Vigdis sluttet som sykepleier i protest. Mener pasientene behandles for dårlig

– Det jeg har aller mest dårlig samvittighet for, er alle menneskene som dør alene på rommet sitt, forteller eks-sykepleier Vigdis J. Reisæter.

«Jeg har rett til å slippe å dø alene», heter det i FNs erklæring om den døendes rettigheter. En såkalt fastvakt skal sikre at en døende har noen ved sin side den siste tiden av sitt liv, men forespørsler om en slik vakt ble ifølge Reisæter ofte møtt med «Hvor døende er vedkommende?».

– Selv døden ble et forhandlingskort.

[ Amnesty: Belgia sviktet sine eldre ]

Føler seg sviktet

Da Vigdis Reisæter studerte kunne hun knapt vente med komme seg ut i jobb. Hun så frem til å kalle seg sykepleier, akkurat som moren og mormoren før henne.

Men etter nesten ti år sa hun opp og høsten 2018 tok hun av seg sykepleieruniformen for siste gang.

– Det var en protest mot et system jeg ikke kunne stå inne for og en flukt fra en følelse av å aldri strekke til.

Siden den gang har denne og andre følelser sirkulert i henne, og i dag gir hun ut boka Jeg skal hjelpe deg: En sykepleiers farvel til eldreomsorgen – en varm og brutalt ærlig skildring fra hennes tid i eldreomsorgen.

Det er også noe av et kampskrift adressert politikere og beslutningstakere. Samtidig som Reisæter understreker at hun ikke er politiker, håper hun at beskrivelsene hennes fra et drøyt tiår i eldreomsorgens førstelinje kan «få disse menneskene til å åpne øynene og se at det trengs mer penger».

– Norsk eldreomsorg bærer preg av ekstrem underbemanning. Sykepleiere løper beina av seg og jobber knallhardt, men likevel er det fryktelig mange som ikke får det de har krav på.

Reisæter maler et dystert bilde av hverdagen som sykepleier. Hun beskriver hjelpetrengende eldre som blir sittende med våte bleier, ikke får maten de skal eller blir gitt beroligende medikamenter «når de egentlig trenger god personsentrert demensomsorg».

– Det strider mot alt jeg mener er god sykepleie, men systemet tvinger oss.

[ Pårørende henter hjem demente foreldre. – Ikke godt for noen av partene ]

Menneskerettighetsbrudd

«Jeg innså at hvis jeg lar være å fortelle om opplevelsene jeg satt inne med, er jeg med på å opprettholde at brudd på menneskerettigheter på sykehjem får finne sted», skriver Reisæter i prologen til boka.

– Når mennesker ender badende i sin egen avføring, blir underernært, får medikamenter i stedet for en hånd å holde i, mener jeg det er nedverdigende behandling. Menneskerettighetene brytes ofte på norske sykehjem, utdyper hun.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen slår fast at ingen skal utsettes for «umenneskelig eller nedverdigende behandling». Det har ikke norsk helsevesen alltid klart å sikre.

– Det strider mot alt jeg mener er god sykepleie, men systemet tvinger oss

—  Vigdis Reisæter

I 2014 erkjente helsedirektør Bjørn Guldvog brudd på menneskerettighetene i norsk eldreomsorg. I 2019 la Norges institusjon for menneskerettigheter frem en rapport der de slo fast at «underernæring og uheldig legemiddelbruk i eldreomsorgen er en menneskerettslig utfordring».

Vigdis Reisæter mener løsningen ikke bare er flere folk, men flere folk med fagkompetanse. I 2019 brukte norske kommuner til sammen 1,1 milliarder kroner på å hente inn vikarer til helse- og omsorgstjenesten.

– Mens det til skole- og barnehager stilles krav om en grunnbemanning, har ikke helsesektoren noen bemanningsnorm. Her er det opp til hvert sykehjem, som må gjøre harde prioriteringer.

[ Sykehjemssjef vil forby vikarer ]

Mange avvik

Vigdis Reisæter mener hun kunne skrevet avviksmeldinger etter nesten hver vakt hun hadde som sykepleier. Hun mener lista over arbeidsoppgaver var så mye lengre enn lista over pleiere på jobb.

– Det er det viktigste verktøyet man har for å si ifra, men på veldig mange sykehjem er det ikke kultur for å skrive avvik. Jeg gjorde det svært sjelden.

– Avviksrapportering er et viktig verktøy, som du sier, og skal brukes for å gjøre tjenestene bedre. Hvorfor gjorde du det da så sjelden?

– Jeg gjorde det noen ganger, men opplevde at ting ble bagatellisert. Jeg tror mange har en opplevelse av at det man har rapportert, ikke blir gjort noe med. Da slutter man ganske raskt å gjøre det. Mange sykepleiere, meg selv inkludert, har ikke troen på avvikssystemet som verktøy.

Hun erkjenner samtidig at mange på denne måten er med på å opprettholde en falsk virkelighetsbeskrivelse av hverdagen til både pasienter og pleiere.

– Det er selvfølgelig lett å sitte i etterpåklokskapens lys å si det, men jeg angrer skikkelig på at jeg ikke rapporterte mer. Jeg burde skrevet uendelig mange flere avviksmeldinger.

Hun beskriver boka som den lengste avviksmeldingen hun har skrevet.

[ Eldre kvinner er nesten fraværende i mediene: – Urovekkende ]

Ville pandemi-verve seg

Dette er riktignok ikke første gang Vigdis Reisæter tar et offentlig oppgjør. Da hun forlot helsesektoren en gang for alle i 2018, var planen egentlig at det skulle – som oppsigelser flest – foregå i stillhet. Men det hun satt inne med måtte få utløp, og hun skrev et Facebook-innlegg som har blitt delt mer enn 7.300 ganger.

– Det var tydelig at jeg hadde truffet en nerve, og at vi var mange som hadde følt på det samme.

Selv om Reisæter er i det hun selv kaller «pausemodus på ubestemt tid», var hun brått klar for å ta på seg uniformen igjen da Oslo ble slått i bakken av pandemien og trengte helsepersonell.

– Jeg er sykepleier hver eneste celle i kroppen min, så jeg kunne ikke ikke melde meg. Jeg hadde veldig lyst til å bidra.

Hun ble raskt kontaktet av en avdelingssykepleier ved en helse- og omsorgstjeneste i Oslo. «De fremla et akutt behov for folk», minnes hun. Da Reisæter så innhentet referanser, sa en av dem at det i så fall ville være naturlig å trekke frem den mye delte kronikken fra 2018.

Bare få dager etter at behovet for helsepersonell virket akutt, var plutselig situasjonen en annen og hun fikk beskjed om at de likevel ikke trengte sykepleierhjelp.

– Jeg ser det som et bevis på at det å heve stemmen og melde ifra, kan ha sin pris. Slik jeg tolker det fikk jeg avslag på bakgrunn av den kronikken.

Uønskede hendelser vil skje

Henrik Mevold, avdelingsdirektør i Sykehjemsetaten i Oslo, har blitt forelagt kritikken fra Vigdis Reisæter. Han bemerker at det er vanskelig å kommentere ettersom den ikke er stedsspesifikk.

– Med rundt 1,5 millioner liggedøgn årlig, så vil det dessverre skje uønskede hendelser. Vi jobber hele tiden for å utvikle tjenestene og da er det viktig med de 15.000 avvikene som medarbeidere melder hvert år, skriver han i en e-post.

Mevold bemerker at avviksmeldinger er svært viktig for å forbedre seg, og at det derfor er viktig at medarbeidere melder om avvik. Sykehjemsdirektøren erkjenner samtidig at mange ansatte nok har en opplevelse av å være vel få på jobb, men mener ting har blitt bedre.

– Hvis man spør medarbeiderne om de skulle ønske at det var flere på jobb, så vil nok de fleste si ja, selv om bemanningen er forsvarlig og har økt de siste årene. Vi fikk i 2018 tilført 110 nye årsverk og vi har i tillegg 70 flere årsverk på jobb fordi medarbeidere har redusert sitt sykefravær.

Når det gjelder behovet gjennom pandemien, skriver han: «Vi har klart å dekke inn det meste av ledige vakter med kjent personell som har jobbet ekstra eller økt sin stillingsprosent».