– Når kirken er skilt fra staten og kirkeloven blir borte, faller grunnlaget bort for dagens ordninger. Vi ønsker en ny ordning som viderefører og forsterker dagens, sier direktør Øystein Dahle i KA.
Utsagnet kom under forrige uke, da klima- og miljøminister Ola Elvestuen inviterte til det siste av fire innspillsmøter om ny kulturminneplan. En ny stortingsmelding om kulturminnepolitikken skal etter planen legges fram for Stortinget våren 2020.
Ny lov
Å ta vare på kirkene koster, og det er uklart hvor regningen i framtida skal sendes. Øystein Dahle fra KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter minnet om at Stortinget i år behandler ny lov for tros- og livssynssamfunn. Denne vil trolig fjerne grunnlaget for dagens forvaltningsordning, hvor kirkelig fellesråd, biskop og Riksantikvaren samhandler om kulturminneforvaltningen.
– Det lokale ansvaret for drift og vedlikehold regner vi med vil videreføres, det er imidlertid uklart hvordan staten vil organisere kulturminneforvaltningen av kirkene. Dette skaper vakuum og usikkerhet. Den norske kirke har et akutt behov for en ny måte å regulere kirkebyggene på som bygger på nye forutsetninger, sa Dahle.
LES OGSÅ: Kompetanse for verneverdige kirker i hvert bispedømme
– Særskilt regelverk
Omtrent 200 kirker fra middelalderen er automatisk fredet. De andre kirkenes vedlikehold avhenger av et regelverk med rot i den avviklede statskirkeordningen. Den ga staten adgang til å regulere lokalkirkelige forhold. Da kirken på Røros for et tiår siden skulle restaureres for 72 millioner kroner, var det etter samråd mellom kirkelige og kommunale organer og i nær forståelse med Riksantikvar og departement.
Røros kirke var blant de som har status som listeført, ikke fredet, av Riksantikvaren. Det betyr at det var biskopen som gjorde vedtak om endringer. Riksantikvaren skulle bare ha tilsendt saken for å kunne gi faglige råd. Kirka stod ferdig restaurert i 2010. Tre år etter bestemte Riksantikvaren seg for å fjerne riset bak speilet og droppet planen om å frede kirken. Røros kirke er så godt tatt vare på at fredning ikke lenger var nødvendig.
– En slik forvaltning var regulert av et særskilt regelverk som forutsetter statskirkeordningens adgang for staten til å regulere lokalkirkelige forhold, påpeker Dahle.
LES OGSÅ: Verneverdige klenodier er en byrde
Vil frede
Byantikvaren i Oslo tok i fjor til orde for å frede flere av kirkene som er aktuelle for bruksendring. På innspillsmøtet tok byantikvar Janne Wilberg til orde for fredning av et bredt utvalg av kirker bygd etter 1850.
– Det er en viktig gruppe kulturminner uten vern, sa hun og brukte Trefoldighetskirken i Oslo som et eksempel.
KA er ikke imot fredning av kirker, men foretrekker en verning. Dahle sier det er bedre at et stort antall kirker vernes, enn at bare et utvalg fredes. Siden en fredning er mer vidtrekkende, begrenser det kirkens involvering i beslutninger om endringer. Dahle minner om at det har vært en spenning mellom Riksantikvaren og kirkelige instanser.
– For 20 år siden brukte noen Riksantikvaren som et skjellsord i kirkesammenheng. Nå er det oppstått et mye bedre tillitsforhold og en vilje til å koble inn RA tidlig slik eksemplet fra Røros viser. Dette handler både om en større bevissthet i kirken av de store verdiene som kulturminnene representerer, og en vilje hos Riksantikvaren til å ta hensyn til kirkelige behov, sier Dahle.
LES OGSÅ: Hauge-arven er i fare
Røros kirke
KA håper på en ambisiøs melding. Etterslepet for sikring og vedlikehold av 1633 kirker er beregnet til å være på minst ti milliarder kroner. KA forventer derfor konkrete mål, virkemidler og tiltak som kan sikre den nasjonale kulturarven som kirken forvalter.
KA ønsker særlige bestemmelser i kulturminneloven for kirkebygg som gjør at verneordningen kan tilpasses på en god måte. Slike særbestemmelser finnes for eksempel for samiske minner og for fartøy.
– Kirkene er levende kulturminner som brukes aktivt til gudstjenester. Bygget må derfor kunne endes slik at det passer et aktivt liturgisk liv, sier Dahle. Her har kirkelige og antikvariske myndigheter arbeidet godt sammen for å finne gode løsninger.
Han viser til eksemplet fra liturgireformen der det ble vektlagt at presten skal kunne stå bak alterbordet. Det førte til at det ble laget maler i samråd med Riksantikvaren på hvordan en slik tilpasning kunne skje. Også fjerning av benker for å gi plass til kor, orkester og forestillinger er gjort i dialog med Riksantikvaren.
