Kultur

De er kunstnere fra Moria-leiren og stiller ut i Oslo. Fremtiden ellers er uviss

BILLEDKUNST: Iranske Nazgul Golmuradi (21) møtte afghanske Javad Karimi (26) i kunstverkstedet i flyktningleiren i Hellas. I sommer stiller begge ut bilder i Oslo, sammen med en rekke profilerte norske kunstnere.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Hellas, senhøsten 2018: Iranske Nazgul Golmuradi har nettopp fylt 18. Hun er alene i Europas største flyktningleir, og har nettopp blitt flyttet til området for voksne flyktninger. Det er mye vold og lite mat.

---

Norske kunstnere i dialog med flyktninger

  • Fredag 9. juli åpner utstillingen «A place in my mind» i Ekebergparken i Oslo.
  • Utstillingen viser 13 «kunstdialoger» – bildepar – mellom norske kunstnere og flyktninger som har oppholdt seg i Europas største flyktningleir i Hellas.
  • Profilerte norske kunstnere som Sverre Bjertnæs, Lotte Konow Lund, Joar Nango og Maria Pasenau valgte ett Moria-verk hver, som de «svarer på» i utstillingen.
  • Initiativtagerne er Gro Spieler og Janne Heltberg fra kampanjegruppen Evakuer barna fra Moria nå.
  • Moria-leiren på Lesvos i Hellas huset 13.000 mennesker. I utgangspunktet var den tilpasset 3.000. I fjor brant store deler av leiren ned.

---

Minusgradene er mange, de varme klærne få. «Redd» og «deprimert» er ord Golmuradi bruker om seg selv i ettertid. Hun holder seg hjemme, hele tiden. Men én dag overtaler en venninne henne til å gå ut. De besøker leirens provisoriske kunstverksted. Kunstlæreren heter Javad. Han har flyktet fra Afghanistan.

– Jeg fikk en god følelse første gang jeg traff ham, sier Golmuradi.

– Det var kjærlighet ved første blikk. Da hun gikk forbi meg, var det som om jeg hadde kjent henne bestandig, sier Karimi.

I dag bor de to i Athen. Paret er foreldre til en baby på seks måneder. De venter på tre helt bestemte svar fra greske myndigheter. Men først skal de stille ut bildene fra Moria-leiren i Ekeberg-parken i Oslo.

Dingler i lufta: – Det er barnesko

Utstillingen åpner 9. juli. Den består av såkalte kunstdialoger, der 13 norske kunstnere har valgt ut ett verk hver fra kunstsenteret i Moria-leiren. De norske kunstnerne svarer med egne verk. Profilerte navn er Lotte Konow Lund, Sverre Bjertnæs og Joar Nango.

Javad Karimis akrylmaleri viser to føtter dinglende i løse lufta, ikledd joggesko med borrelås. Skoene er lappet, hullete, stortærne stikker ut. Under føttene: Vann, og mer vann. Bildet har tittelen Poverty.

– Det er barnesko, sier Karimi.

I Oslo stilles bildet ut sammen med kunstner Joar Nangos fotografi Patterns of feet.

– Flyktninger møter mye av det samme

Det var under vårflyttingen at Nango bestemte seg: Det var Karimis bilde han skulle gå i dialog med. På fjellet, omgitt av reinsdyrene, merket Nango seg bildet med de utgåtte joggeskoene. Han syntes nesten han kjente skoene igjen, de kunne like gjerne vært hans egne.

Tilfeldigvis hadde Nango selv jobbet med skomotiver den siste tiden. Tanten Karen Inger Anna Nango hadde nettopp lært ham om skaller, samiske vintersko av reinskinn.

Javad Karimis bilde.
Joar Nangos bilde til Moria-utstilling.

Under reinflyttingen satt Nango med et fotografi. Bildet viste skinnbitene som skulle sys sammen til splitter nye skaller. Bitene dannet et puslespill, en geometri.

– Dette handler om forflytting og tradisjoner, om å lappe og sy ting sammen. De hullete skoene til kunstneren fra Moria befinner seg i den andre enden av syklusen, men han må sy sammen skotøyet sitt, han òg. Én sko blir til, en annen går i oppløsning, sier Nango.

Dette handler om forflytting og tradisjoner, om å lappe og sy ting sammen.

—  Joar Nango

Kunstneren understreker forskjellene mellom sin egen og Karimis historie. Samtidig ser han paralleller mellom samiske liv og flyktningliv. Spesielt én ting har reindriftssamer til felles med mennesker på flukt: De beveger seg i landskapet. Slik blir begge grupper mer sårbare, mener Nango.

– Vi samer har hatt en annen relasjon til landskapet, og har derfor blitt skvist ut opp igjennom århundrene. Nå sitter vi igjen med en følelse av at vi ikke har rettigheter til landskapet som egentlig er vårt.

Han påpeker at fast eiendom tradisjonelt har vært av mindre betydning for samene.

– På en måte møter flyktninger mye av det samme, en steinhard retorikk om at de ikke hører hjemme her. De har forlatt et sted, og nå sitter de fast mellom barken og veden, sier Nango.

På en måte møter flyktninger mye av det samme som samer, en steinhard retorikk om at de ikke hører hjemme her

—  Joar Nango
Nazgul Golmuradi med bilde


Møtte Gud i «helvete»

Alireza Hosseini er en annen kunstner og flyktning som bidrar i utstillingen. Han tilhører den etniske minoriteten hazara, og har bodd i Iran og Afghanistan. I 2019 flykter han og familien mot Europa. Underveis føler Alireza at han har mistet kontakten med Gud. Han kontakter en vismann. Han sier Alireza skal sette seg på en stol. Vis-à-vis skal han plassere en annen stol. Den skal være tom. Og til den skal han fortelle historien sin.

Han gjør som vismannen sier. Han snakker ut i løse lufta. Men så skjer det noe. Han føler seg ikke lenger alene, det er som om noen lytter. Han går bort til den andre stolen. Han lener seg mot den, han synes han kjenner et kne. Det er Guds kne, tenker han. Så sovner han.

Når Alireza krysser Egeerhavet føler han igjen Guds nærvær. Etterpå maler Hosseini et bilde i Moria-leirens kunstverksted. Han kaller verket Embrace God. Akrylmaleriet viser en ung mann med hodet hvilende på en stol i ei blomstereng. Hosseinis Gud er Allah.

– Men bakgrunnen min er uvesentlig. Om betrakteren kikker nøye på bildet, føler vedkommende Gud. Og da har det ingenting å si om det er min eller din Gud, sier han.

ALIREZA HOSSEINIs verk
Lotte Konow Lunds bilde til utstilling med Moria-flyktninger.

Spør om Jesus og flyktning er samme person

Den norske kunstneren Lotte Konow Lund valgte Hosseinis verk fra katalogen hun fikk tilsendt. Svaret hennes er tusjtegningen What touched me, et Kristi Himmelfart-motiv der Jesu føtter letter. To fotspor står igjen under den svevende skikkelsen.

– Dette handler om hvordan Gud satte et avtrykk før han forsvant opp i himmelen. Bildet kan fortelle en historie om både flyktningen og Jesus. Dette kan være Kristus, men det kan òg være en flyktning. Kanskje er det egentlig samme person, sier Konow Lund.

Skikkelsen kan være Kristus, men det kan òg være en flyktning. Kanskje er det egentlig samme person.

—  Lotte Konow Lund

Kunstneren vokste opp som katolikk i Bergen. Hun kaller seg ikke troende i dag. I St. Paul kirke tittet hun på kirkekunsten rundt seg under messen. Motivene derfra finnes stadig i kunsten hennes.

– Jeg kommer alltid tilbake til noen av tematikkene som gjorde inntrykk på meg som barn, dette er sterke fortellinger som sier noe om hva det vil si å være et menneske, enten man er kristen eller ikke, sier hun.

Dermed lette billedkunstneren i kirkekunsthistorien da hun skulle svare på Alirezas religiøse motiv. Der fant hun en rekke 1600-tallsbilder som lå langt unna det storstilte, kristne barokkuttrykket vi er vant med. Istedenfor gikk disse bildene helt, helt nærme: Betrakteren ser rett på fotavtrykkene og Jesu føtter.

– Disse bildene sier at vi har å gjøre med et menneske som forlater oss, og som vi har empati med, og respekt for, selv om han forlater oss. Det er dette jeg tenker vi må finne fram i oss selv når vi møter andre mennesker, sier Konow Lund.

Alireza Hosseini med bilde

Usikker på om familien lever

Konow Lund ble rørt av Alireza Hosseinis bilde, og historien han forteller om å lete etter tro og trygghet.

– For meg var tilhørigheten i den katolske menigheten og estetikken en trygg del av oppveksten min, jeg gikk i kirken og hadde en identitet der. Så det flyktningen Alireza sier om at religion hjalp ham til å føle seg mer hjemme, det kan jeg relatere til, sier Konow Lund.

Ordet «flyktning» er abstrakt, synes kunstneren. Hun ser kunstprosjektet som en mulighet til å bevege seg forbi klisjeen, forbi ulikhetene, slik at hun og Alireza kan nærme seg hverandre.

Når Vårt Land viser kunstner Hosseini bildet til Konow Lund, er reaksjonen entydig.

– Så rent det er, så vennlig. Jeg ser en sjel som beveger seg for å omfavne Gud, sier han.

I dag bor Hosseini (23) med søsteren og foreldrene i Chemnitz i Tyskland. Han lærer tysk, maler, og skal ut i arbeid. Hazaraen er bekymret for familiemedlemmer i Afghanistan. Der slåss statlige styrker mot Taliban etter at USAs tropper og hjelpere – blant annet norske – trakk seg ut. Volden går spesielt hardt utover hazaraene, melder nyhetsbyrået AP. Hosseini frykter folkemord. Og han har ikke hørt noe fra besteforeldrene, onkelen og tantene.

– Jeg vet ikke om de lever eller ikke, sier han.

Uviss framtid: – Vi tror ikke de kan skille oss

I Athen gleder Nazgul Golmuradi og Javad Karimi seg til å stille ut i Norge. De forsøker å få endene til å møtes ved å selge kunst, mens de venter på svarene på tre spørsmål: Får Nazgul bli? Får Javad bli? Og hva med babyen deres?

– Vi har en god advokat, og vi tror ikke de kan skille oss. Vi er en familie, og vi har et barn, sier Golmuradi.

Drømmene for framtiden er mange. Begge vil utdanne seg til kunstlærere. Golmuradi vil starte en kvinneorganisasjon i Iran. Karimi vil bygge en skole i Afghanistan. De må bare få svar på asylsøknadene først.

Vi tror ikke de kan skille oss. Vi er en familie, og vi har et barn

—  Nazgul Golmuradi
Javad Karimi med eget verk
Maria Olerud

Maria Birkeland Olerud

Maria Birkeland Olerud er tilknyttet kulturavdelingen i Vårt Land som journalist og bokanmelder.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur