Kultur

Faren ba Noah Gylver (19) om å dokumentere livet med uhelbredelig kreft

SORG: Da Lars Kristian Gylver fikk vite at han kom til å dø av kreft, foreslo han for sønnen Noah at han skulle følge sorgprosessen gjennom kameralinsa. Fire dager før farens begravelse åpnet fotoutstillingen «Ta Tiden» på Høvikodden.

BISATT: Familien Gylver har et tøft år bak seg. Mandag ble Sunnivas ektemann og Noahs far bisatt fra Fagerborg kirke.

Det var faren som hadde gitt ham det første kameraet. Det var en julegave. Og det hadde vært farens eget.

Lars Kristian Gylver var selv kunstner, og jobbet med gips og grafikk. Men en gang hadde han hatt en drøm om å bli fotograf. Og nå overlot han det gamle kameraet sitt til yngstesønnen.

Noah fattet raskt interesse.

– Jeg ble han fyren i vennegjengen som alltid tok bilder på fest, eller når vi var ute og hang, sier Noah Gylver (19) og smiler svakt.

---

Noah Gylver

  • Sønn av Lars Kristian Gylver og Sunniva Gylver. Har nettopp avsluttet det siste året på Elvebakken videregående skole i Oslo.
  • Faren Lars Kristian døde like før Noah skulle stille ut et fotoprosjekt på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden. Lars Kristian var født i 1966, var kunstner, og fikk diagnosen kreft i juni 2020.
  • Sønnens fotoprosjektet heter Ta tiden, og viser familiesituasjonen og spennet av følelser som kommer med å oppleve døden på nært hold. Det er del av utstillingen Oppløsning med ni unge fotografer.

---

Ta Tiden fotoprosjekt av Noah Gylver - publiseres ikke uten tillatelse!!

En spesiell russetid

Det er bare noen dager siden familien tok farvel med Lars Kristian. Sist mandag ble han bisatt fra Fagerborg kirke i Oslo med de nærmeste vennene og familien til stede: Livsledsager Sunniva, og deres tre barn, alle helt i starten av voksenlivet.

For bare litt over ett år siden visste ingen av dem hva som ventet.

Yngstemann Noah skulle ha sitt siste år på videregående, han skulle være russ, og han skulle jobbe med et prestisjefylt fotoprosjekt, etter å ha blitt tatt opp i et talentprogram ved Henie Onstad på Høvikodden.

Men 8. juni 2020 fikk familien Gylver den tunge beskjeden. Lars Kristian hadde en svulst, og det kom ikke til å gå bra.

– Han hadde hatt smerter i ryggen de siste årene, og da koronaen kom fikk han også problemer med pusten og kjente også smerter i brystet. Det ble et kaos, fordi vi ikke nådde fram til sykehuset, forteller Noah.

– Alle trodde bare at han hadde korona.

Det er en av de tyngste beskjedene å få. For da er det ikke vits å ha håp en gang. Det handler bare om å holde ut, og du vet ikke hvor lenge.

—  Noah Gylver
Sunniva Gylver og sønnen Noah Gylver. Noah fotograferte farens siste år.

Talentprogram

Vi møter Noah Gylver på St. Hanshaugen i Oslo. Dette er «hytta mi» spøker Noah, som er vokst opp i nabolaget, midt i Oslo Sentrum. Han har nettopp avsluttet videregående på Elvebakken, der han de siste årene har gått medier og kommunikasjon.

Noah sier han aldri hadde tenkt på seg selv som en fotokunster da moren for et par år siden kom over en utlysning på Facebook: Henie Onstad Kunstsenter hadde et talentprogram for unge fotografer, og hun oppfordret sønnen til å søke.

Det tok ham et par måneder. Han begynte å samle bilder, tenkte ut et prosjekt, skrive motivasjonsbrev og lage en video. Og han kom til slutt gjennom nåløyet, og ble plukket ut som en av ni deltakere. Gjennom et år skulle de bli fulgt opp tett av profesjonelle, lære teknikker, utvikle blikket sitt og forberede en egen utstilling ved det anerkjente galleriet i Sandvika rett utenfor Oslo.

«For heavy å dele»

Utstillingen åpnet 10. juni, og står til august. Noahs prosjekt ble aldri slik han først hadde tenkt det.

– Den første ideen jeg hadde handlet om isolasjon, men i fjor begynte jeg på et prosjekt om begravelser, forteller han.

Fordi moren er prest, fikk Noah følge henne på jobb. Han fikk innpass hos de pårørende gjennom byråene, og tok bilder av begravelser under pandemien.

Men parallelt hadde han startet på et helt privat prosjekt.

– Jeg ventet lenge med å vise det til noen. Fordi det var for heavy å dele, sier Noah.

Først de siste fire ukene før utstillingen åpnet, forsto han at det var disse bildene som måtte vises.

Da hadde det begynt å gå raskt med farens sykdom. Noah forsto at dette prosjektet kom til å bli ferdig.

– Det var pappa som hadde foreslått at jeg skulle dokumentere det som skjedde som en personlig sorgfortelling. Det var aldri noe jeg første tenkte til utstillingen. Det ble bare min måte å deale med alt på, sier Noah.

Ta Tiden fotoprosjekt av Noah Gylver - publiseres ikke uten tillatelse!!

Å telle ned uten dager

Historien om den lille familien Gylver er gripende på mange måter. Lars Kristian og Sunniva møttes allerede da de var på Noahs alder. Og han fridde til henne allerede på den tredje daten. Men det ble et liv med både gode og onde dager.

Alle de tre barna har vært alvorlig syke, og da Sunniva ble påkjørt av en bil i mai 2017, tok yngstesønnen det svært tungt. Noah forteller at han i ettertid har slitt med store søvnproblemer, og at han reagerte med å ta avstand. Ute med vennene fikk han en pause fra det tunge, og fikk tenke på andre ting.

Den samme reaksjonen kom da han fikk vite at faren skulle dø.

Noe av det tøffeste med situasjonen var at de ikke ante hvor lang tid det ville ta. Først fikk familien vite at det kunne ta alt fra tre måneder til fem år.

Alt legene visste med sikkerhet, var at Lars Kristian ikke kom til å bli frisk:

– Det er en av de tyngste beskjedene å få. For da er det ikke vits å ha håp en gang. Det handler bare om å holde ut, og du vet ikke hvor lenge, sier Noah.

Sunniva Gylver og sønnen Noah Gylver. Noah fotograferte farens siste år.

Å sørge uten Gud

Han har et kors i øret. Men selv om moren er profilert prest, tror han ikke selv på Gud. Det gjorde heller ikke faren.

– Vi er sprikende familie på den måten, sier Noah, og legger til:

– Jeg skulle virkelig ønske at jeg trodde på Gud. Jeg ser for mammas del at det hjelper henne til å rydde i tankene. Hun kan be, og hun kan takke noen for at de møttes slik de gjorde, og at de fikk så lang tid sammen. Jeg tenker bare at de hadde veldig flaks, og jeg klarer ikke tro at han nå er på et bedre sted.

– Den som ber har på en måte en slags ankeinstans. Hvordan foregår den indre samtalen for din del?

– Når mamma går runder med seg selv, går hun samtidig runder med Gud. Jeg står mer alene. Jeg går bare runder med seg selv, og må selv svare på om det er en mening bak, og hva jeg bør føle og tenke. Det har lett for å bli en ond spiral der du går ned i et hull bak i ditt eget hode, uten å komme noen vei. Når jeg i tillegg har hatt tung insomnia, har jeg ligget timesvis, sett i taket og være sur på noen for at dette måtte skje.

– Men det er jo ingens feil, legger han til.

Når mamma går runder med seg selv, går hun samtidig runder med Gud. Jeg står mer alene.

—  Noah Gylver

Venner eller familiemiddag?

«Ta tiden. Grip den og bruk den for alt den er verdt» heter det i utstillingsteksten på Henie Onstad.

Bare to av bildene til Noah viser ansiktsportretter av faren.

De er tatt med kort tids mellomrom. På det ene ser faren frisk ut. På det neste har har mistet håret etter cellegiftbehandling. De andre bildene er familiesituasjoner, slik som den siste ferien de hadde, eller moren som sorterer piller. Noah jobbet diskret med bildene, oftest visste ikke de andre at de ble fotografert.

Han har også flere bilder av fugler i utstillingen. På et av dem flykter fuglene. På et annet sitter en skjære alene på en benk.

Ta Tiden fotoprosjekt av Noah Gylver - publiseres kun med tillatelse!!

Noah husker situasjonen. Han hadde vært på en forestilling, og hadde satt seg på en benk og lurte på om han brukte tiden sin riktig når han dro ut med vennene mens de andre var hjemme og hadde familiemiddag.

– Jeg husker jeg så fuglen. Og den passet helt til sinnsfølelsen. Jeg var i en mellomfase, der jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre og hvor jeg skulle gjøre av meg.

Det siste fuglebildet viser en død fugl, som han fant i bakgården. Da har kaoset snudd til noe statisk. Men det er også blitt en klarhet i situasjonen, sier han:

– Mot slutten ble det mye tydeligere for meg hva som var de beste prioriteringene

Gråt av sønnens bilder

Den siste uka Lars Kristian levde, gikk det fort. Familien hadde håpet at han skulle rekke utstillingen, og at de skulle få sommeren sammen. Men et nytt alvor sank inn, da Lars Kristian ble lagt inn på Hospice Lovisenberg for siste gang.

Den aller siste dagen han levde, dro familien til Lovisenberg i 13-tiden og ble der. De fikk snakket sammen, og faren spurte Noah om han ville ta bilder.

Et av dem viser Lars Kristian og Sunniva mens de danser til en sang av Leonard Cohen. Bildet rakk ikke å bli med i utstillingen.

Ta Tiden fotoprosjekt av Noah Gylver - publiseres ikke uten tillatelse!!

Faren fikk likevel sett prosjektet før han døde.

Noah viste det til ham da han presenterte det for veilederne på Henie Onstad.

– Hvordan reagerte han?

– Han begynte å gråte. Også sa han at han var enig i valgene, og at han syntes måten jeg hadde nærmet meg det på var fint.

I den aller siste samtalen de hadde, sa Lars Kristian at han så gjerne skulle fulgt sønnen videre. Det betydde mye for sønnen

– Han sa at uttrykket mitt minnet mer og mer på hans eget uttrykk, sier Noah.

– Det var alltid pappas feedback som var den viktigste for meg.

– Hvorfor tror du faren din foreslo at du skulle begynne med fotoprosjektet?

– Han skjønte nok at jeg syntes det var vanskelig å snakke om det som skjedde, til å gå inn det rommet, og takle det.

Ta Tiden fotoprosjekt av Noah Gylver - publiseres ikke uten tillatelse!!

Ville vise det til faren

Dagen etter at faren var borte, var Noah sammen med vennene sine. De snakket litt om hva som hadde skjedd. Han husker han så over bildene fra dagen i forveien, med foreldrene som danset. Og han begynte å glede seg til å vise dem til faren, og sparre rundt det.

Fortsatt er det slik. Noah har lyst til å spørre faren om ting, eller fortelle om noe som har skjedd.

– Ting er blitt permanent nå. Det har jeg ikke tatt helt inn over meg. Men det er et punktum der. Og mange dager kan jeg bare sitte og stirre i veggen og tenke: Hva nå? Hvordan fikser jeg dette?

Det var alltid pappas feedback som var den viktigste for meg.

—  Noah Gylver

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur