Kultur

– Tilliten til bibeltekstene er borte

KIRKESPRÅK: Situasjonen er den samme i Norge som i Tyskland, språket i Den norske kirke er blitt banalt og forenklet, mener forsker.

– Jeg synes prestene for ofte legger sin faglighet til side, og snakker som om de skulle holdt en andakt på ungdomsklubben. Det er synd, for de har faktisk en veldig god utdannelse, som det virker som at de ikke helt tør å ta på alvor.

Det sier Marius Timmann Mjaaland. Han er professor i religionsfilosofi og systematisk teologi ved Universitetet i Oslo, og har forsket på prekenspråk.

– Treffer sjargongen

Mjaaland merket seg debattboken fra Tyskland som Vårt Land omtalte nylig. Der rettes ramsalt kritikk mot språket som brukes av ansatte og aktive medlemmer i de store folkekirkene i landet. Språket er uklart og preget av sosialpedagogisk sjargong, ifølge forfatterne. De etterlyser samtidig at kirken har større tillit til Bibelens språk.

Det er dette Mjaaland, som selv har erfaring fra tysk kirkeliv, sier han gjenkjenner fra norsk virkelighet:

– Karakteristikkene som forfatterne bruker treffer godt for sjargongen i Den norske kirke, enten det handler om store eller små ting. Jeg opplever også et misforhold på den måten at kirkelig medarbeidere ofte er gode til å møte sørgende eller syke i samtalesituasjoner. Men idet de skal si noe generelt til et større publikum, så blir språket helt banalt. Det virker som man er redd for å si noe som er vanskelig, sier Mjaaland.

Jeg har ofte vært frustrert over biskopene.

—  Marius Timmann Mjaaland

Han mener kirkens egne språklige grunnsteiner, Bibeltekstene og den teologiske refleksjonen over disse, ofte forvitrer i retorikken hos kirkeledere og prester:

– Jeg synes ikke det er mange som er gode til å snakke offentlig om teologi. Og det er forståelig. Dette er vanskelig å gjøre, og mye av offentligheten har vært preget av en massiv kritikk mot hva kirken har stått for. Dermed er man blitt opptatt å ha et mildt og inkluderende språk. Men jeg har ofte vært frustrert over biskopene, ikke minst i fjor da de ga ut en såkalt hyrdebrev, der de oppfordrer foreldre til å døpe barna, men uten å si noe om hvorfor barna skal døpes, eller hva dåpen er. Det var som en reklamekampanje, begynner Mjaaland.

---

Kirkespråk

  • Vårt Land fortalte nylig om debattboken Phrase unser - vår frase (Brill, 2020), der forfatterne Jan Feddersen og Philipp Gessler analyserer språket i de to folkekirkene i Tyskland.
  • Marius Timman Mjaaland, professor ved teologisk fakultet, Universitetet i Oslo har forsket på prekener, og mener den tyske kritikken treffer også norske forhold. Han mener Den norske kirke preges av en språklig mistillit.

---

Et tapt språk

Mjaaland mener kirken besitter et gammelt og viktig teologisk språk, som i dag langt på vei er tapt.

– Det har skjedd over tid, og det er mange grunner til dette, blant annet handler det om konfirmasjonsundervisning og kunnskap som ikke videreføres. Men mitt poeng er at dette gamle teologiske språket har mye å si til mennesker i vår tid, og egner seg godt i møte med krevende situasjoner som vi står midt oppe i. Men det er også et språk som har noen grunnleggende koordinater i form av et alvor og en gudsfrykt, som også blir utgangspunktet for å snakke om kjærlighet. Det teologiske språket har altså en egen rasjonalitet, men denne rasjonaliteten er i dag blitt skjøvet til side for et sentimentalt språk i kirken, hevder Mjaaland.

Forsket på prekener

Han underbygger det med egen forskning. Mjaaland har deltatt i et prosjekt som har sett på hvordan fire norske menigheter i Den norske kirke fungerer, og i fjor publiserte han en forskningsartikkel i Teologisk tidsskrift der han analyserer prekener fra disse menighetene:

– Analysen viste at prestene i liten grad forholdt seg til søndagens bibeltekster, og de teologiske spenningene som er å finne der. De henvendte seg til menigheten med et følelsesspråk der det handlet om Guds omsorg og kjærlighet. Det interessante var å snakke med kirkegjengerne etterpå, folk som hadde gått i menighetene i mange år, og som sa at de tingene som ble sagt var noe de hørte stort sett hver søndag, og de var i ferd med å gå litt trøtt. De forsto det slik at man ønsket å inkludere stadig flere, og derfor forsøkte å forenkle språket slik at ingen skulle støtes bort.

I bunn og grunn handler det om å ha tillit til at det er Den hellige ånd som taler gjennom Ordet.

—  Marius Timmann Mjaaland

Menighetene i undersøkelsen ble anonymisert. De ble kalt øst, vest, nord og sør. Bare presten i menighet sør, lyktes i å få fram spenningene i det bibelske materialet for den aktuelle søndagen, mener Mjaaland.

– Gjennom ti minutter, og med et enkelt og liketilt språk, klarte hun å formidle en helt annen dybde enn de andre. Nettopp fordi hun tok bibelteksten på alvor, mener han, og legger til:

– Dette handler ikke om at presten skal ha et høytflyvende teoretisk språk, men om at man ser at de bibelske tekstene har et livsnært språk med dybde. I bunn og grunn handler det om å ha tillit til at det er Den hellige ånd som taler gjennom Ordet. Den virkeligheten må tas på alvor.

– Og det gjør man ikke i kirken?

– Jeg synes ikke man gjør det, nei.

Mistanke til språket

Mjaaland mener den følgende diskusjonen illustrerer saken:

I Den norske kirke har man diskutert om man etter Bibellesningene skal si «slik lyder Herrens ord». Noen har valgt å bruke «Slik lyder Guds ord», for å unngå et mannlig gudsbegrep, mens andre ganske enkelt har brukt «Slik lyder dagens lesning».

– Det siste er en parodi, og det understreker at man ikke har tillit til at Ordet bærer lenger, mener Mjaaland.

.

Påstanden forklarer han på denne måten:

– Det handler om to ting. I kirken som ellers i kulturen, er man preget av en generell mistanke til hva språket kan formidle, man tenker at man hele tiden jobber med menneskelige konstruksjoner. Det er for så vidt også riktig, men legger man dette til grunn for alt som sies, har man gitt opp tanken om at det Gud vi møter i disse bibeltekstene, og at Gud har noe å formidle til oss gjennom dem.

– I forlengelsen av dette, mener jeg det ofte skjer en kortslutning: Man formidler for lett mellom tekst og vår tids politiske virkelighet. Alt kan passe, og det som ikke passer, unngås. Et eksempel er Matteus 25 der Jesus snakker om dommen og hvordan de sultne og de fattige tas i mot. Det er det siste man er opptatt av i kirken, mens dommen skyves til side.

Lykkes man blir ikke budskapet banalt. Da lodder det dypt.

—  Marius Timmann Mjaaland

Budskap med mening

– Hva er det en god preken skal gjøre?

– Den skal formidle Guds ord til mennesket som sitter i kirken. Som et tilsagn om nåde, men med det i mente at nåden springer ut av spenningene som oppstår mellom lov og evangelium, løfte og oppfyllelse, ånd og materie, individet og fellesskapet.

– Av det du nettopp sa: Hvor mye tror du en vanlig nordmann skjønner?

– Jeg mener ikke at presten skal bruke de ordene i prekenen. Men et prekenarbeid handler om å bruke teologien og dens kategorier til å gå inn i Bibelteksten. Tekstene har alle de nevnte momentene i seg. Og poenget er ikke å teoretisere og å legge fram en hel dogmatikk fra prekestolen, men om å bruke dette som analyseredskap, for dernest å kunne formidle det kristne håpet, midt i sykdom, død og eksistensielle avgrunner. Det er da det kristne budskapet kan gi mening. Og lykkes man, så blir ikke budskapet banalt. Da lodder det dypt.

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Kultur