Et skikkelig familiealbum fra Tone Hulbækmo

Ei plate for hele familien, intet mindre, kaller Tone Hulbækmo og gjengen hennes det nye albumet Eg kan!, nettopp utgitt på Grappa. Men hvis noen skulle kunne lage et skikkelig familiealbum, måtte det være familien Hulbækmo/Jacobsen. Her er både mor og far med, samt en av sønnene.

Mange talenter

De presenterer 16 sanger med tekster av gode, gamle størrelser som Alf Prøysen, André Bjerke, Inger Hagerup og Tarjei Vesaas, samt flere nyere forfattere som Erlend Loe, Ragnar Hovland og Einar Økland. Dette er folk som har skrevet mye, og Tone Hulbækmo har fått anledning til å skumme fløten. Mye av stoffet vil være kjent for lytteren, for dette er tekster som folk har merket seg før, men musikken er ny. To instrumentalspor er også med.

[ Lise Davidsens vokale urkraft ]

Tone Hulbækmo øser her av sitt store musikalske talent både som melodiskaper og utøver. Ikke bare synger hun, men hun trakterer også trøorgel, norsk harpe, lyre, skjeer og chimes. Det er imponerende. På toppen av det hele har hun også produsert plata. Det er blitt bra, men trolig ville plata kunnet hevet seg enda noen hakk ved å få et eksternt øre inn i prosessen. Det er vanskelig å vurdere sitt eget stemmeuttrykk, og enkelte spor ville vunnet på å slanke lydbildet litt.

Gode krefter

Allerede lista over instrumentariet forteller at dette er ei variert plate. Og husbonden, Hans Fredrik Jacobsen utfyller ytterligere med fløyter, gitar, oud og torader. Sønnen Alf Hulbækmo står for synth, piano, hammond B3 og munnspill. Når vi så legger til at de har fått med seg Gjermund Silset på kontrabass, Kenneth Ekornes på trommer og perkusjon, samt at hele gjengen er med og synger, skjønner vi at dette ikke er en kjapp billigløsning fordi det «bare er for barn», slik tenkningen i deler av bransjen en periode var. På toppen av det hele er albumet utstyrt med delikat omslag (for de som fortsatt sverger til fysiske format), der tegneren Katrin Berge har laget naturromantiske illustrasjoner og alle tekstene er trykket i et lite hefte.

[ Gi barna mer tid med foreldrene ]

Det er en vesentlig styrke ved plata at den er så variert i det musikalske uttrykket og at den har et akustisk preg. Det passer godt til det jeg opplever er hovedpoenget her: å fortelle historier og skape bilder i hodene våre. Det inviterer disse tekstene til. Hvordan ser det ut i landet Miramarmora, der Farao var på ferie ifølge André Bjerke? Og kan du se for deg de to vennene musa og hesten til Jan-Magnus Bruheim og hvordan musa fryder seg når hun kan være med og passe på hesten? Eller vil du heller smile av ordspillet til Erlend Loe, som forteller om Appel, som «roter litt med din og min»? For hva er det som er Appel sin?

---

Album: Familie

Eg kan!

Tone Hulbækmo

Grappa Musikkforlag

---

Fargelegge formidlingen

Tone Hulbækmo har lang fartstid på norske veier som underholder for små og store. Vi merker gleden over å fargelegge formidlingen når hun synger og til dels deklamerer disse tekstene. Her er det ikke skjønnsang som gjelder, men å levendegjøre teksten og skape stemninger. Og det kan være både det latterlige, lekne, drømmende eller mystiske og skumle. Fantasien har gode kår i dette musikalske universet. Og det skorter ikke på engasjerende energi, vi må rett som det er, trampe takten eller ta oss en svingom fordi vi blir revet med. Og så hentes vi ned igjen med en stemningsfull voggesang.

Fantasien har gode kår i dette musikalske universet.

—  Marianne Lystrup

Sporene med stadig nye tekster brytes et par ganger opp av rene instrumentalpartier. Det er fint, for det kan bli vel intenst med så mye formidling. Riktig nydelig er musikkstykket «Jordbærstedet», som Hulbækmo triller fram med sin norske harpe. Og «Smågutgangar» gynger herlig som ei dansende, lita, lykkelig bleierompe.

Nærende jordsmonn

Norsk folkemusikk ligger som nærende jordsmonn under hele denne plata, selv om dette er ny musikk med frisk og oppfinnsom krydring med flere slags effekter. Og her og der bringer ouden til Jacobsen inn en duft fra den store verden. Han har forøvrig også bidratt med en av de nyskrevne tekstene. Den åpner plata og inviterer oss til å være med på skattejakt, noe barn sjelden sier nei til og i dette tilfellet vi voksne også godt kan være med på. Han viser sin gode kontakt med barn for eksempel ved den sjarmerende formuleringen «vi vil så veldig gjerne finne oss en skatt». Det er sånt som en femåring kunne si. Og det nennsomme instrumentariet på denne sangen er en fin invitasjon inn i resten av plata.