Magnus Takvam: Min mors liv var både vakkert og stygt

I boka om forfatteren og bohemen Marie Takvam skriver han nådeløst ærlig om sin egen morsbinding.

– Å leve så tett på det ene mennesket du har den sterkeste tilknytningen til av alle, og samtidig måtte se det samme mennesket sakte ødelegge seg selv, påvirket meg på en måte jeg ikke har full innsikt i. Når jeg blir konfrontert med deler av hennes liv på nytt, kan jeg i voksen alder fremdeles miste all emosjonell kontroll, skriver han.

– Ikke full innsikt?

– Nei, hvem har det? Fremdeles greier jeg ikke å kontrollere følelsene min fullt ut når jeg skal lese et dikt av henne. Da må jeg virkelig mobilisere. Det har påvirket meg slik at jeg velger bort en den del ting jeg ellers ville gått inn i, svarer han.

---

Marie Takvam (1926–2008)

• Vokste opp i Hjørundfjord i Ørsta.
• Fra hun debuterte 25 år gammel i 1952, ga hun ut ti diktsamlinger, to romaner og et teaterstykke,
• Hun var en kjent radiostemme i barnetimen på 1950- og 60-tallet.
• Hun var skuespiller i filmer og på teaterscener og en aktiv deltaker i samfunnsdebatten.

---

Bak visiret

Han tar imot oss i en krok på Stortinget, der han lengre fartstid enn de fleste. Han kunne ha valgt en annen vei.

– Men jeg har valgt en måte å leve på der jeg ikke må eksponere min egen person og egne følelser utad hele tiden og få tilbakemeldinger på det. Jeg har hatt en indirekte innsikt om at det makter jeg ikke. Derfor har jeg denne observatørrollen.

– Du legger ofte inn forbehold som «om man velger å se se det slik» …

– Ja, det er en analytisk metode jeg har. Skal du forstå en prosess, må du løse den opp i noen elementer. Det er en tilnærming som er anvendbar i mange sammenhenger.

– Samtidig kan du kanskje sette opp et visir foran deg selv?

– Ja, det er NRK-analysen jeg står for. En kommentator i en meningsbærende avis gjør noe annet. Jeg skal ikke nødvendigvis mene noe gjennom jobben. Det er en distanse der.

Bohemmyten

Et stykke på vei ligner Magnus Takvams oppvekst svært mange andres. Foreldrene kommer fra Vestlandet til Oslo, får to barn og rekkehus på Lambertseter. Men allerede måneder etter at Magnus er født, gir mammaen Marie Takvam gir ut sin første diktsamling. Som 25-åring blir hun med i hovedstadens kunstnermiljø med fester, diskusjoner og en skjødesløs omgang med alkohol.

I boka forteller Magnus Takvam at det var i årene etter skilsmissen – på 1970- og 80-tallet – at Marie skapte myten om seg selv: kunstnerbohemen fullstendig uten grenser. Selv om han lenge har nølt med å skrive boka, vil han gjerne gi et annet bilde av mammaen.

På grunn av hennes posisjon som kunstner og lyriker, tror han boka vil være av interesse. Han håper også å vise kvaliteten i diktene.

– Hun vokste opp på et lite småbruk i en vill natur på Vestlandet, og helt fra hun var liten hadde hun åpenbart et behov for å uttrykke seg og forstå verden rundt seg. Hun ble dikter fordi hun forlot hjemstedet og kunne se oppveksten utenfra med det poetiske blikket. Samtidig var forflytningen veldig vanskelig. Det var en forutsetning for at hun ble den hun ble, men det var også det som brøt henne ned, sier sønnen.

Bar tungt

Undertittelen på boka er Hun skrev for å kunne leve. Den er hentet fra en episode der hun skal forklare for et barn hvorfor hun ble en dikter.

– Når hun kom til et nytt punkt i livet eller fikk en ny erkjennelse, måtte hun prøve å forstå det bedre gjennom å skrive ned tankene sine, for så å bearbeide det i en kunstnerisk form. Ikke alt hun skrev var like bra. Lyrikken var hennes begavelse.

Gjennom hele livet så sønnen hvordan moren engasjerte seg og tok et tungt medansvar for det som foregikk rundt henne i samfunnet.

– Om det gjaldt overforbruk eller atomfrykten, var hun alltid til stede i det hun skrev og tok livet på tungt alvor. Det var nok en årsak til at hun måtte ha en flukt vekk fra det. Livet hennes var både vakkert og stygt på en gang.

Han har gravd fram et stort materiale fra arkiver og fra samtaler med en rekke personer som kjente henne. Han er glad han gjorde det i tide. Nå er mange av kildene døde. I boka henter han fram noen av de diktene han synes er best og som er knyttet til faser i livet. Høsten 1974 døde morfaren som Magnus var sterkt knyttet til. Moren holdt en tale ved graven som siden ble bearbeidet til diktet «Tale ved båra til ein Vestlands-bonde».

– Jeg har plukket ut noen av dem som jeg synes er de beste, og hvor vi har en felles referanse, som hennes tale ved bestefars grav, der jeg strigråt. Jeg var i det diktet selv. Det gir det en spesiell dimensjon.

Lengsel

Han har lengtet og lett etter bilder fra hennes liv som kan bekrefte at livet også var godt for henne. I minner fra hennes korte tid som lærer i Olden og i brev hun skriver til forlaget, ser han i glimt at alt ikke bare var tragisk.

– Det gir en trøst at hun der og da kunne leve vanlig midt oppe i en livskrise.

– Du uttrykker også gleden over å finne en positiv konsulentuttalelse fra lyrikeren Tor Obrestad?

– Jeg blir veldig glad når jeg leser Obrestads ord. Det viser bare hvor sterkt min binding til henne er. Helt nøkternt har jeg hatt en altfor tett emosjonell binding til henne under oppveksten. At hun var en sterk, intellektuell forfatter som det står mye igjen etter vil jeg hele tiden ha bekreftet, selv om jeg vet.

– Slutt å dyrke din egen vanskelige barndom, advarte Jostein Gaarder deg for mange år siden. Hva gjorde du med den advarselen?

– Den traff, og jeg skjønte at han hadde rett. Når jeg hadde det vanskelig, koblet jeg det til oppveksten. Hans innspill fikk meg til å skjønne at du er selv ansvarlig for ditt eget liv.

For varmt

Magnus Takvam innser at han har trekk av sin mor, spesielt følsomheten i relasjoner til mennesker.

– Det har gjort at jeg ikke klarer å binde meg til mange mennesker i en nær relasjon. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg ble nok brent av vår tosomhet og hennes intensitet de første årene da det bare var oss to stort sett hele døgnet. Hun snakket med meg som om jeg var voksen. Det var ikke noen barnelek, og det var altfor tett. Bruddet i ungdomstiden med den som betydde mest for meg, har gjort at jeg uten å være bevisst på det, har holdt meg unna for sterke bindinger til andre.

– I hvilken grad har det å jobbe med boka vært terapi?

– Det har vært viktig for å forstå meg selv, henne og vårt forhold bedre fordi det aldri skjedde noen frigjøring, opprør og løsrivelse som barn må ha for å finne en ny plass og bli selvstendige. Det har jeg oppnådd på mange måter gjennom det å holde foredrag, skrive boka og det at jeg har snakket mye om det. Det har gitt meg ny innsikt som gjør at jeg etter hvert både forstår meg selv og det som har skjedd bedre.

Marie Takvam døde uten nære venner. Sønnen skriver det rett ut.

– Mange var glad i henne, hun valgte dem bort ved måten hun levde på. Rus og nerver gjorde at hun ikke hadde kapasitet til det, sier Magnus Takvam.