I nordsamiske menigheter er salmene i stadig bevegelse. De endrer seg hele tiden. Landstads salmer danser videre i samiske sangtradisjoner, som ofte er sterkt inspirert av joik. Det finnes lite igjen av slike levende folkemusikalske tradisjoner i Norge.
I Nord-Norge holdes den ved like av de store, læstadianske forsamlingene, forsangertradisjonen og en lang tradisjon for muntlig overføring uten bruk av instrumenter. Salmesangen er i dag en identitetsbærer for et urfolk som lenge var utsatt for radikal fornorskning av stat og kirke.
Hvordan skal dette skrives ned til en fast notebok til organistene? Samisk kirkeråd er redd for en forflatning av den levende sangen.
– Ikke akkurat Den norske kirkes gave til menigheten
Kantorene Johan Máhtte Skum og Kristian Paulsen er i komiteen som skal samle inn sangvariasjoner og nedtegne en koralbok med nordsamiske salmer. Skum formulerte det slik til en lydhør forsamling under Salmefestivalen i Bodø forrige helg:
– Det vi kjenner til hittil av utdannete organister, som kommer og spiller det slik det burde være etter en vestlig norm – det er jo ikke akkurat Den norske kirkes gave til menigheten. Nå blir dette i stedet menighetens gave til Den norske kirke, sier Skum.
Det er prinsipielt viktig at dette arbeidet gjøres av noen som er i denne salmesangtradisjonen fra før av, som har denne kunnskapen innenfra. De senere år er det flere med samisk bakgrunn som har skaffet seg høyere kirkemusikkfaglig utdanning. Med dette fins det et utgangspunkt for at de ulike, musikk-kulturelle retningene kan møtes, og at den særegne estetikken i samisk salmesang skal ivaretas i arbeidet med koralboken.
LES OGSÅ: Historien om bibeloversettelser til samisk er historien om usynliggjøring av samers deltakelse
Pustepausen varer så lenge som den varer
– Salmesangteknikken og kulturen rundt den er marginalt beskrevet i forskning, forteller Skum og Paulsen.
Dette bekreftes av publikum på Salmefestivalen. En førsteamanuensis som hører på sier at dette har gått totalt under radaren til kirkemusikkutdanningene i Norge.
Sangteknikken har utviklet seg helt fram til i dag og praktiseres fortsatt i en levende tradisjon med muntlig overlevering. Estetikken til den nordsamiske salmeidentiteten er grunntonepreget og kjennetegnes av enkelhet. Uten ledsagende instrumenter strekkes halvtonene slik det er naturlig for stemmen. Kanskje lavere tidlig på morgenen, kanskje høyere i tonene senere på dagen. Slik det er naturlig for pusten, slik blir det sunget.
– I en salmesyngende, nordsamisk menighet varer pustepausen så lenge som den varer, og så starter alle på likt når de starter igjen, forteller Paulsen.
Om en kantor ledsager med kirkeorgelet blir det fort kluss. Dette er et sentralt tema, og variasjonen som finnes i for eksempel gregoriansk noteskriving, kan være en fleksibel mulighet.
Tempoet i samisk salmesang er underordnet, takt er ikke et tema. Mange av de tyske koralene som fulgte med kirken, har blitt sterkt omformet i den samiske folkesangen gjennom lang tids bruk.
En nedskrevet melodi blir fort til en fasit
I 2005 utkom Sálbmagirji II – ei tilleggssalmebok til Sálbmagirji, som kom ut i 1928 og 1996. Paulsen og Skum opplyser om at Samisk kirkeråd siden denne utgivelsen har uttrykt bekymring for at man vil stoppe utviklingen av den levende tradisjonen ved å utvikle ei koralbok. En nedskrevet melodi blir fort til en fasit. En melodi med tilhørende sats vil forflates av å måtte forholde seg til tangentinstrumenters begrensninger.
Dette skyldes at det i samisk tradisjon finnes mange toner mellom et vanlig tonesprang. Den tradisjonelle, samiske sangformen springer ut av joiken. Med kristningen av samene ble joiken dømt som synd og etter hvert forbudt. Men mye av sangteknikken og måten å forholde seg til sang på, ble likevel videreført i salmesangen. Salmene er i dag en like naturlig del av den musikalske hverdagen til mange samer som joiken er.
– I dag står det nedfelt 771 salmer i salmebøkene. Å skrive dette inn mellom to permer er et stort arbeid som innebærer mange skumle valg, synes Paulsen.
Mye glemt materiale blir tatt fram
Elisabeth Misvær, en kjent klassisk sanger i nord, er lykkelig og engasjert over arbeidet Skum og Paulsen gjør.
– Jeg ble så takknemlig av å høre om prosjektet. Dette er jo en gave til alle oss som gjennom den sterke fornorskningen har mistet disse salmeskattene, det er uendelig viktig. Det er så mange som ikke har hatt en stemme og som får det nå, så mye glemt materiale som blir tatt fram. At de samler sammen dette, har uvurderlig verdi for så mange.
Misvær har bakgrunn fra Kvalsund kommune i Finnmark. Det var langs kysten fornorskningen var hardest. Hun forteller at salmesangen har vært så utrolig viktig i hennes slekt.
– Da de ikke fikk lov til å gjøre det på sitt samiske språk, måtte de gjøre det på norsk, sier hun.
Kristian Paulsens anbefalinger:
Marit Gaup Eira og Risten Sara Gaup Turi synger den som på norsk er kjent som Dagen viker og går bort. Komiteen har jobbet mye med denne. Beaivi eret gáidá ja
Nils T. Oskal synger Navnet Jesus, Jesus Namma. Tar den med siden den er kjent for mange av deres lesere, og kilden synger på en måte som har mye av joiken i seg.
Her synges fra Vuoiŋŋalaš lávllagirji. De fleste karakteristika på den samiske salmesangen er tilstede i dette opptaket.
Her et opptak av fulltonende læstadiansk salmesang fra Tromsdalen kirke i 2016. Vi takke deg, O Gud vår Fader kjære.
Det synges på norsk, slik det ofte gjøres på kysten der fornorskningen var sterkest.
Sangen kom tilbake
Moren til Misvær var tolv år gammel da evakueringen skjedde i Finnmark for 75 år siden. Selv om samisk var førstespråket hjemme, har språket blitt borte gjennom en generasjon. Misværs bestefar var læstadianer og organist, faren var sanger. Hun føler at hun har mistet forferdelig mye, men at hun nå ønsker å ta det tilbake.
Misvær kan ikke understreke nok hvor viktig dette arbeidet er. Selv prøver hun å formidle noe av den gamle joiken som Ola Graff forsket mye på, det ble banebrytende for henne. Da hun hørte dette arbeidet, kom sangen fra da hun var ung tilbake. Så viste det seg at mange av hans informanter nettopp var Misværs slektninger.
– Å få dette materialet frem og formidlet betyr fryktelig mye for veldig mange som har mistet og som ønsker å lete det fram. Man kan bli litt usikker – hvordan gjør jeg det? Hvordan skal det fremføres? En del har mistet språket, mange ønsker å ta tilbake litt av språket sitt også, sier Misvær.
Handlingens tid
Samisk kirkeråd valgte i 2017 ut arbeidskomiteen til denne kartleggingen av nordsamisk koralbok. I 2018 hadde utvalget sitt første møte. Kristian Paulsen er klar på at den første fristen på ferdigstillelse av nordsamisk koralbok, høsten 2020, er altfor tidlig. Det er mer realistisk om to år, også noe avhengig av videre finansiering.
I mellomtiden fortsetter salmesangene å synges. Neste gang de kommer, har kanskje salmen de skrev ned sist, fått en ny melodi?
Hør Johan Máhtte Skum synger en tradisjonell salme til Bjørn Andor Drages orgelkomp etter at hele konserten er over.
SKAPER NYTT SPRÅK: Vil bevare samisk salmesang
---
Nordsamisk koralprosjekt
- En koralbok er organistens spillebok til salmer, med flerstemt arrangement til hver salme.
- Sálbmagirji er basert på Landstads reviderte salmebok (1926). Denne ble utgitt med den nyeste nordsamiske rettskrivingen i 1996. I 2005 fikk Samisk kirkeråd utgitt tillegget Sálbmagirji II. Til sammen 771 salmer.
- Salmene har vært utøvet uten bruk av instrumenter, og er sterkt preget av joik.
- Komiteens mandat er å utarbeide manus til og å utgi en trykket koralbok.
- Hovedmålet er å tilrettelegge for at estetikken i den samiske salmesangen ivaretas og fremelskes.
- Boka skal også inneholde en beskrivelse av særtrekk ved den nordsamiske salmesangen.
- Prosjektet er støttet av Kulturrådet og Sametinget og ledes av Samisk kirkeråd.
---