Både barn og barnebarn fenges når Torleiv Austad forteller fra krigens dager på prestegården i Valle i Setesdal. Krigsopplevelsene kom også til å prege MF-professorens forskning og teologiske interessefelt. Nå har han skrevet sin selvbiografi «Livet har opna seg!» Boka var så godt som ferdig skrevet da pandemien rammet.
– Da så jeg at livet mitt er innrammet av disse krisene, forteller han.
Både under krig og pandemi ser han fellesskapet tre fram.
– Det gjelder å ikke bare tenke på seg selv eller hva man har lyst til, men hva som er best for folket og for menneskene omkring deg. På en måte kan man si at pandemien er et slag i ansiktet på postmodernismens individualisme.
I dag er fienden usynlig, men omgir oss slik at vi må holde avstand. Smitten har ikke rammet familien hans, men blant kjente og venner har den fått følger, også alvorlige.
– Vi er i den eiendommelige situasjon at avstand er uttrykk for nestekjærlighet, sier Austad.
[ Farmen-presten nominert til Petter Dass-prisen ]
Okkupasjon
9. april 1940 var Austad tre år gammel. 70 tyske soldater tok inn på prestegården i Valle. Prestefamilien ble ikke kastet ut, men tyske offiserer overtok flere av rommene og gjorde som de ville et par uker. Faren var blant de prestene som la ned sitt statlige embete og ble en del av kirkekampen. Da NS-biskopen kom på visitas, tillyste presten friluftsgudstjeneste på Hovden, seks mil unna, slik at han ikke var hjemme da biskopen banket på døra. Torleiv Austad minnes hvordan mora myndig svarte biskopen da han dukket opp i kjøkkendøra. Hun invitere ham ikke inn.
---
Torleiv Austad
• Født 1937 i Valle i Setesdal
• Professor emeritus ved Menighetsfakultetet
• Aktuell med selvbiografien Livet har opna seg!
---
Faren ble åtte-ni ganger forhørt av Gestapo. Det var uvanlig mange NS-folk i bygda som rapporterte om alt han sa i kirken. Sommeren 1944 kom beskjeden om at han ville bli hentet av statspolitiet. Faren hadde pakket kofferten, men politiet kom ikke. Det var NS-lensmannen i bygda som vernet om presten. Ennå kan Austad se for seg faren sittende på benken i hagen og vente.
– Vi stod overfor en fiende vi var redde for og som satte en skrekk i oss. Jeg ble skremt da jeg måtte innse at min far kunne bli satt i fengsel og at det ville kunne få alvorlige følger. Skrekken sitter i meg.
Da Austad som nyutdannet teolog skrev en prisoppgave for Kongens gullmedalje, var det den tyske kirkekampen tema. I dag ser han viktigheten av debatten etter Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten?». Han går ikke inn i debatten, men ser at det er forskjellige trekk ved kirkens holdning under krigen som det er grunn til å trekke fram. Han kan undre seg over at kirken ved enkelte anledninger ikke var mer aktiv.
[ Mener Norge må våge å se seg i speilet i holocaust-debatten ]
– Det ser ut til at kirkeledelsen var så opptatt av sin egen truede situasjon at omsorgen for den jødiske minoritet nok ble liggende i kirkens periferi i visse faser i kirkekampen. Likevel er det viktig å få fram at enkelte sentrale personer i kirken gjorde en hel del for jødene. Domprost Arne Fjellbu i Trondheim var den jødene gikk til i 1940 da de ble fratatt sin synagoge i byen og deres eiendommer ble beslaglagt. Fjellbu støttet jødene og tok opp kampen mot jødeforfølgelsen. Han informerte også ledelsen av kirkekampen i Oslo.
Bokstaven J
Biskop Eyvind Berggrav var krass da han i 1941 protesterte mot Kirkedepartementets forslag om å forby ekteskap mellom nordmenn og jøder, og nordmenn og samer.
– Ellers forundrer det meg at man fra kirkens hold og heller ikke fra Hjemmefrontens side reagerte på Politidepartementets annonsering om at alle jøder måtte registreres og få stemplet en «J» i sine identifikasjonspapirer 20. januar 1942. Med det kjennskap man hadde til jødeforfølgelsen i Tyskland og Nasjonal Samlings antisemittiske propaganda i Norge, var det ikke umulig å tenke seg hva denne registreringen kunne få som konsekvenser.
I kirkelige kretser var det sterke reaksjoner da Quislings-styret i begynnelsen av mars 1942 gjeninnførte paragrafen i Grunnlovens paragraf 2 om at jøder ikke har adgang til riket. Fra prestene i Bergen og Stavanger kom det forslag om å ta med en protest mot denne paragrafen i bekjennelsesskriftet Kirkens Grunn. Men Kristent Samråd, som på dette tidspunkt arbeidet med dokumentet, lot det være av taktiske grunner. Man var engstelig for at en slik protest ville kunne forene Terboven og Quisling i kampen mot kirken.
[ Marte Michelet er trygg på sine konklusjoner ]
Austad er ikke i tvil om at sentrale personer i kirkeledelsen fikk nyss om at det kunne komme en aksjon mot de norske jøder, men uten å vite når og hvordan det ville skje. Informasjonen kom fra Kreisauer-kretsen i Tyskland. Det var en antinazistisk gruppe, hvor etterretningsoffiser Helmuth Graf von Moltke var sentral. Han var i Norge flere ganger, hvor han også møtte folk fra kirkeledelsen. Men hva han sa og ikke sa, er det debatt om.
– Kirken var den eneste kollektive instans som protesterte mot jødeforfølgelsen i Norge. Det skjedde 10. november 1942 og var en kraftig oppfordring til å stanse jødeforfølgelsen. Protesten vakte stor oppmerksomhet både i Berlin og i USA. Men den kom for sent til å hindre utsendelsen av norske jøder 26. november. Hva som hadde skjedd hvis kirken hadde kommet med sitt utspill 1-2 måneder tidligere, vet vi ikke.
I tiden etter krigen var Torleiv Austads foreldre opptatte av å inkludere tidligere NS-medlemmer i menigheten og ikke støte dem fra seg. Viljen til å se nyanser og skape forsoning er en holdning han har med seg hjemmefra. Som forsker er det avgjørende for ham å skille mellom hva kildene forteller, og ikke bare hva fortellingene forteller.
– Derfor anser jeg debatten i dag som viktig. Som historiker må man prøve å leve seg inn i situasjonen dengang, og ikke se den ensidig med vår tids blikk, sier han.
Åpent landskap
– Livet har opna seg! har du kalt boka. Hva er det som har vært lukket?
– Jeg var en sjenert landsgutt som følte meg underlegen i møte med byfolk. Skritt for skritt ble jeg mer åpen. Da jeg valgte å studere teologi, var det med tanke på å bli prest på landet. Jeg trivdes med teologien, men at jeg skulle blir forsker og prestelærer hadde jeg ikke i tankene.
Gjennom studiene åpnet rikdommen i den kristne tro seg til et tryggere trosgrunnlag.
– Å pakke ut livskraften i den kristne tro og etikk har gjort at gudslivet har åpnet seg. Livet har også åpnet seg når jeg har sett hvor viktig det er å kjempe for alle menneskers likeverd, og mot rasisme og diskriminering.
Det har gjort meg var overfor totalitære tendenser og ideologiene bak.
— Torleiv Austad
Han har sett hvor skumle totalitære tendenser og ideologier kan være.
– Det så jeg i nazismen og i kommunismen, og det fikk jeg en fornemmelse av hos ml-erne i 1968-generasjonen. Det har gjort meg var overfor totalitære tendenser og ideologiene bak.
Miljøsaken er også langt viktigere for ham i dag enn i studietida. Da var oppmerksomheten knyttet til fattigdomsproblemene i verden.
– Livet har formant meg og andre om å være mer ansvarlige. Når livet har åpnet seg er det altså på flere områder. Det gjelder troen, kirken, etikken, samtiden og framtiden.
Uendelig liste
– Du avslutter boka med å si at du står i døråpningen til en ny kultur. Hva bekymrer deg?
– Jeg gjennomskuer ikke konsekvensene av den elektroniske og teknologiske utviklingen. Det er en utvikling som er god for menneskeheten på en rekke områder, men den kan også slå destruktivt ut. Jeg blir skremt når noen sier at de ikke trenger å lese historie så lenge de like godt kan hente den rett ut av mobilen. Det er viktig å ha de nære relasjoner, men også de lange linjer i historien for å kunne vurdere hva som er klok holdning og handling i vanskelige situasjoner som plutselig dukker opp.
Han gleder seg over å se krefter som vil ta vare på kloden slik at den kan bli levelig for våre etterkommere.
– Når man arbeider med etikk, vil man se at etikkens saksliste går mot uendelig. Det dukker stadig opp nye utfordringer, sier han. Som tidligere medlem av Bioteknologinemda ser han store utfordringer innenfor medisin og bioteknologi.
[ Gospelorganisten fortsetter å invitere verden til å synge med ]
– Du skriver om stunder med redusert overskudd og grader av mismot?
– Jeg kan bli mismodig når jeg ser at vår kirke ikke makter å utnytte de mulighetene den har. Det tar på at rekrutteringen til prestetjenesten er så dårlig at vi står overfor en stor prestemangel. Jeg håper inderlig man oppdager at det er veldig spennende å være prest. Jeg drukner imidlertid ikke i mismot. Det er viktig for meg å oppfordre til forbønnstjeneste om å få gode prester og til å arbeide aktivt for å legge forholdene til rette for denne tjenesten.
