Kultur

Se premieren på Markuspasjonen til Oslo domkor

LANGFREDAG: Den er sår, rørende, utfordrende og føles som en gudstjeneste. Slik beskriver solist Mathias Gillebo Markuspasjonen.

– Det er et av de mest intense verkene jeg har vært borti. Selv om dette synges, har du litt følelsen av å holde pusten igjennom hele seansen, sier Mathias Gillebo, prest, forsker og tenor.

Langfredag sender Vårt Land premieren på Oslo domkors fremføring av En liturgisk Markuspasjon, som er den første liturgiske pasjonen på norsk. Verket ble skrevet av komponisten Trond Kverno til Oslo domkirke i 2004.

Videoen ble spilt inni Oslo domkirke i juni 2020. Mathias Gillebo er evangelist og Vivianne Syndnes er dirigent. I denne sammenhengen er evangelisten Gillebo den som synger evangelieteksten. Det er evangelisten som driver handlingen, med impulser, temposkifter og opptakter til koret.

Blir utladet

Første gang Gillebo fremførte Markuspasjonen hadde han en tegning i notene for å «piffe seg selv opp» underveis, ifølge ham selv.

– Jeg har hørt fra mange ved flere anledninger, både fra publikum og koristene, at man på en særegen måte er utladet etterpå. Det kan ikke helt sammenlignes med andre verk.

Gillebo mener at konserten kan fungere som en gudstjeneste i seg selv.

– Den er såpass følbar, sterk og taktil i både klangene og i stemmebruken at det er nesten som om det får noe nattverdsaktig over seg, sier Gillebo.

---

Markuspasjonen av Trond Kverno

  • Trond Kverno skrev En liturgisk Markuspasjon til Oslo domkirke i 2004, som er den første liturgiske pasjonen på norsk.
  • Pasjonen er bygget på lidelseshistorien slik den er fortalt i Markusevangeliet.
  • Den ble urframført i en direktesendt gudstjeneste langfredag 2004, med Oslo Domkor dirigert av Terje Kvam.

Kilde: Oslo domkirke

---

Sårbart, fint og sterkt

Gillebo beskriver En liturgisk Markuspasjon som et verk som er tvingende, men på «en god måte».

– Det krever noe av publikum, ikke bare utøverne. Det er noe sårbart, fint og sterkt, som langt fra alle moderne verk er i nærheten av. Det tror jeg har med det liturgiske å gjøre, at det er noe virkelig som skjer, ikke bare vises frem.

– Hvordan er det å fremføre uten publikum til stede?

Det er litt merkelig, men jeg synes det er veldig stas at det er gjort et skikkelig opptak av det. Det er fint man får til en pasjonskonsert på det tidspunktet det skal være.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur