Kolbein Falkeid (1933–2021): Menneskedikter

Da jeg var seksten år fikk jeg mitt første møte med Kolbein Falkeid, da han gjestet Bjørnsonfestivalen i 1998 i Molde. Han var i godt selskap. Sammen med den irske nobelprisvinneren Seamus Heaney var han det store trekkplasteret dette året. Som aspirerende dikter kunne jeg knapt møtt et bedre forbilde enn nettopp Falkeid. Først hørte jeg han snakke i samtale om diktene sine. Denne nysgjerrige utforskende stemmen, denne mildt rastløse, men samtidig rolige stemme, utstrålte en integritet som fikk selv en tenåring til å lytte. Falkeid snakket om diktning og om sorg.

Vamp

Siden leste han diktene sine høyt. Med en blanding av standhaftighet og følsomhet. I likhet med Heaneys dikt besitter Falkeids poesi jordnære, men mektige metaforer. Det var festivalpresident Knut Ødegård som hadde invitert Falkeid til Molde den gangen. Dikterkollega Ødegård husker ham slik: «Ein stor diktar og fint menneske, ein nær ven har lagt ut på reise att. Sjømannen, vagabonden på siste reis no.»

For de som leser lyrikk, men som ikke kjente Falkeid personlig, kjenner vi han gjennom nettopp diktene. Og de som ikke åpner en diktsamling, kjenner mest sannsynlig til Falkeid likevel, gjennom musikken til Vamp. Klassikeren «Tir n´a Noir» står som en påle i norsk musikk, med tekst av Falkeid.

Poeten selv var ikke helt komfortabel med ordet folkekjær dikter.

—  Endre Ruset, om kollega Kolbein Falkeid

Diktet om datterens død

Med utgangspunkt i det sentrallyriske tradisjonen, tilhører Falkeids beste dikt både Blindern og fiffen og mannen og kvinnen i gata. Da jeg fikk dødsbudskapet satte jeg meg ned men den boken av Falkeid som har gjort sterkest inntrykk på meg. Den heter En annen sol og er fra 1989. Diktene omhandler datterens død, og de beste diktene her, ta for eksempel diktet «Et rom står avlåst» tilhører noe av den sterkeste sorgdiktningen skrevet her til lands.

Men Falkeid var ikke bare sorg. Diktene hans speilet alle livets faser. Fra det vakre, nyfikne og lyse «God tur, skolepike» fra samlingen «Horisontene» fra 1975, via de eksepsjonelle sorgdiktene i «En annen sol» til dikt om døden og livets utfordringer, ta for eksempel «Jeg finner nok fram» et hyppig sitert dikt på sosiale medier, til Falkeids minne, da budskapet om dikterens død kom:

Jeg finner nok frem

Døden er ikke så skremmende som før.

Folk jeg var glad i

Har gått foran og kvistet løype.

De var skogskarer og fjellvante.

Jeg finner nok frem.

«En utidsmessig poet»

Den enorme responsen på sosiale medier etter Falkeids død, kommer fra forbløffende mange hold. Fra dikterkolleger, poesielskere, og fra venner på Facebook jeg ikke engang trodde leste dikt. Det viser det store nedslagsfeltet Falkeids poesi har. Hans kollega Paal-Helge Haugen skriver i det fine forordet til Falkeids dikt i utvalg, «De store strendenes samtale» fra 1998: «Kolbein Falkeid er ein utidsmessig poet. Ikkje fordi han er gammaldags, avfeldig eller nostalgisk – han står tvert imot planta med begge beina i den moderne verdens kvardag, i den påtrengande trivialiteten, i samtidas forvirrande politiske landskap, i det tvilrådige og det skeptiske. Han er utidsmessig fordi han er en god poet og samtidig folkelig poet.»

Poeten selv var ikke helt komfortabel med ordet folkekjær dikter. I et intervju med Hallgeir Opedal sier han følgende om saken: «I begynnelsen ble jeg kalt for havets dikter. Det var naturlig fordi jeg hadde vært sjømann i Sør-Amerika og Vestindia … selv om jeg ikke bare skrev om det. Hans Børli ble kalt for skogens dikter. Og han reagerte veldig på det. Vi er menneskediktere. Jeg er menneskedikter. Det er mennesker jeg skriver om.»

---

Kolbein Falkeid

• Født 19. desember 1933, Haugesund, død 27. juni 2021.
• Norsk lyriker og tekstforfatter. Debuterte i 1962 med samlingen Gjennom et glasskår. Fikk sitt gjennombrudd med En annen sol (1989), og var ellers særlig kjent som tekstforfatter til mange av Vamps låter.
• Har blant annet mottatt Doblougprisen (1993) og Brageprisens hederspris (2011)

---

Om vennskap

Kolbein Falkeids evne til å gå inn i disse allmennmenneskelige situasjonene og løfte dem ut i enestående språklige bilder gir gjenklang på tvers av befolkningen. Forfatterskapet hans skildrer hele menneskelivet på godt og vondt. I bunnen ligger en varm nysgjerrighet og en distré hjertevarme som er vanskelig å avfeie, selv for den mest hårdnakkede leser. Og Falkeids dikt vil leve videre – langt utover hans egen levetid. Mitt favorittdikt av Falkeid, er overførbart til rollen han hadde som poet. De store dikterne kommer ikke på dusinet, de er sjeldne, men man kjenner dem fort igjen når de først er der, slik han beskriver vennskap i dette diktet:

Det er langt mellom venner

Det er langt mellom venner.

Mellom venner står mange bekjentskaper

Og mye snakk.

Venner ligger som små lysende stuer

Langt borte i fjellmørket.

Du kan ikke ta feil av dem.