Fungerer syndebukker i vår tid?

Det er bare å ta fram kaffekoppen, og sette av noen minutter til dette. René Girard er ikke forklart på et sekund. Men stadig flere tar seg tid til å lese ham. Girard er nemlig religionsfilosofen og litteraturviteren som mange mener setter ord på det som skjer i det nett-trollene går amok, eller når en hel verden lar seg rive med av #Blacklivesmatter.

– Jeg opplever at timingen for å gi ut Girard er sjeldent god. Samfunnet har i dag noen kjempeutfordringer, og synes jeg Girard gir gode, alternative modeller å tenke ut fra. Ja, han bygget store systemer, og kan anklages for å være totaliserende. Men i det postmodernismen har spilt fallitt, kommer han igjen til sin rett, mener Truls Unholt, redaktør i forlaget Teori og praksis, som nå gir ut Syndebukken på norsk, et av Girards hovedverk.

[ Kirkerådet fikk refs for «Skeiv sexhåndbok»: – Vi gjør bare jobben vår ]

Trangen til å herme

René Girards prosjekt handlet dypest sett om å forklare hvordan vi omgås som mennesker, og hvordan imitasjon – det at vi hermer etter hverandre – både er noe som kan binde oss sammen og føre samfunnet inn i voldsspiraler.

Girard er blitt kjent for en teori som viser hvorfor og hvordan vi utpeker syndebukker for å kunne løse fellesskapets problemer. Og det er dette det dreier seg om i boken som nå gis ut på norsk.

På grunn av dette, ble Girard, som var en from katolikk, på 1970-tallet utpekt av avisen Le Monde for å ha levert den første koherente ateistiske teorien om hvordan religion oppstår.

Dette kan fremstå noe pussig:

– Det er faktisk litt sjeldent at en eksplisitt kristen tenker tar med seg kristendommen inn i teoriene sine. De fleste har det mer som et personlig vedheng, men slik er det ikke hos Girard, sier Unholt.

Selvinnsikt

Skal vi fatte noe som helst av dette, må vi starte et helt annet sted: Med litteraturen – og med begjæret.

Vår ledsager inn i topografien er Per Bjørnar Grande. Han er religionsviter ved Høgskulen på Vestlandet og en kjent lærebokforfatter.

Grande møtte franskmannen flere ganger personlig, og forteller om en gutt fra Avignon, født i 1923, som nokså motvillig var bestemt til å følge faren i jobben som arkivar ved det pavelige biblioteket i byen.

– Girard begynte på en prestisjefylt arkivarutdanning i Paris, men han trivdes ikke i det hele tatt. Etter 2. verdenskrig fikk han stipend for å reise til USA, og der begynte han etter hvert å forlese i fransk litteratur, forteller Grande.

Det var de store romanforfatterne, fra Balzac og Flaubert til Dostojevski og Proust, som skulle sette kurs for karrieren. Hva som slo Girard i møte med tekstene deres, var at de i bunn og grunn bar fram samme fortelling:

– Alle hadde de kommet til en selvinnsikt, en som ikke hadde så rent lite til felles med en kristen omvendelsesfortelling, sier Grande.

Selvinnsikten handlet om å ta oppgjør med begjæret.

[ Mikael Bruun: – Jeg angrer veldig på at jeg stilte i Dagsnytt 18 ]

---

René Girard (1923-2015)

• Fransk-amerikansk kulturforsker født i Avignon. Tok doktorgrad i historie og virket ved en rekke amerikanske universiteter. Fra 1981 var han professor ved Stanford University, USA. Medlem av Académie française.
• Girard skrev om europeisk litteratur, bibelske tekster og moderne tenkning, og bygget en teori rundt det såkalte mimetiske begjæret, nemlig menneskets hang til å begjære det som andre begjærer.
• Dette utforsket han blant annet i Mensonge romantique et vérité romanesque (1961), La Violence et le Sacré (1972), La Route antique des hommes pervers (1985) og La Bouc émissaire (1986).
• SIstnevnte gis nå ut på norsk med tittelen Syndebukken (Teori og praksis forlag, 2020). Boken er oversatt av Thomas Lundbo. Etterord ved Ida Lødemel Tvedt.

---

Hva Freud overså

Girard hadde lest Freud med stor interesse, og støttet Freuds påstand om at begjæret er en grunnleggende drift hos mennesket. Men han mente psykologiens ‘far’ overså det som var enda mer grunnleggende: Nemlig at mennesket tilegner seg verden gjennom imitasjon.

Mennesket trenger derfor en Annen, en modell, eller mediator som Girard sier, til å utpeke hva som er attråverdig og ikke. Mediatoren kan være alt fra en abstrakt idé til en konkret person som man ser opp til.

Begjæret blir derfor ikke noe som springer ut av oss selv. Det er snarere en metafysisk størrelse, uansett hvilken form og retning det tar – om det handler om erotikk eller helt andre ting – og det er ikke i seg selv noe negativt. Imidlertid må vi lære oss å skjelne, mener Girard. Han sier det er nødvendig å forstå hvor begjæret kommer fra, nemlig gjennom imitasjonen av en annen, for dermed å kunne ta et aktivt valg om hvem og hva man egentlig vil imitere – hva som fortjener å dyrkes.

Det er denne innsikten han finner i litteraturen:

I Proust sitt mesterverk På sporet av den tapte tid drømmer for eksempel Marcel om å høre til i det aristokratiske miljøet som familien Guermantes vanker i. Først i det han endelig får innpass her, brister illusjonen, og Marcel må innrømme at dette likevel ikke var av det gode. Girard tvinger oss også til å se med nytt blikk på ideen om den romantiske kjærligheten: I Stendhals Rødt og sort blir for eksempel hovedpersonen Julien omsvermet fordi kvinnene er sikre på at han også blir begjært av andre kvinner.

Hevnsirkler

Det at vi etterligner, mimesis, har for så vidt en fin side: Det gjør at vi åpner oss mot hverandre. Men det kan også bli roten til det onde: Vi begjærer det den andre begjærer - fordi den andre gjør det – og da oppstår rivalisering. Dette utforsker Girard i La Violence et le Sacré (‘Volden og det hellige’) fra 1972.

Her møter vi også på syndebukken for første gang i forfatterskapet:

– Det er mange som har tenkt på syndebukken før Girard. Men det som gjør Girard innovativ, er at han gir en forklaring på hva som skaper syndebukken, sier Grande.

Girard går nå til den antikke litteraturen og han sier at i arkaiske samfunn, der volden sto sterkt, fant man opp en strategi for å sikre freden. Denne gikk ut på å utpeke en felles fiende, en syndebukk, som ble ofret.

– Som med Jona i båten?

– Ja. Og med Jona er det nesten noe litt profetisk, fordi han er mer eller mindre uskyldig, sier Grande, og utdyper:

– Girard vil si at samfunnet var så brutalt før, at det var helt nødvendig med en syndebukk. Det var bare slik man kunne samle et samfunn der konkurranse og fiendskap rådet. Men så spør han etter virkningen av denne ‘oppfinnelsen’: For i det noen ble ofret, merket man også at freden senket seg. Og da spurte folk seg: «Før var det konflikt, men nå er det fred. Hadde offeret en kraft i seg? Det må ha vært en guddom!». På den måten gir Girard en forklaring på hvordan religion og det hellige oppstår, og det var derfor Le Monde mente at han leverte en ateistisk teori, sier Grande, og fortsetter:

– Syndebukk-oppfinnelsen kan forstås som et stort samfunnsmessig fremskritt. Men så, med Jesus snur det hele: Jesus var helt uskyldig, og folk tok parti med ham som det uskyldige offer.

Girard klarte ikke å se at verden lenger ble forandret etter de kristne idealene. Friheten førte til et anarki, et som han ikke så hvordan menneskene lenger kunne hanskes med.

—  Per Bjørnar Grande

Jesus som ideal

Virkningen av Jesu korsdød utforsker Girard i Syndebukken fra 1986, som nå gis ut på norsk.

Deler av boken er en nærlesning av evangelietekster, som Girard mener bedre enn noe setter ord på drivkreftene i det sosiale livet:

«I virkeligheten er ikke evangeliene bare overlegne alle tekster som fortsatt bærer preg av den magiske tenkemåten. De er også overlegne de moderne fortolkningene av mellommenneskelige forhold som tilbys oss av våre kjære psykologer og psykoanalytikere, etnologer, sosiologer og menneskevitenskapenes øvrige spesialister,» oppsummerer Girard.

Han sier menneskene får et nytt ideal å imitere med Jesus. Gjennom en ny forståelse av syndebukkens uskyld, mister også syndebukkmekanismen gradvis sin kraft: Vi blir stadig mer opptatt av å stå på den svakes side:

– Med kristendommen ble selv Gud gjort til et offer, et som skulle gjøre slutt på alle andre ofre. Hvordan denne tanken med tiden blir styrende, sees for eksempel ved hekseprosessene. Det at disse avtok, skyldtes forsåvidt fornuftens framgang, men handlet like mye om at folk tenkte «det disse kvinnene gjennomgår, minner mye om hva Jesus gjennomgikk, det kan jo hende at de er uskyldige», sier Grande.

Fremtidspessimist

Like fullt ender forfatterskapet i en apokalypse:

– I følge Girard har kristendommen avslørt volden og syndebukk-mekanismen. Men dette har også gjort at samfunnet er blitt avsakrifisert. Den individuelle friheten som mennesket har ervervet, fører til at påbud og forbud ikke lenger virker, og da kreves en sterk individuell etikk. Og Girard klarte ikke å se at verden lenger ble forandret etter de kristne idealene. Tidligere i karrieren formidlet han en tanke om at kristendommen, gjennom tilgivelsen, kunne bryte hevnsirkler og skape et bedre samfunn. Med årene ble han mer pessimistisk: Friheten førte til et anarki, et som han ikke så hvordan menneskene lenger kunne hanskes med.

– Og det å utpeke syndebukker vil heller ikke kunne løse noe, fordi vi i dag identifiserer oss med offeret?

– Nettopp.

Jeg tror mange som leser «Syndebukken» ikke vil ha vanskelig for å se at den gruppedynamikken som Girard beskriver, utspiller seg på mange nivå i dag.

—  Truls Unholt, forlegger

Tech-profet

Girard var heller ingen teknologisoptimist. Det kan derfor virke paradoksalt at det er i techmiljøene i Silicon Valley at man idag dag leser franskmannen med stor interesse.

Stanford-professor Adrian Daub ga i fjor ut en internasjonalt mye omtalt bok med tittelen What Tech Calls Thinking: An Inquiry Into the Intellectual Bedrock of Silicon Valley, der han undersøker hvilke filosofer og teorier som blir snakket om i tech-miljøene, av folk som Mark Zuckerberg, Eton Musk og andre.

Og blant de fremste er Girard: Hva Girard beskriver i sine teorier, er akkurat det som skjer i dag på sosiale medier, hevder tech-milliarderen Peter Thiel.

Thiel var selv en av Girards studenter, og har ifølge Daub gjort mer enn noen for å gjøre Girard kjent i dette miljøet.

[ Dette er Norges mest kristne kommune ]

Global skala

Utgiver Truls Unholt støtter Thiel, og sier seg samtidig uenig med Per Bjørnar Grande i at syndebukk-mekanismen har mistet sin kraft:

– Jeg tror mange som leser Syndebukken ikke vil ha vanskelig for å se at den gruppedynamikken Girard beskriver, utspiller seg på mange nivå i dag. En ting er i nære relasjoner, men vi ser i dag et oppsving av populisme på både høyre- og venstresiden, der man bruker sosiale medier til å utstøte folk som ikke agerer i tråd med gruppens forventninger eller ideologiske grunnlag. Dette skjer i en global skala som vi aldri har sett maken til. Dessuten er vi ikke et kristent samfunn på samme måte som før. Jeg vil derfor tenke at det er motsatt, at syndebukk-mekanismen er mer i spill enn noen sinne, sier Unholt, som selv lurer på dette:

– Det store spørsmålet idag, er hvem som blir syndebukken etter koronaepidemien. Er det Anders Tegnell – eller noen helt andre?

[ Elise Kruse: Samfunnet lider fortsatt av berøringsangst for tro. Det gjør jeg også ]