En gjennomgang av katalogene til ni av de største forlagene i Norge, viser at blant årets 45 skjønnlitterære debutanter, er bare tolv av dem menn. Det utgjør like over 25 prosent.
– Jeg synes det er et tynt grunnlag med ett år, men dette er også en tendens jeg har merket meg.
Det sier Ulla Svalheim, litteraturkritiker og redaktør for litteraturavisa BLA. Hun minner om at mannen historisk sett har vært overrepresentert, og er derfor ikke nevneverdig bekymret for at kvinnene nå er i flertall. Ifølge SSB var 41 prosent av norske forfattere i 2019 menn.
– Når man snakker om kvinneandelen i styrer er man fornøyd med 40 prosent, så foreløpig er ikke dette noen grunn til bekymring.
---
Årets debutanter
- En gjennomgang av katalogene til ni av landets forlag viser at blant 45 skjønnlitterære debutanter i år, er bare 12 av dem menn. Det utgjør drøye 26,6 prosent.
- De utvalgte forlagene er Aschehoug, Cappelen Damm, Gyldendal, Oktober, Samlaget, Flamme, Kolon, Tiden og Vigmostad & Bjørke.
---
Et taktskifte
Et klart kvinnelig flertall er ikke nytt av året. Da Litteraturhuset i Oslo i 2020 arrangerte de tradisjonsrike debutantdagene, fikk 50 ferske forfattere presentert seg for publikum. Blant disse var det 17 menn, nesten halvparten av antallet kvinner. I 2019 var det 41 inviterte debutanter, og med bare 13 menn på lista var det mer enn dobbelt så mange kvinner som leste fra sine ferske bøker.
En gjennomgang gjort av Klassekampen i fjor viser at mellom 2001 og 2011 var det menn som dominerte debutantlistene, mens siden 2012 har kvinnene vært i tydelig flertall.
Ulla Svalheim mener dette ennå er snakk om en liten periode i historisk sammenheng, og at det er gledelig med et tiår med flere unge kvinner.
– Og én ting er antall – en annen sak er hvem som er de synlige og som utmerker seg. Ser man på debutantprisvinnerne, er det jevnt. Om det er en haug med kvinner, men det ikke slår ut her, er det egentlig noen vesentlig forskjell da?
Syv av Aschehougs ti siste debutantstipender har gått til kvinnelige forfattere. For høythengende Tarjei Vesaas’ debutantpris er kjønnsfordelingen lik. Da Morgenbladet og Norsk Litteraturfestival i 2005 gikk sammen for å plukke ut det de mente var de ti beste forfatterne under 35 år, var syv av dem menn. Da de gjorde en lignende kåring i 2015, bestod lista av seks kvinner og fire menn.
Redaktøren forteller at når de komponerer litteraturavisa BLA, er det mennene «som bare dukker opp av seg selv», mens de må passe på «at vi har nok kvinner».
– Blant dem som først debuterer og gjør seg gjeldende, er menn hakket bedre på å synliggjøre seg selv og ta plass. Så i offentligheten er jeg usikker på om dette er et problem. Skal man tenke på representasjon er det viktigere med minoritetsperspektiver enn å hente mannen tilbake.
[ Nye forfatterstudier skal fremme mangfold: – Vi har ikke gjort nok ]
Ikke noe nytt
En gjennomgang av studentmassen på skrivekunstskolene bekrefter tendensen. Av i alt 60 studenter på Skrivekunstakademiet de siste fem årene, er 21 menn. Det tilsvarer nesten dobbelt så mange kvinner. Klassekampen skrev i fjor at den bergensbaserte skriveskolen kvoterer inn menn.
Det siste halvannet år har åtte forfattere med bakgrunn fra Forfatterstudiet i Bø debutert. Syv av debutantene er kvinner.
Også Forfatterstudiet i Tromsø har et klart flertall kvinner. Bare klasselister fra perioden 2014–2019 ligger ute tilgjengelig, og av totalt 57 studenter, er 15 av dem menn. Leder og forfatter Anne Oterholm – som for øvrig var del av det første kullet på Skrivekunstakademiet i Bergen i 1985 – forteller at tallene også er de samme for tre siste studieårene.
– Det er ekstremt mange flere kvinner enn menn som søker. Gjennom de årene vi har tatt opp kull på femten studenter, har det alltid vært mellom tre og fem menn. Så selv om det er nytt at flere kvinner debuterer, er det ikke nytt at det er flest kvinner på skriveskolene.
Da hun startet på forfatterstudiet i Bergen i 1985, var det syv kvinner av i alt elleve studenter.
[ – Mange ledere vil ha mangfold, men ikke inkludering ]
Vil se lenger
Oterholm minner om at da hun debuterte i 1995, var det en sterk overvekt mannlige debutanter. Hun mener den økende utgivelsestakten blant kvinnelige debutanter dette først og fremst er på sin plass.
– Kanskje vi nærmer oss femti-femti sett over ett, spør hun retorisk.
Hun påpeker samtidig at det er essensielt at det skrives litteratur ut ifra ulike ståsteder og perspektiver, og at det dermed «ikke er en god ting» hvis menn bare står for 25 prosent av bøkene som utgis i fremtiden.
Oterholm mistenker riktignok at tallene utjevnes om man ser på hvem som gir ut bok nummer to og tre.
– Det er ekstremt høye frafallstall. Det kan godt hende det fremdeles er flest kvinner, men det er viktig å utvide perspektivet her.
Å utvide perspektivet er også litteraturens største utfordring, mener hun, og tror at dette sammen med forfattergjerningens status og manglende økonomiske trygghet.
– Det kan ikke bare være kvinner fra middelklassen som tør å gi ut bøker og som tar sjansen på å gjøre noe som ikke nødvendigvis fører til sikker inntekt.
[ – Dette skriker vestlig frelserkompleks ]
Fortsatt vei å gå for forlagene
Susanne Kaluza, leder av Stiftelsen Litteraturhuset, forteller at hovedgrunnen til at de årlig arrangerer debutantdagene, er å gi dem «den lille boosten vi vet de trenger». Hun skulle ønske landets ferske forfattere var en langt mer sammensatt gruppe.
– Jeg tenker at det er ekstremt viktig at litteraturen speiler samfunnet, og da trenger vi stemmer av alle kjønn. Det samme gjelder forfattere med ulik seksuell legning, geografisk bosted, økonomisk bakgrunn og etnisk bakgrunn. Dette er problemstillinger forlagene jobber med, og det er åpenbart at de trenger å jobbe videre med det.
På samme måte som representasjon er viktig for å sikre at enhver kan kjenne seg igjen i historiene som fortelles, er det også sentralt at samfunnet får innblikk i erfaringer som skiller seg fra ens egne. Med et manko på unge, mannlige forfattere, mener Kaluza dermed vi går glipp av ett sett viktige fortellinger.
– På samme måte som det er negativt med en massiv overvekt av mannlige ekspertkilder i media, er det dumt om fortellingene av unge menn forsvinner. Kjønnsbalanse er noe enhver bransje er nødt til å ha være bevisste på.
Der Anne Oterholm setter pris på den utjevnende effekten av den kvinnedominerende trenden, er Kaluza klar på at det aldri bør være noe mål med kjønnsubalanse.
– Det er også noe man må ta tak i, og desto raskere slike tendenser blir adressert, jo bedre er det. Det finnes erfaringer som unge menn har, som vi går glipp av når vi ikke får deres fortellinger. Det er relevant hvilke historier et samfunn skaper, da må vi passe på at vi får med alle stemmer.
[ – Jeg klarte aldri å identifisere meg med noen på tv ]
– Likere enn vi tror
Heidi Marie Kriznik leder Den norske forfatterforening, og følger dermed nøye med på all skjønnlitteratur som utgis hvert år. Hun forteller at det har skjedd en endring de siste fem årene der kvinnene utgjør et tydeligere overtall blant debutantene.
–Jeg tenker at det først og fremst kan ha sammenheng med flere synlige og anerkjente kvinnelige forfattere, deriblant flere gode debutanter. I tillegg tror jeg det har noe med mottakelsen å gjøre.
Da Kriznik debuterte i 2002 ble det i en kommentar påpekt at hun skrev på «en mannlig måte», og at det var ment som et kompliment. Kriznik tror vi i dag snakker annerledes om litteratur av kvinner, og at vi er mindre opptatt av kjønnet bak forfatternavnet.
– Det kan være at kvinner og menn er likere enn vi tror. Når det er sagt, synes jeg litteratur skal speile et mangfold, det være seg kjønn, etnisitet eller sosiokulturell bakgrunn, sier hun, og mener et langt større problem norsk skjønnlitteratur står overfor, er at det skrives uproporsjonalt mye fra et middelklasseperspektiv.
