Kultur

Norge sett gjennom terror-prismet

NRK-serien 22. juli lykkes i å la sin fortelling handle mer om samfunnet enn om terrorhandlinger.

Det er munter forsommerstemning i Felleskjøpet-lastebilen. Radioen opplyser om nok en FN-undersøkelse som kårer Norge til verdens beste land å bo i. Glade familiebilder er festet ved dashbordet, en velorganisert skoleklasse passeres på riksveien.

Samfunn på prøve

Sjåføren og hjelpemannen når målet for transporten: Tonn med kunstgjødsel blir levert Anders Behring Breivik på Vålstua gård i Hedmark.

Terroristen vises imidlertid ikke, allerede i denne effektive åpningssekvensen demonstrerer 22. juli at den er en serie om det norske samfunnet. Et samfunn som vises gjennom et prisme av terrorhandlingene for ni år siden. Hvordan tålte vi belastningen?

Bredere

Nedslagsfeltet blir dermed bredere enn de tidligere kinofilmene om hendelsene: Erik Poppes Utøya 22. juli var en konsentrert skildring av skytingen på AUFs sommerleir, filmet i én lang tagning. Paul Greengrass' Netflix-produksjon 22 July var et nysgjerrig og utenlandsk blikk på terroren og etterspillet som slapp oss tett på overlevende, etterlatte og advokat Geir Lippestad. Mens svenske Carl Javers Rekonstruksjon Utøya var en flue på veggen-dokumentar der overlevende fra Utøya iscenesatte opplevelsene derfra sammen med skuespillere - i et minimalistisk filmstudio i Målselv.

Speiling

Vinterens NRK-serie lar oss gjenoppleve terroren og etterspillet gjennom øynene til fagpersoner: En traumekirurg, en politimann, en lærer, en sykehusprest og en ufaglært operasjonsrom-renholder. I sentrum står Aftenposten-journalisten Anine, gestaltet av Alexandra Gjerpen - seriens eneste kjente skuespilleransikt. Før terroren møtes deler av persongalleriet på Ullevål sykehus, som er truet av nedskjæringer. Journalisten (og dermed tv-seeren) tas med på en operasjon og får altså bevitne hvordan mottaks-systemet fungerer når én person er alvorlig skadet. Pasienten er en tiårig gutt som muligens er utsatt for omsorgssvikt, en effektiv og fortellermessig elegant speiling av gjerningsmannen egen barndom.

Resultatene, ikke handlingene

Serieskaper Sara Johnsen har helt siden spillefilmdebuten Vinterkyss (2005) fremvist en utpreget ureddhet overfor sorg og andre vonde følelseskomplekser. Ektemannen Pål Sletaune har gjort psykologiske og stilistiske thrillere til et varemerke. Med 22. juli, som er skrevet i samarbeid med Kjersti Wøien Håland og Gjyljeta Berisha, gjenforteller altså paret historien om terroren, og den formidles med en armlengdes avstand fra selve gjerningene. Det er resultatene, ikke handlingene som formidles:

Naboenes perspektiv

Det bomberammede Regjeringskvartalet skildres som en krigssone og seeren vet at eksplosjonen bare var starten på forferdelighetene denne grå sommerdagen. Skytingen på Utøya beskrives fra naboenes perspektiv og fra en bilkø utenfor Nestunnellen. Ved å la oss oppleve hendelsene fra utsiden hensettes vi til følelsene som veltet opp den dagen, serien tvinger oss inn i dem igjen. I motsetning til filmene, som tok oss tettere på selve begivenhetene.

Poesi og praktikaliteter

Samtidig har serieskaperne tillatt seg poetiske og realistiske detaljer: En bille som spreller på ryggen. En ballong på vei mot himmelen. En vindusvasker utenfor Aftenposten-redaksjonen i Postgirobygget. Tour de France på tv. Barn som leker hviskeleken. Institusjonene og bygningsmassene er virkelige, det gjør mye med innlevelsen. Serien skildrer fagfolkets praktikaliteter midt i forferdelighetene, de døde skal telles og identifiseres, det skal bestilles kister og begravelsesbiler.

Kritikk av politiet

22. juli er langt på vei en hyllest til helsevesenet, det nærmeste den kommer en skurkerolle er en kutt-hissig sykehusdirektør med new public management-vokabular. Politiet er imidlertid gjenstand for kritikk: Hvorfor ble ikke instrukser fulgt og alarmberedskap iverksatt? Det mer enn antydes at liv kunne vært spart hvis prosedyrene hadde blitt fulgt forskriftmessig. Det virker betimelig om serien ansporer til en ny gjennomgang av landets beredskap.

Ideologi og psykiatri

Med unntak av noen glimt fra rettssaken i seriens siste episode, vises ikke gjerningsmannen, handlingene blir aldri dramatiserte. Vi stifter bekjentskap med ideologien hans via den Fjordmann-inspirerte bloggeren Breidablikk, men etter hvert skal psykiatri og en barndom med alvorlig omsorgssvikt ta større plass. Skildringen foregår fra to vinkler: Journalistens avdekning av virkelige forhold, og økende klarhet i omstendighetene rundt (den fiktive) tiåringen som er alvorlig skadet i første episode.

Utforskning

Tematikken - hva skjer med mennesker og prosedyrer når tragedien møter hverdagen? – har krysningspunkter med Dag Johan Haugeruds spillefilm Barn fra i fjor. Men alvorlighetsgraden, NRK-nedslagsfeltet og at det bygges på et stort nasjonalt traume gjør serien til noe helt eget.

Billedspråket er diskret, dialogene knappe og effektive, og serieskaperne har fått maksimalt ut av de ubeskrevne skuespillerne. Samtlige imponerer. Historien er utsøkt balansert mellom det subtile og det konfronterende.

Slik blir 22. juli - med sin vignett som inkluderer norske flagg, røre som helles over varmt vaffeljern og Jens Stoltenbergs tale om mer åpenhet – en varm, velformulert og gjennomtenkt utforskning av det norske samfunnet, en serie som fascinerer mer enn den smerter.

LES OGSÅ:

Den store samtalen som ikke fikk prege tiåret

Fremdeles mange som sliter

Fant Jesus i mørket etter 22. juli. I høst ble han Sjømannskirkens nye prest i Houston.

---

TV-drama

  • 22. juli

---

VL anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur