Analyse

Pave Benedikts privatsekretær hyrer advokater – frykter ny overgrepsrapport

DEN KATOLSKE KIRKE: Overgrep mot mindreårige, unnfallende ledelseskultur og reformkrav er blitt et farlig eksplosiv i det katolske Tyskland. Prøvde erkebiskop Marx å trekke seg for å sende et signal til kollegaene, fordi det ventes nye avsløringer i sommer, eller fordi han taler Roma midt i mot?

Det ble en verdensnyhet i løpet av få timer, da det for en uke siden ble kjent at kardinal Reinhard Marx hadde bedt pave Frans om å få avskjed i jobben som erkebiskop i München-Freising.

Torsdag var det klart: Pave Frans sa nei. Men det betyr ikke at saken er avsluttet. I sommer ventes nye avsløringer – som også kan berøre pave Benedikt XVI. Og kravet om kirkelige reformer runger høyere enn noen gang.

Også andre og mer prominente kirkeledere kan bli trukket inn i potensielt oppsiktsvekkende avsløringer.

Betrodd medarbeider

Marx er en tungvekter - på mange måter. Han ledet den tyske bispekonferansen fram til 2020, og er en betrodd skikkelse i Vatikanet: Da pave Frans ble valgt i 2013, var noe av det første han gjorde å prøve å få økonomien under kontroll – og i det nye rådet som skulle overvåke kapitalflyten, plasserte pave Frans nettopp bulldogen Marx.

Men 21. mai sendte han plutselig en avskjedssøknad til paven.

– Overraskende, men likevel ikke, skrev Zeitzeichen-redaktør Philip Gessler, da brevet nylig ble offentlig kjent. Han var en av mange kommentatorer som tolket brevet som et signal til andre bispekolleger om å ta mitraen og gå – samt en støtteerklæring til kirkelige reformbevegelser i Tyskland.

Går sin egen vei: Reinhard Marx ba om å få gå av som erkebiskop. Han mener kirken har sviktet som institusjon.

Omdømmeproblem

I Den katolske kirke er det en dyd å følge samvittigheten sin. Men kirken er ikke som andre arbeidsgivere. Selv om du av hele ditt hjerte vil trekke deg, har du lovet troskap til kirken, og det er sjefen din som bestemmer om du får gå eller ei. Bare toppsjefen selv kan gå av uten å spørre et annet menneske om tillatelse – noe pave Benedikt gjorde i 2013, da han annonserte – naturligvis på latin – at han forlot Peters stol.

Kirken hadde da et enormt omdømmeproblem etter at overgrepssaker hadde blitt avslørt i en rekke land utover 2000-tallet – selv her i Norge. Dette var et slags metoo-oppgjør forut for metoo, og som involverte mindreårige og kirkens betrodde tjenere. Pave Benedikt hadde jobbet hardt for å styrke ofrenes posisjon, men hadde selv fått rykte som en bakstreversk leder, og inn til vekslingen kom nå en argentisk kardinal: Pave Frans etablerte seg raskt som en slags superstjerne, og et nytt håp.

Men kirken snur aldri på en femøring. Det som for mange synes å være et multinasjonalt toppstyrt selskap, er i virkeligheten en langt mer intrikat størrelse. Bispedømmene lever ofte litt avsondret fra det som skjer i Roma, og få er mer ivrige på å markere selvstendighet enn akkurat tyske katolikker. Herfra kommer noen av de mest fremoverlente reformbevegelsene i kirken,. Da «metoo-oppgjøret» smalt for alvor i Tyskland i 2010, og det ble klarlagt hvor mange mindreårige som hadde opplevd misbruk innenfor kirkens institusjoner, runget samtidig reformkravet sterkere enn noen gang.

En tydelig berørt Rainer Maria Woelki tok i mot granskningsrapporten som viste at kirkeledere i Köln ikke hadde fulgt boka når overgrepsofre meldte seg.

Hoderulling i Köln

Den tyske bispekonferansen kartla dermed omfanget av overgrepene, og oppfordret bispedømmene til å gjøre egne undersøkelser. Og i mars i år kom en granskning fra erkebispedømmet i Köln som viste at kirkelederne ikke hadde tatt affære da de fikk vite om mulige overgrep. Her ble det ikke lagt fram noen nye tall – de hadde i sin tid vært oppsiktsvekkende nok – men det ble klart hva kirkelederne hadde gjort når de først fikk vite om overgrepsanklagene. Fordi temaet hadde vært mer eller mindre tabu forut for 2010, var det først det siste tiåret at mange av ofrene hadde kommet og sagt fra.

Da de nedslående funnene ble offentliggjort, tok det få timer før tre tidligere ledere søkte om å tre av, deriblant den nåværende erkebiskopen av Hamburg, Stefan Heße. Han var tidligere personalansvarlig i Köln, og kom svært dårlig ut i granskningen.

Fikk permisjon

Men han fikk ikke gå uten videre. Derimot fikk Heße beskjed om å ta en timeout, mens Vatikanet gikk inn i saken. Noe som førte til en heller pussig konsekvens, i det prester i Hamburg rykket ut og ga sin støtte til Heßes avskjedssøknad.

Også erkebiskopen i Köln, Rainer Maria Woelki ble sittende. Totalen skapte mye hoderysting og en merkelig situasjon både i Hamburg og Køln, som etter hvert skal få besøk av pave Frans selv. Da kan saken fort ta en ny vending. Mange venter at også Woelki kan komme til å gå, og det er dette mange mistenker at Marx prøvde å oppfordre til med sin egen søknad.

Men kan det være at han hadde andre mål for øye?

Marx sier undersøkelsene og granskningen som har pågått de siste ti årene også viser institusjonell eller ‘systematisk’ svikt».

Advokatmat

Paven talte som kjent München midt i mot. Torsdag meldte tyske aviser i fete krigstyper at pave Frans avslo avskjedsøknaden.

Det betyr ikke at siste ord er sagt:

En tilsvarende granskning som den i Köln, er nå ventet for München-Freisings del, altså Marx’ eget bispedømme. Hvis sakene går langt nok tilbake, kan også andre og mer prominente kirkeledere bli trukket inn i potensielt oppsiktsvekkende avsløringer.

94 år gamle pave Benedikt XVI var erkebiskop nettopp i München-Freising fram til 1982, og ifølge Zeit skal Benedikts privatsekretær, kuriebiskop Georg Gänswein, allerede ha engasjert advokater for å få innsyn i granskningen.

Georg Gänswein er privatsekretær for Benedikt XVI. Den tidligere paven har også vært erkebiskop i München-Freising.

– Systemsvikt

«Et dødpunkt», var ordene Marx brukte for å beskrive situasjonen i det katolske Tyskland. I avskjedssøknaden innrømmer han for egen del skyld i både fortielser og forsømmelser og «en for sterk konsentrasjon på institusjonens anseelse».

Han sier at undersøkelsene og granskningene som har pågått de siste ti årene i kirken med all tydelighet viser både personlig svikt og administrative feil, «men også institusjonell eller ‘systematisk’ svikt».

I avskjedsbrevet skriver han at «for meg viser diskusjonen i den siste tiden gjennomgående at mange i kirken ikke har villet ta på alvor dette elementet av medansvar, og dermed også institusjonens medskyldighet».

Da han var leder for den tyske bispekonferansen, tok Marx initiativ til det som er blitt kalt «den synodale vei»: En type dialogforum med kirkelig reform og fornyelse for øye. Men dette har møtt motbør blant annet fra Köln-erkebiskop Woelki. Uten å nevne navn, bemerker Marx i brevet sitt at forsøkene på se en slik dialog i sammenheng med å håndtere misbrukskrisen har vært avvist.

«Selv ser jeg dette desidert annerledes», skriver Marx og mener totalbildet nettopp krever en reform.

Hvilken reform?

Spørsmålet er hvilken reform. Nøyaktig samme dag som Marx sendte avskjedsøknaden, nemlig fredag 21. mai, annonserte pave Frans et helt nytt stort prosjekt i den verdensvide kirken: En synodal prosess, som skal involvere alle troende, og som skal sette kurs for fremtiden. Denne starter i oktober og varer i to år.

Paven bruker nesten akkurat de samme ordene som Marx, men som Zeit skriver: Ingen tror at innholdet blir det samme.

Reinhard Marx mener kirken må begynne å snakke om en systemsvikt.

Om Frans en gang fikk det som for mange er velklingende epiteter, som «moderne» og «liberal», er det ikke slik han blir sett blant reformvillige tyskere. De vil ha reell medbestemmelse. Og de ivrer for at sølibatplikten fjernes for prestene, at homofile par får kirkens velsignelse, og at kvinner kan bli ordinert.

Pave Frans har så langt ikke sagt ja til noe av dette, og utspillet om en «synodal prosess» klinger derfor for de mest utålmodig tyske katolikkene litt som et kupp – eller som når en HR-sjef i en skakkjørt bedrift prøver å få ro i rekkene ved å invitere til inspirasjonssamling med gruppearbeid, fancy lunsjbord og en avdanket fotballproff som konferansier.

Men tyske katolikker utgjør bare en brøkdel av de 1,3 milliardene katolikkene i verden, og å kjøre et sololøp er ingen mulighet. Thomas Sternberg, president i sentralkomiteen for tyske katolikker understreker dette i et intervju i Zeitzeichen, der han samtidig erkjenner at tyskerne ikke alltid har lett for å nå igjennom i Roma: Ja, de har penger nok og strukturene på plass, «men så heter det i blant: Er de egentlig fromme?» medgir Sternberg.



Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Analyse