Årets beste bøker 2019

Bokansvarlig Lars Petter Sveen

1

Franzobel: Medusas flåte (Cappelen Damm)

Roll over, Beethoven. Den beste historia om vår tid og kven vi er, kom frå ein rar austerrikar som skriv om eit skipsforlis utanfor vestkysten av Afrika i 1816. Eg har ikkje lest makan til roman. Dette er historia eg har fortalt til alle eg har møtt i 2019, både vaksne og barn. Franzobel skriv så eg må både le, brekke meg, og gråte.

2

Ida Lødemel Tvedt: Marianegropen (Gyldendal)

Det er ikkje ein fjelltopp høg nok, eller eit hav djupt nok for Ida Lødemel Tvedt. Med denne boka bommar ho kanskje like mykje som ho treff, men det gjer ingenting. For det beste her gir meg nesten pusteproblem. Det får berre vere at essay ikkje blir nominert til prisar, for dette er noko av det aller skarpaste som er gitt ut på norsk i år.

3

Anne Helen Guddal: Min imaginære venn (Kolon)

Guddal verker å skrive frå ein stad der det gjer veldig vondt, men ho skapar dikt som både trøyster og gir mot. Eg har stadig vendt tilbake til denne vesle boka sidan ho kom ut i vår. Eg lurer på om Guddal er i ferd med å bli ein av våre nasjonalskattar.

Kulturredaktør Arne Borge:

1

Matias Faldbakken: Vi er fem (Forlaget Oktober)

Denne romanen starter bra og blir bare bedre og bedre. Om du, som meg, har levd et kjedelig liv uten både amfetamin og Metallica, bør du lese denne boka, for å komme nærmere begge deler, uten skadevirkningene. Det er sjeldent jeg leser norske samtidsromaner med en tone som er så egen og vanlig på samme tid. Og den er hysterisk morsom, jeg knakk sammen i omtrent hvert avsnitt de siste 50 sidene.

2

Tua Forsström: Notater (Cappelen Damm)

Om jeg lo meg gjennom Faldbakkens roman, så gråt jeg meg gjennom denne diktsamlinga (joda, det har vært et tøft år). Mye sorglitteratur handler eksplisitt om hvor umulig det er å skrive etter at katastrofen har skjedd. Forsströms første diktsamling etter at barnebarnet døde av blodkreft er annerledes. Her er sorgen som luft – usynlig og altomsluttende. Oversettelsen av Gunnar Wærness er også usynlig, altså god.

3

Éric Vuillard: Dagsordenen (Solum Bokvennen)

Forlaget Solum Bokvennen har i år foræret oss to romaner av Éric Vuillard. Jeg leste først den glimrende De fattiges krig om Thomas Müntzer, og ble forbløffet da jeg oppdaget at Dagsordenen er vesentlig bedre. Dette er politisk-historisk aktivisme med dress og slips: Den tyske industriens medløpere til Hitlers regime nevnes ved navn og henges til tørk. Også ofre navngis, slik at historien blir levende, den blir vårt felles eie. Bokas budskap er tydelig, uten at den blir dårligere: Man kan ikke skylde på omstendighetene.

Kulturjournalist Heidi Marie Lindekleiv:

1

Christoph Hein: Alles, was du brauchst (Hanser Litteraturverlage)

Jeg har en drøm for 2020: At et norsk forlag forbarmer seg over denne boken, en barnebok – minst like mye for voksne – der 75 år gamle Christoph Hein oppsummerer de 20 viktigste tingene du trenger i livet. Det handler om å finne kjærligheten og knekkebrødsmuler i senga. Og når siste side er lest, er enhver liten detalj i hverdagen plutselig blitt litt mer fortryllende, som om du så alt for første gang.

2

Nicolas Mathieu: Og slik er det også med deres barn (Gyldendal)

Når de gule vestene marsjerer i gatene, lar Mathieu oss fornemme hvorfor. Han henter stoffet fra samme miljø som forfatterne Didier Eribon og Édouard Louis, de gamle industriområdene i Frankrike, men hos Mathieu fremstår klassereisen som utopi. Det handler om å beholde håpet på tross av betingelser som ikke kan unnslippes, og om en urovekkende glede av å høre til.

3

Éric Vuillard: Dagsordenen (Solum Bokvennen)

Aldri har finanseliten vært skumlere enn i Vuillards univers. Vi tas med til et hemmelig møte i 1933, med Hitler, Göring og 24 industriherrer, som fremstår som sjelløse, kalkulerende skall. De heter BASF, Bayer, Agfa, Opel, IG Farben, Siemens, Allianx, Telefunken. Og med et knapt, mettet språk, ruller Vuillard opp hvordan en politisk-økonomisk allianse blir drivkraft i krigshistorien.

Kritiker Kristian Hegertun:

1

Dag Solstad:Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen

En litt svak Solstad-roman, etter standarden han har satt for seg selv. Likevel blant det ypperste i år. Det sier alt.

2

Eric Vuillard: Dagsorden (Solum Bokvennen)

En svært original historiefortelling fra andre verdenskrig. Forfatteren viser det flettverk ondskapen består av, og boken inngir en isnende følelse av at ting når som helst kan komme ut av kontroll.

3

Josefin Olevik: Den befridde familien (Pelikanen forlag)

Frittenkende om familiekonstellasjoner. Olevik avkler de maktstrukturer som finnes, men få får øye på.

Kritiker og kommentator Emil André Erstad:

1

Nilas Johnsen: Erdogan. Tyrkias nye sultan (Aschehoug)

Denne Brageprisnominerte sakprosaboka om den nye herskaren i Midtausten er ein sidesnuar utan like, samstundes som den gir eit ærleg og ekte innblikk i det nye autoritære Tyrkia.

2

Witold Szabłowski: Dansende bjørner (Pax forlag)

Ei intelligent, morosam, men også særs tankevekkande portrett av menneske som lir av ein nostalgi til diktatur og kommunisme som dei no er fri frå, spegla gjennom liva til dei dansande bjørnane i Bulgaria. Ei perle.

3

Ahmet Altan: Eg får aldri sjå verda att (Samlaget)

Å lese så sterke skildringar av livet på innsida av fengselscella der forfattaren sit fordi han har tenkt, meint og skrive ting, er sterkt, ekte og rått.

Kulturjournalist og kritiker Live Lundh:

1

Toni Morrison: Mouth Full of Blood (Vintage)

Vi visste ikke da denne boka kom ut, at den skulle bli Morrisons siste utgivelse. En samling essays, taler og meditasjoner fra de 40 siste årene, som slår et kraftig slag for fantasien og forestillingens kraft til å skape bevegelse og forandring. Morrison døde i august, men forfatterskapet hennes fortsetter å virke.

2

Susanne Christensen: Leonoras Reise (Forlaget Oktober)

En frustrert, lengtende og søkende tekst om den underkjente kunstneren og surrealistene Leonora Carrington. Boka går som en hærfører foran flere viktige utgivelser om glemt kunst av glemte kvinner med en dragning mot vanviddet dette året, som Unica Zürns Sjasminmannen, og Mary MacLanes Snille djevel befri meg. Tross noen velmytologiserende passasjer om den følsomme kulturarbeideren, er dette engasjerende studie i kunstkritikk.

3

Matias Faldbakken Vi er fem (Forlaget Oktober)

Skriver Faldbakken sympatisk om usympatiske mennesker, eller usympatisk om mennesker vi likevel kan kjenne en viss ømhet for? Jeg vet ikke, men resultatet er uimotståelig fornøyelig. På samme måte som familiefaren Tormod blander rødleire med kunstgjødsel og skaper en slags kunstig intelligens, elter forfatteren sammen det evig jordnære, innlandske bygdelivet med samtidig samlivs- og barneoppdragelsesproblematikk (les: skjermbruk og WI-FI-stråling). Slik har han skapt en uforutsigbar og i beste forstand merkelig bok som tar deg i en jafs.

Kritiker Kjetil Røed:

1

Rune Lykkeberg: Vesten mod vesten (Informations Forlag)

Hva i all verden skjer i verden akkurat nå? Hva er Europas fremtid? Vil vi klare å gjøre noe med klimakrisen? Spørsmålene hagler når det gjelder dagens virkelighet, som ingen har helt oversikt over. Kanskje unntatt Rune Lykkeberg. Ingen kan analysere samtiden som Lykkeberg. Han trekker veksel på alt fra Harry Potter til Hegel og Slavok Zizek med varme og lekenhet får er forunt. Det er også en god dose humor og boka er overraskende lettlest og morsom. Årets sakprosa-høydepunkt, for min del.

2

Hannah Arendt: Politikk i dystre tider (Pax Forlag)

Hvem skulle trodd at vi fikk en Arendt-antologi av disse dimensjonene på norsk? Den overgår til og med store, internasjonale utgivelser som den kan sammenlignes med. De fleste essensielle tekstene er med, ikke minst en stor del av den toneangivende _Eichmann i Jerusalem _og sentrale kapitler fra mesterverket Vita Activa. Og det hele er satt i scene av ingen ringere enn Rune Slagstad! En våt drøm for meg, en svoren fan av begge. Innledningen av Slagstad må nok også være en av de beste introduksjonene på noe språk, noensinne.

3

Ida Lødemel Tvedt: Marianergropen (Gyldendal Norsk Forlag)

og

Susanne Christensen: Leonores reise (Forlaget Oktober)

Ojoj! Lødemel Tvedt brøyter seg inn i det essayistisk landskapet med fynd og klem. Og for en stil, for en temperatur. Hun overgår, som jeg nevnte i min anmeldelse av boka, alle mannlige essayister som forsøker å snevre inn sakprosafeltet med entusiasme, overskudd, intellekt og (store porsjoner) humor. Det samme må jeg si om Susanne Christensen som skriver så personlig og fritt om kunst at jeg blir rent rørt til tårer. Jeg elsker fleksibiliteten og det uforbeholdne i tenkningen og skrivingen hennes. Om bare kunstfolket kunne lære noe av denne norskifiserte dansken hadde det endelig blitt skikk på kunstskrivingen. Så til begge damene: Respekt!

Kritiker Eskil Skjeldal:

1

Heidi Helene Sveen: Det var ikke voldtekt (Spartacus)

Sveen kartlegger myter om voldtekt og de fortellingene som forsvarsadvokatene i retten oftest tyr til for å sverte ofrene. Boken er et kraftfullt argument mot myten om at ofrene selv har ansvar for voldtekten. Og Sveen er overbevisende i kritikken av politiets nedprioriterte og dårlige etterforskning av de anmeldte sakene.

2

Chigozie Obioma: Et kor av minoriteter (Font forlag)

Årets beste. Obioma løfter den fattige hønsebonden Chinonso inn i verdenslitteraturens ypperste liga. Romanen er en briljant studie i hvilke mekanismer som kan forme en voldsmann. Jeg har aldri lest en så ung forfatter som behersker den komplekse, menneskelige naturen så godt som Obioma gjør.

3

Olga Tokarczuk: Før plogen din over de dødes knokler (Gyldendal)

Den polske Nobelprisvinneren har skrevet en burlesk fabel der naturen får sin hevn over menneskene i en intelligent kritikk av det moderne Vesten. Romanen er et fabelaktig fyrverkeri av en fortelling der kvinnens kropp blir en kamparena for å ta fortolkningsmakten tilbake fra mannen. Tokarczuk viser hvordan kunsten kan kryste ut sykdomstegnene i tiden på en tragikomisk måte, med eksistensiell dybde og samfunnskritisk brodd.

Kritiker Turid Barth Pettersen:

1

Mikael Niemi: Koke bjørn (Forlaget Oktober)

En fascinerende, betagende roman, som berører dypt. Her er kultur- og religionshistorie, naturskildringer, samfunnskritikk og et mysterium å løse.

2

Lars Saabye Christensen: Byens spor. Skyggeboken (Cappelen Damm)

De fleste av Saabye Christensens romanfigurer møtes. Men det er «forfatterfortelleren»s oppgjør med seg selv som løfter romanen: Var det verdt strevet, det jeg holdt på med?

3

Therese Tungen: Kjærleik og det som liknar (Aschehoug)

Denne boka utforsker menneskers forhold til hverandre gjennom fortettete, men lavmælte noveller, der forfatteren lar leseren gjenkjenne eget liv.

Kritiker Andrew Kroglund:

1

Hallgeir Opedal: Heim. En vandrehistorie (Samlaget)

En sann svir; et litterært oppkomme, et stykke Norge og en søken etter identitet.

2

Karen Røise Kielland: Å gå med Kølle. Til fots gjennom Europa med telt og en reisedagbok fra 1841 (Forlaget Oktober)

Sterk kulturskildring av et annet Europa; et stevnemøte med langsomheten, på sporet av mening.

3

Hans-Magnus Ystgaard: Den tause sønnen. Og samtaler som kunne vært (Spartacus)

Årets leseopplevelse; om kjærlighet og oppofrelse, om kamp og sårbarhet. En poetisk ‘pageturner`.

Kritiker Ulla Svalheim

1

Ida Lødemel Tvedt: Marianegropen (Gyldendal)

Ida Lødemel Tvedts bokdebut er bemerkelsesverdig i norsk sammenheng. Hennes essayistiske utforskning av selvet, samfunnet og kulturen vår viser en genuin glede over å prøve ut ideer og reflektere over stort og smått. Boka er smart, særs interessant, påfallende godt skrevet, og gir dessuten stor videre leselyst.

2

Éric Vuillard: De fattiges krig (Solum bokvennen)

Éric Vuillards korte bok om den tyske bondekrigen (1524–25) er like god som Dagsordenen, som også kom på norsk i år. I sentrum står Thomas Müntzer, presten som leda det folkelige opprøret. Boka utforsker religion, sosialt engasjement og historiefortelling på et vis som har sterke allegoriske kvaliteter.

3

Anne Helene Guddal: Min imaginære venn (Kolon)

Anne Helene Guddals mest enhetlige diktsamling til nå konkretiserer erfaringer av ensomhet ved å skildre en forestilt venn. Grepet kan virke enkelt, men dikta er like fullt komplekse, og vokser mye på gjenlesning. Det presise språket demonstrerer hvordan vonde erfaringer som er satt ord på, kan gi trøst til den som leser.

Kritiker Astrid Fosvold

1

Sami Said: Människan är den vackraste staden (Natur & KulturSpråk)

Mesterlig, full av språklig overskudd og fortellerglede, om en rappkjefta skøyerfant på vandring i Europa. Med drømmen om en fremtid innskrevet i navnet er San Fransisco utlevert til gatene og byens vilkårlighet. Med sin tredje roman skriver Said den hjemløse flyktningen inn i en sterk, litterær tradisjon, tenk Dagdrivergjengen, tenk Landstrykertrilogien og les den, les den!

2

Jonas Eika: Efter solen (Basilisk)

Med sin geniale tale under årets utdeling av Nordisk råds litteraturpris skrev Eika historie. Hans prisvinnende novellesamling er også, med sine fabulerende og fremmedgjørende elementer, litterært nyskapende og nytenkende. I medrivende sensuelle bilder undersøkes grunnleggende psykologiske mønstre, globale økonomiske sammenhenger og menneskets åndelige lengsel under trykket fra liberalistisk styringsideologi.

3

Tiril Borch Aakre: Mødre og døtre (Flamme)

pg

Vivian Gornick: Heftige bånd (Forlaget Oktober)

Personlig og engasjerende, men aldri intimt og utleverende, skildrer Borch Aakre morens sykdom. Samtidig møter vi velferdsapparatets likegyldige kjølighet overfor enkeltmenneskets skjebne – gripende og aktuelt. Fikk meg i tanker om morsportrettet i Vivian Gornicks fantastiske memoar Heftige bånd om nære, såre og vanskelige relasjoner i hennes medrivende fortelling om ulike kvinneliv i New York.

Kritiker Freddy Fjellheim

1

Kari Breirem: Fremme rett og hindre urett (Solum Bokvennen)

Norges fremste varsler viker ikke for noen form for makt og maktmisbruk. Hennes vørsløse stil vil sikkert støte de litterært korrekte, men Breirems avsløringer av domstolene, forvaltningen og pressen bør kvalifisere til Fritt Ords Honnør.

2

Jon Ståle Ritland: Karbonforbindelser (Tiden)

Ritlands nye dikt kombinerer intellektuelt dristighet med poetisk følsomhet. Den naturvitenskapelige kunnskapen inkluderer Gud og innvever Skapelsen i et sosialt og menneskelig univers.

3

Ilya KaminskyDeaf Republic (Graywolf Press)

og

Aina Villanger: Nattnød (Forlaget Oktober)

Begge disse bøkene, om aldri så ulike, forener radikal erkjennelseskraft med et kompromissløst språk. Hos Villanger er det fødselserfaringen som forløser erkjennelsene. Hos Kaminsky, undertrykkelse og døvefolkets erfaringer.

Kritiker Rolv Nøtvik Jakobsen

1

Jon Fosse: Det andre namnet. Septologien 1-2 (Samlaget)

Eit storverk som kjem til å bli ståande lenge. To kloke og varme bøker med eit valdsamt driv i eitt bind og dette er berre byrjinga.

2

Ali Smith: Vinter (Forlaget Oktober)

Fire menneske, kvar med sine løyndomar og fikse idear, skal feire jul saman. Årets omsette roman er ei utruleg morosam og tankevekkjande forteljing om tida vi lever i. Har du ikkje lese boka, veit du kva du skal gjere i jula. Det er berre å gle seg til neste bind, i denne, Oktobers andre årstidskvartett, Vår, som kjem ut til våren.

3

Apokryfane. Dei deuterokanoniske bøkene i Bibelen (Bibelselskapet)

Eg veit boka kom i fjor, men dette er faktisk den første omsetjinga til nynorsk av eit verk som inneheld alt frå tidlege eventyr og historieframstillingar til verdslitteraturens første kriminalforteljingar og andre tekstar som har inspirert målarar og komponistar. Omsett av fagfolk med hjelp av nokre av Norges beste forfattarar. Ein fryd å lese, også høgt.

Kritiker Kristian Wikborg Wiese

1

Ocean Vuong Natthimmel med kulehòl (Samlaget)

Sårt, melodisk og rørende om mangel på identitet, forholdet mellom far og sønn, og det å være på utsiden av samfunnet fra Amerikas nye litterære sensasjon, den andre debutanten noensinne til å bli tildelt TS Elliot prisen.

2

Kristine Isaksen og Hans Petter Blad (red.): Min metode. Om sakprosaskriving

En kjærkommen utgivelse som gir et interessant innblikk i hvordan noen av våre beste sakprosaforfattere jobber, samtidig som den skaper nysgjerrighet for intervjuobjektenes forfatterskap spesielt og sakprosafeltet generelt.

3

Sigbjørn Skåden: Fugl

Klaustrofobisk og trykkende science fiction lagt til en ikke alt for fjern fremtid. Bildet som tegnes av mennesket i Skådens roman er både bedrøvelig og til ettertanke. Med en pessimistisk realisme levner han dessverre fremtidens mennesker lite håp.

Kritiker Knut Ødegård

1

Thorvald Steen: Det siste fotografiet (Forlaget Oktober)

Thorvald Steens to nesten-sjølvbiografiske romanar: Det hvite badehuset (2017) og årets Det siste fotografiet er det beste grunnlagsmaterialet vi har for den påtrengjande nødvendige samtalen om samanhengen melllom etikk, arvehygiene og bioteknologi. Det er familiedrama om løgn, forteiing, skam, forakt for veikskap – men med ein intenst forsvar for menneskets verd, uansett kroppsleg eller mental tilstand.

2

Jon Fosse: Det andre namnet. Septologien I-II (Samlaget)

Dette er I-II del av Fosses langsame prosaverk "Septologien" og inneheld i tillegg til kvalitetane vi kjenner frå hans tidlege romanar også spor etter hans konvertering til katolisismen. Ei mediterande reise gjennom landskap der kunst og liv vert delar av eit mytisk univers.

3

Gro Dahle: Hjem, sier hunden (Cappelen Damm)

Gro Dahles særkjenne som poet er vilter og stundom omsynslaus leik over stort alvor, ei djerv biletskaping som berre tek omsyn til dei svakaste og minste blant oss. Her utforskar ho kva ein heim er, med alle historiene og korleis noko kan bli borte.

Kritiker Erik Engblad

1

Extinction Rebellion: This Is Not A Drill (Penguin Books Ltd.)

Samme om klimaforandringer produserer sinne, fortvilelse eller avmaktsfølelse i deg, Extinction Rebellion tilbyr med sin håndbok et godt gjennomtenkt bøtemiddel: opprør for livet!

2

Thure Erik Lund: Romutvidelser (Aschehoug)

Thure Erik Lund gir ut sin første essaysamling på tretten år. Finnes det noen andre som kan skrive like radikalt om teknologiens inngripende vesen? Vi er alle Frankenstein-monstre!

3

Jon Fosse: Det andre namnet. Septologien I-II (Samlaget)

Samtidsmystikeren Jon Fosse drar på med sjubindsverk. Jeg gynger meg gjennom strømmen av setninger uten punktum, om Asle og Asle, kunsten og alkoholen. Å lese Fosse gjør man fortrinnsvis med kroppen.

Kritiker Hilde Slåtto

1

Jesmyn Ward: Det som reddes kan (Aschehoug)

Det som reddes kan er en rystende, sår og knallhard beretning om en fattig søskenflokk i Mississippi, dagene før orkanen Katharina treffer fastlandet. De har ingen steder å dra, ingen penger å kjøpe inn mat for, huset er laget av kryssfiner og fortelleren på 14 år er gravid i fjerde måned. Ward skriver med beat og poesi, som en moderne William Faulkner – og det treffer BAM! som en hard bølge.

2

Annie Ernaux: Sommeren 58 (Mime forlag)

Annie Ernaux, en av Frankrikes største forfattere, har alltid skrevet selvbiografisk og har i mange romaner utforsket sitt eget liv, erfaringer og relasjoner. Med Sommeren 58 plasserer hun sitt 17-årige jeg under sitt litterære mikroskop; for å forstå sine første seksuelle erfaringer og komme sine egne skamfulle følelser i møte. Resultatet er en tankevekkende og uhyrlig presis bok som knytter det personlige sammen med det politiske.

3

Maggie O´Farrell: Jeg er, jeg er, jeg er. Et hjerteslag fra døden (Cappelen Damm)

Hvor mange ganger har jeg vært nær døden? Det er spørsmålet som trenger seg frem når en leser Maggie O´Farrell svært sterke bok Jeg er, jeg er, jeg er. I fortettede, skarpskårne fortellinger fra eget liv beskriver hun de 17 gangene hun har sett døden i hvitøyet. Ved å kalle hvert kapittel for Hals (1990), Lunger (1988) Ukjent årsak (2003) osv., skriver O´Farrell frem en litterær memoar helt ulik noen annen. Det er klokt og nyskapende gjort - og min påstand er at dette er årets mest forbigåtte utgivelse.

Kritiker Karen Frøsland Nystøyl

1

Mari Kanstad Johnsen: 321 (Gyldendal)

En småfrekk og herlig urettferdig tellebok fra en av våre fineste bildebokskapere. Når Anna overtar mormors sommerjobb for å få råd til å kjøpe seg en kosekanin, byr det på utfordringer. 321 er et kræsjkurs i arbeidslivets realiteter her er spennende telleoppdagelser, total ansvarsfraskrivelse og kaoskontroll.

2

Ingeborg Arvola. Illustrert av Nora Brech: Buffy By er talentfull (Cappelen Damm)

Endelig en fortelling om et vanskeligstilt barn som tenker at livet er gøy. Buffy By er Tonje Glimmerdal fra Oslo øst, og dette er hennes selvbiografi. Arvola skriver klokt, sprøtt og sårt om ei jente som har vært ute mang en vinternatt med livsmotet i behold.

3

Marianne Gretteberg Engedal: Pølsetjuven (Samlaget)

Det er ikke lov å stjele. Men hva skal man gjøre når man er født tjuv? Pølsetjuven er en fortelling om å våge å være seg selv og å følge sitt indre moralske kompass selv om det koster. Engedal leverer i sin debutbok et frodig galleri av herlige personligheter kombinert med utsøkt fargebruk og mengder av artige detaljer.

Kritiker Marianne Lystrup

1

Eli Hovdenak: Det var ikke en busk (Ena forlag)

Eli Hovdenak snur alt opp ned. Det som ser skummelt ut, er bare ukjent. Den som ser rar ut, er bare en du ikke er vant til. Nifse lyder har en naturlig forklaring. Og leseren – stor eller liten – blir ved hennes varme tanke og rufsete strek minnet om at det ofte kan være fruktbart å se på utfordringer fra flere kanter og ikke la seg velte ved første stormkast.

2

Anne Sverdrup-Thygeson. Illustrert av Nina Marie Andersen: Insektenes hemmeligheter (Kagge forlag)

En professor som klarer spranget ned fra elfenbenstårnet for å formidle til alle, er Anne Sverdrup-Thygeson. Hun er spesialist på insekter og forteller både interessant og morsomt. Dessuten rommer boka artistiske illustrasjoner av de utvalgte insektene. Til overmål har bokdesigneren Therese Moe Leiner plassert teksten smakfullt i forhold til illustrasjonene, samt valgt typografi og papirkvalitet som fullender boka som estetisk opplevelse.

3

Lisa Aisato: Livet illustrert (Kagge forlag)

Lisa Aisato har samlet noen av sine beste illustrasjoner som handler om ulike faser og situasjoner i livet. Vi blir tatt på kornet. Hennes strek er vilter og kjærlig, og paletten bugnende. Selv kriser er tegnet så vi tror at det skal gå bra. Ultrakorte tekster gir stikkord til tolkning og lar bildene fortelle hele historien. Ypperlig bok å ha liggende framme til trøst og inspirasjon.

Kritiker Per Eriksen

1

Nadia Bolz-Weber: Å finne Gud i feil folk (Vårt Land Forlag)

Den ene boka alle som er opptatt av kristent fellesskap – og hvem som hører til der – bør lese. Velformulert, medrivende og utfordrende.

2

Bjørn Are Davidsen: Lurt av læreboken? (Veritas Forlag)

Viser hvor ofte lærebøkene feilinformerer når det gjelder kristen tro og historie. Som alt Bjørn Are Davidsen skriver er også dette gjennomarbeidet og grundig dokumentert.

3

Olav Solvang: Rytmer rett i hjertet (Falck Forlag)

Det ultimate standardverket om moderne, norsk, kristen musikk gjennom de siste 50 årene. Skrevet av den som utvilsomt vet mest om emnet.