund at det bare meningsfullt å leve hvis det er knapphet på liv.

Jeg deler imidlertid ikke premisset om at knappheten er en nødvendig betingelse for et meningsfullt liv. Jeg tror simpelthen at det finnes en meningsfull tid som ikke står i overlevelsens tegn. Slik sett tenker jeg at en kristen tro som insisterer på at ikke alt handler om å overleve, faktisk kan bidra til en mer radikal kritikk av dagens samfunn enn Hägglunds sekulære spiritualitet.

Hvis man ønsker å provosere (og det gjør man jo!), kan man hevde at en kristen livsfilosofi er mer marxistisk enn Marx selv. Teologen Hebert McCabe sa en gang at kristne tror på samme forvandling av samfunnet som marxistene, bare med ett forbehold: at kristne også tror på forvandlingen av kroppene våre. Poenget er at når marxismen har kjempet seg ut av kapitalismens knapphetslogikk, gjenoppdager den at det biologiske livet alltid vil være preget av knapphet, og derfor må den akseptere at knappheten har det siste ordet.

Hvis man ønsker å provosere (og det gjør man jo!), kan man hevde at en kristen livsfilosofi er mer marxistisk enn Marx selv

Oppstandelsen

Hägglund sier at et liv må være selv-opprettholdende for å være meningsfullt som et liv. Jeg vet ikke hva som er et nødvendig kriterium for et meningsfullt liv, men jeg tror at selv-overgivelse er tegn på et meningsfullt liv. Den kristne håpet om et evig liv er ikke et håp om et uendelig langt tidsrom som vi må fylle med intetsigende gjøremål, men om et liv der knapphetens logikk ikke har det siste ordet – selv ikke over kroppene våre. Det er noe av hva som uttrykkes ved forestillingen om en oppstandelse fra de døde.

Ragnar Misje og Kaja Melsom.

Et slikt liv fremstår som meningsløst hvis man aksepterer Hägglunds tro på at døden er betingelsen for et meningsfullt liv og at religion er en drøm om å overvinne vår endelighet. Men vår endelighet – vår avhengighet og begrensning – kan også tolkes på en annen måte, nemlig som en gave: at livet er noe vi i det store og det hele har fått. Dessuten har vi ikke bare fått vårt liv, vi har også fått alle de menneskene, tingene og stedene vi er avhengige av. Disse menneskene hadde ikke blitt mindre meningsfulle for oss om vi hadde fått mer, til og med uendelig tid, med dem.

Problemet er bare at kapitalistiske krefter okkuperer fritiden vår. At vi bruker stadig mer tid foran skjermen, er et tegn på denne dominansen

Demokratisk sosialisme

Dette er kanskje en drøm. Men vi kommer oss ikke unna drømmene, ikke minst fordi det vi tar for å være virkeligheten ofte viser seg å være full av myter og drømmer. Derfor tenker jeg at kristen tro, inkludert Martin Luther King jr. sin «drøm» om Det nye Jerusalem, kan motivere både et håp og en protest mot det livet vi lever, særlig når livets begrensninger påfører oss tragiske eller umulige valg. Troen innebærer å handle på et premiss som vi ikke kan garantere: at knappheten ikke har siste ordet. En slik tro trenger ikke å være en benektelse av dette livet, det kan like gjerne være en motivasjon til å gjøre sitt for å endre verden til å bli et litt mer levelig sted.

Når det er sagt, sier jeg ikke at bare et slikt håp hjelpe oss til å leve et meningsfullt liv eller motivere til politisk handling. Av den grunn lurer jeg også på hvilke politiske eller etiske konsekvenser du trekker fra en sekulær tro, slik du forstår det? Hägglund synes å trekke en direkte linje fra en sekulær spiritualitet til det han kaller «demokratisk sosialisme» – hva tenker du om det?

Vennlig hilsen,

Ragnar Misje Bergem

Les mer om mer disse temaene:

Ragnar Misje Bergem

Ragnar Misje Bergem

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur