Kultur

Mener Norge må våge å se seg i speilet i holocaust-debatten

HOLOCAUST: Norges rolle både som krigens offer og seierherre kan forklare hvorfor debatten om medvirkning i deportasjonen av jøder kommer seint her i landet, sier den danske historikeren Bo Lidegaard.

I Norge har debatten høy temperatur etter at Marte Michelet stilte spørsmål ved hva hjemmefronten visste om deportasjonen av jøder i 1942.

I 2013 utkom Bo Lidegaards bok Landsmenn om redningen av 7.000 danske jøder i oktober 1943. Den tidligere diplomaten, embetsmannen og Politiken-redaktøren er historiker og forfatter av en rekke bøker om krigshistorien. Boka Landsmenn ble utgitt i mange land, også i Norge. Vi har spurt ham om hvordan den norske debatten framstår i europeisk sammenheng.

– Det griper inn i kjernen av hele vår 75 år lange historie på å begripe holocaust, forstå hvordan det var mulig og hva som egentlig skjedde. Det finnes Ikke noe enkelt svar og slett ikke noe generelt svar. Debatten har i mange år i de fleste europeiske land dreid seg om det uavviselige faktum at massemord i den skala det skjedde, ikke kunne være gjennomført uten aktiv medvirkning fra den lokale befolkningen. Derfor er det særlig i land der en stor del av den jødiske befolkningen ble ofre, en debatt som aldri slutter.

---

Michelet-debatten

  • Marte Michelets bok fra 2018 hadde tittelen Hva visste hjemmefronten?
  • Hun stilte kritiske spørsmål ved hva motstandsbevegelsen gjorde for å hjelpe norske jøder med å flykte.
  • Historikerne Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen kom i høst med boka Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten?
  • De har innvendinger til Michelets kildebelegg, analyse og konklusjoner og mener boka er historiefaglig svak og bygger på et sviktende, empirisk grunnlag.

---

Hard mot Norge

Hva gjorde man og hva gjorde man ikke? Hvem lukket øynene? Hvem deltok aktivt? Hver generasjon ser på hva vårt medansvar var. Lidegaard ser at spørsmålene gjelder på alle nivåer i befolkningen – myndigheter, påtalemakt, politi, kirke, skole, taxisjåfører og togkonduktører.

– Skal jeg være litt hard mot Norge, vil jeg si at den omstendighet at dette ikke tidligere har vært gjenstand for en intensiv debatt, at den er kommet så sent, er mer unntaket enn regelen.

– Kan du se noe som tilsier at det skulle være ekstra vanskelig å ta debatten i Norge?

– Det kan ha noe å gjøre med i hvilken grad man føler seg som offer. Det kan være vanskelig for et offer å ta medansvar for skyld. Du ser noe tilsvarende i Polen. De har reagert bittert på Putins harde anklager for landets medvirkning. Polakker forsvarer seg med at Polen var ikke-eksisterende som land, og at det derfor er meningsløst at de skulle ha noe medansvar. Selv om det er sant, er det likevel et smertefullt spørsmål hvilken rolle polakker spilte for massemordet.

Skygger

Lidegaard minner om at Norge under det meste av okkupasjonen var underlagt et nazistisk styre som etter krigen ble oppfattet som forbrytersk.

– Det finnes ikke noe enkelt svar på hvilket ansvar en befolkning har som selv er offer. Hvilket ansvar kan vi pålegge våre foreldre og besteforeldre som var ofre for okkupasjon? Det var jo ikke det norske folk som hadde innsatt Quisling. Det har skygget for spørsmålet om hvem som gjorde hva for jødene, tror han.

Unntaket

Danmark var på mange måter et unntak. Tanken om «jødeproblemet» ble avvist av myndighetene, og planene om en deportasjon kom først i 1943. Da ble flere enn 7.000 jøder reddet over til Sverige ved hjelp av danske landsmenn.

– Det var unntaket. I alle land medvirket lokale myndigheter og befolkningsgrupper. Derfor er det en tung diskusjon med spørsmål om det var av fri vilje, og om de var antisemitter. I alle land finner vi heroiske skildringer av motstandsfolk og andre sivile og for eksempel prester, satt eget liv på spill for å hjelpe jøder. Du finner både sorte og hvite historier i alle land. En opinion anklager fortiden hardt for hva som er sagt, gjort og ikke gjort. Andre stemmer advarer om at noen av de dommer som gjøres i dag på bakgrunn av vår tids viten og forståelse fordømmer menneskers dilemmaer som det nesten er umulig for oss å sette oss inn i. Det som den gang kanskje var det eneste mulige, framstår i dag som feil. Du finner den rene idealisme og den rendyrkede ondskap i alle land.

LES OGSÅ: – Historien handler ikke bare om skurker og helter. Vi må også ta med den tredje dimensjonen som jeg kaller tilpasning, sier historiker Tore Pryser

Speilbildet

– Hvor har debatten om ansvaret borret dypest?

– Ikke noe annet land er kommet dypere ned i disse spørsmål om moralsk ansvar enn Tyskland. Ikke noe annet land er på samme vis tvunget til å se seg selv i speilet. Norge tilhører, mer enn Danmark, den seirende makt. Derfor har det kanskje vært en tilbøyelighet til å se seg mindre i speilet i Norge.

Lidegaard minner om det han mener er en avgjørende forskjell. I Danmark påtok regjeringen seg å administrere landet under tysk okkupasjon.

– Danske politikere påtok seg dermed å administrere uretten. Den store faren ved det var at demokratiske politikere representerte et illegitimt styre under tysk kontroll. Den store vinning ved det var at man unngikk direkte nazistisk styre, og at vår administrasjon og forvaltning ble nazifisert. Nazismen ble holdt utenfor. Allerede under krigen startet diskusjonen om det var riktig å påta seg administrere uretten. Kronen i den juvelen var redningen av de danske jøder.

Politimannens dilemma

I Norge valgte politikerne å fratre. Okkupasjonsmakten og Quisling overtok.

- Det innebar at deler av statsapparatet ble nazifisert. Dermed kom for eksempel den enkelte politimann selv i det dilemma som danske politikere stod i. Hva gjør man så som den som skal administrere uretten? Når skal man si ifra? Når skal man gjøre det i stedet for at andre gjør det? I en viss grad var det dette som danske politikere beskyttet befolkningen mot. Det har hatt stor betydning for debatten. Vi var alle ofre, kunne man si i Norge, og man kan ikke bebreide ofrene noe. I Danmark kan man si vi påtok oss et medansvar. Var det riktig eller galt? Det er to meget forskjellige situasjoner, mener Lidegaard.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur