Kultur

Karikaturer: – Vi har gått fra statlig sensur til selvsensur

DISKUSJON: Erle Marie Sørheim var selv bestemt på å vise Muhammed-karikaturer i sin bok. Men da den franske læreren Samuel Paty ble brutalt drept i fjor, møtte hun seg selv i døra. Likevel frykter hun en trå varsomt-mentalitet.

– Det er noen holdninger om at alt skal være så inkluderende og snilt og søtt og vennlig, og det er satirens første bud å bryte med de forventningene.

Forfatter og tegneseriefantast Erle Marie Sørheim er en ivrig forsvarer av karikaturtegningen, og ser ikke lyst på dens status. Hun mener tidsånden ikke akkurat harmonerer med den satiriske tegningens iboende frekkhet.

– Jeg tror den er mer presset enn på veldig lenge.

Paveharselas

For å gjøre sitt for å bedre satiretegningens levekår, har Sørheim skrevet Karikaturenes historie – et forsøk på å gi satiren forklaringen hun mener den tradisjonsrike kunstformen trenger. For, som forlaget proklamerer, verdens eldste karikaturtegning er rundt 15.000 år gammel, og i dag er karikaturen en truet kunstart.

– Drivkraften for å skrive boka, har vært å forklare karikaturen for folk flest. «Hvorfor må de være så slemme», er en typisk innvendig. Det er mange som ikke kjenner tradisjonen. Det er et journalistikk uttrykk, en kommentar i en avis på linje med en skriftlig kommentar, forteller hun på linje fra Berlin, der hun oppholder seg.

I boka trekker hun opp karikaturhistoriens lange linjer, fra eldgamle huletegninger i en grotte i Lascaux, via paveharselering etter reformasjonen, til tegningens inntog i redaksjonslokalene.

.

Selvsensur

Samtidig som man fra enkelte hold kan få inntrykk av at alt var bedre før hva gjelder den offentlige samtalen og en ubetinget frihet til å si hva man vil, er vel det tross alt en subjektiv sannhet med modifikasjoner.

– For ser man på historien, ser man at tegnere og utgivere opp gjennom historien har blitt fengslet og ilagt bøter titt og ofte, som er mye verre enn det som er status i Vesten. Men selv om det i dag ikke er staten som sensurerer oss, er det nye problemstillinger.

Sørheim mener sensurkravene kommer fra andre steder enn staten. Til forskjell fra tidligere tiders reelle sensur, er vi i dag i større grad preget av selvsensur.

– Redaksjonene selvsensurerer seg mer. At man er redd for å støte, og derfor ikke trykker noe eller modifiserer seg, er en fare i seg selv. Generelt tåler folk mer enn det man tenker.

Hun mener det er sentralt å vise hva man snakker om, og har avbildet en rekke karikaturer i boka. Men da den franske læreren Samuel Paty i fjor ble brutalt drept for å ha vist frem karikaturene som førte til at satiremagasinet Charlie Hebdo ble utsatt for et terrorangrep i 2015, møtte hun seg selv i døra.

– Det er jo litt ironisk, men etter drapet på Paty, måtte jeg gå en ny runde med meg selv. En ting er risikoen jeg sitter meg selv i, men jeg tenkte også på familien min.

Selv om dette er en norsk bok, er hun bevisst på at scenen kan bli internasjonal og at ting kan havne ut av kontroll. Etter lærerdrapet erkjente Aftenposten-redaktør Trine Eilertsen at det er frykt knyttet til å publisere Muhammed-karikaturer.

– Hvis norske redaksjoner tenker sånn, er det kanskje ikke noe poenget at jeg skal være noe postergirl. Så karikaturene glimrer med sitt fravær.

.

Kristen karikatur

Det er ikke bare islam som pirrer satiretegnerne. Før Muhammed-karikaturene eksploderte i offentligheten, skriver Sørheim, var det kristne organisasjoner som stod for tolv av tretten søksmål mot Charlie Hebdo.

Hun forteller at det franske magasinets forside der Gud blir tatt bakfra av Jesus, som selv blir tatt bakfra av den hellige ånd, går inn i en lang tradisjon av «utdriting av kristne». En karikaturtegning fra 200 e.Kr. – en tid da de fleste romere tilba romerske guder – gjør narr av dem som hadde konvertert til kristendom. Det har fått navnet Alexamenos-graffitien, og viser ham som tilber en eselhodet skikkelse hengende hengende et kors.

Hvorvidt dette er et tidlig eksempel på religionskritikk eller mobbing av annerledestenkende, vites ikke, men Sørheim er i hvert fall klar på at det viser at det å tegne mennesker med dyretrekk er en lang tradisjon.

– Historisk har det vært mye protester mot kristne karikaturer, men jeg tror Vårt Lands lesere har blitt vant med tulling med Jesus. Det viser vel at religionen og samfunnet kan ha godt av at religion tulles med.

Høy tålegrense

Hun mener norske redaksjoner tidligere var mindre redde for kritikk. Hun trekker frem «gamle ringrever som Finn Graff», som fikk «masse pes på 70-tallet» for kristenkritiske tegninger.

– Men at noen veldig konservative kristne ble støtt, var en kritikk som passet dem. Nå er redaksjoner generelt mer redd for å tråkke noen på tærne, mener hun.

Mot slutten av boka bemerker hun at det har blitt en utbredt tankegang – særlig på venstresiden – at «man ikke må såre andre». Hun mener frykten for å tråkke noen på tærne, blant annet kommer til uttrykk gjennom at karikaturtegnere har mindre stabile jobbsituasjoner. I 2019 bestemte ærverdige New York Times seg for å droppe politiske tegninger, og flere norske avistegnere har blitt avskjediget.

– Ser du dette som en trussel mot demokratiet generelt og karikaturtegningen spesielt?

– Jeg synes at det er viktig at man har en høy tålegrense og skjønner hva satiren vil. Hvis satire ikke lenger sparker fra seg, men blir snillere og mindre maktkritisk fordi redaksjonene er redd for reaksjoner, da underminerer det kunstformen.

Unyansert karikaturdebatt

Boka beveger seg også innom publiseringen av Muhammed-karikaturer i både Jyllands-Posten og Charlie Hebdo, som førte til at danske tegnere har levd med trusler i femten år og at det franske satiremagasinet ble utsatt for en terroraksjon der tolv mennesker ble drept.

Jyllands-Postens uttalte motivasjon for å trykke Muhammed-karikaturer, var å sjekke om danske tegnere drev selvsensur. Bakgrunnen var at forlaget bak en barnebok om Koranen og profetens liv, slet med å finne tegnere som ville tegne profeten av frykt for konsekvenser.

Erle Marie Sørheim mener mange av dem som diskuterer karikaturstriden og spørsmålet om hvorvidt man bør trykke eller ikke, ikke tar satiretegning på alvor. At tegnede meningsuttrykk blir tatt mindre seriøst, mener hun hele striden er et tydelig eksempel på.

Mens, som hun skriver, en skriftlig tekst hadde blitt møtt med gjennomtenkte argumenter, blir karikaturtegningene avvist som «dumme og dårlige».

Sørheim minner om det hun beskriver som regel nummer én: Skal du kritisere noe, må du sette deg inn i det. Hun er opptatt av at karikaturstriden bygger på en feilaktig gjengivelse av oppslaget. Flere av de tolv tegnerne som bidro, tegnet nemlig ikke profeten.

– Det virker som svært få har satt seg inn i oppslaget. At det var et pluralistisk oppdrag med mange ulike innfallsvinkler, har blitt visket helt bort. Alle har blitt skjært over én kam, og det er blodig urettferdig mot dem som har levd i fare i femten år.

Den danske avistegneren Kurt Westergaard er død. Foto: Preben Hupfeld / SCANPIX DANMARK / NTB

Gjør narr av øvrigheten

Hun beskriver satiretegningen som «demokratiets myke spydspiss». Samtidig som det er noe av det mest diktatur-resistente et samfunn har, kan den kappes av og miste skarpheten.

– Hva mister vi med karikaturene?

– Vi får et mye mer servilt samfunn. Charlie Hebdo-redaktøren sier i boka: Hvis satiren blir snillere, venner man mennesket av med det, og da vil den kanskje forsvinne.

Noe pessimisme til tross – Sørheim er ved godt mot.

– Karikaturene vil aldri forsvinne. Den flinkeste i klassen til å tegne, tegner raskt læreren. Det er en naturlig tilbøyelighet i oss til å gjøre narr av øvrigheten.

Les mer om mer disse temaene:

Elias Bakken Johansen

Elias Bakken Johansen

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur