– Humor er ikke lett

Ukeavisa Dag og Tid har sin nestsiste- og sisteside der innleide skribenter får boltre seg. Redaktør Svein Gjerdåker liker ikke bruken av ordet humor.

– Humor er vanskelig. Om en prøver, faller det fort på steingrunn. Vi dyrker ikke humor som egen sjanger, men gode tekster med brodd, gjerne ironi, som er artige å lese. Det programmessige morsomme blir aldri morsomt, sier han.

Med en liten stab er Gjerdåker nødt til å leie penner. Andreas Hompland og Per Egil Hegge skriver begge i Dag og Tid.

– Begge har absolutt humor, men de har ikke fått beskjed om å skrive humor. Heller ikke Ragnar Hovland, men han skriv jo likevel morsomt hele tiden. Det som er av humor i norske aviser er ofte påtatt. Vårt Land har vel bare Hugin & Munin? spør Gjerdåker.

Da han begynte som redaktør, gjorde Gjerdåker et tilbakeblikk, og det slo ham hvor avgjørende de virkelig gode pennene har vært.

– I dag tror aviskonsernene at det bare er å skifte ut folk. Gode penner må du holde på så lenge du kan. Om den som skriver er 20, 40 eller 70 spiller ingen rolle. De gode skribentene er det vanskelig å finne. Minn sjefredaktøren din på at Hugin & Munin kommer ikke av seg selv, sier Gjerdåker.

Lov å le

Mange ga uttrykk for en lettelse. Det var liksom en demning som brast. Hugin & Munin viste et nølende kristenfolk at det var lov å le. Slik husker redaktør emeritus Bjarte Botnen de første reaksjonene på ravnenes humor.

I andre aviser hadde Trangviksposten og Dusteforbundet vist vei. Humor var en avisgren som ravnene kunne lande på. 40 år er ingen alder for en ravn. På danske Politikens bakside finner du daglig den snart 90 år gamle spalten ATS – At Tænke Sig. Da den feiret 80 år, fikk den hele førstesiden til å parodiere avsien.

Egget lagt

For å finne den første ravnefjæra må vi helt tilbake til en av avisens grunnleggere Einar Kvale. Han er husket for andre ting enn sine anlegg for humor. Han ga Bjarte Botnen humoransvar.

– Likefullt mente han å ha sett tendenser til humør hos meg, forteller Botnen.

En annen emeritus, Thor Bjarne Bore, var straks med. Senere ble Bore avløst av vestlendingene Sven Egil Omdal og Unar Vegstein. Botnen holdt reir til han gikk av med pensjon i 2012.

Grensegang

Hugin og Munin var et navn som ga seg selv, og man tok ikke pirkete hensyn til at Svenska Dagbladet allerede hadde en spalte med samme navn. Reirbygger Botnen husker at det falt helt naturlig at det skulle være noe hedensk over det.

– Noe av forklaringen på suksessen var det bakteppet av alvor som kristennavnet ga, tror han.

Tor Gabrielsen er i grunnen et enmanns avislesebyrå. Med skarpt syn både for den minste detalj og de lengste linjer, har han klippet og sakser fortsatt spalter til herværende og andre aviser. Han skrev også for Hugin & Munin de første tiårene.

– Bare når man vet hvor grensene går, kan man balansere på dem, sier han om hva det var som gjorde det ekstra gøy å skrive humor i Vårt Land.

Småprat

Som redaktør i Firda Folkeblad skrev Ludvig Botnen hver tirsdag og torsdag en spalte med tittelen «Kalle småpratar». Gjennom den fikk sønnen Bjarte Botnen sine første impulser til det som skulle bli humorspalten som nå fyller år. En annen lekse sønnen lærte av faren, var at en sak aldri kunne bli for kort. Den lærdommen har vist seg uunnværlig i en spalte som skal romme en hel nasjons tøv hver dag.

– Etter Hugin & Munins suksess, var det flere som prøvde seg, men spaltene fikk ikke særlig langt liv, mener Gabrielsen.

Før de rene humorspaltene, var det gjerne i avisenes petiter at «smilebåndene fikk mosjon». Der ukebladene hadde sine rene vitsespalter, fikk journalister boltre seg med sine flanerier i smale formater på siden av nyhetene.

– Det skal ha vært Dagens Arthur Berg som i møte med Dagbladets Gudleiv Forr kom med spørsmålet «kvifor ikkje Dagbladet hadde slike stuttleiarar som svenske Aftonbladet har», forteller Gabrielsen.

LES OGSÅ: Ravnenes årskavalkade 2017

Kanskje var det slik tradisjonen startet med miniledere som har bredt seg som en farsott. I redaksjonen finnes det fortsatt medarbeidere som vagt husker og ivrig minner om 1982 da avisen fikk Narvesen-prisen (som få ellers husker). I reiret vekkes bare vonde minner siden ravnene bare var ett ord fra full seier. I prisbegrunnelsen het det nemlig: «Hugin & Munin hadde nesten fortjent prisen aleine.» «Det bitre ordet nesten» er siden blitt hengende som en skygge over ravnenes historieskriving.

På hjell

Kanskje er den viktigste effekten av førti ravneår at folket har skjønt at det er mer humor i kristenalvoret enn man trodde. Ikke en dag har gått uten at ravnene har kunnet spille på og utfordre en grense av innbilte mørkemenns antatte trangsyn.

– Hva er en ravnestrek på sitt beste?

– En vellykket, men ikke ondskapsfull, uthenging der også den som henger der, skal kunne le av det.

Slik formulerer emeritus Botnen reirets målsetting. Når den latterliggjorte ler, kan leserne le med og ikke av. Om ravnene noen gang har svidd vingene, har Botnen fortrengt det. Han holder det imidlertid for lite sannsynlig siden han er svært forsiktig av natur oppvokst som han er i en lokalavis.

– Man lærer seg et forhold til lesere der, er hans ord.

Avsløring

For ravnenes mest trofaste lesere, vil det være en kjent sak at Handels og Sjøfartstidende (i dag mer kjent som Dagens Næringsliv) måtte legge ned sin ukentlige Skipsliste etter at Hugin og Munin avslørte at lista var full av feil. At det var en av ravnenes yngre slektninger, nemlig Anders Vegstein, som fjorten år gammel påpekte de mange feilene, er mindre kjent. Tor Gabrielsen husker at Handels og Sjøfartstidende ringte redaksjonen og spurte hva det kunne ha seg at de hadde så gode kontakter i sjøfarten. Svaret de fikk var at «det er da noe alle vet».

I dag konstaterer vi at Anders Vegstein er daglig leder på Sandnes Havneterminal der han har jobbet i 30 år. Fra han var ti år gammel har han notert seg alle skipsanløpene i havnen. Dessuten trålet han alle havnelister han fant i avisene på nærliggende bibliotek. Slik bygget han seg en oversikt som langt overgikk den folk betalte i dyre dommer for å få hver torsdag i hovedstadsavisen. I dag bekrefter Vegstein at han nok ville gi Skipfartslisten et spark, men et skudd for baugen hadde han ikke sett for seg. I dag sitter han på et arkiv med foto av over 70.000 skip og tilbringer hvert år en uke i en internasjonal havn for å dokumentere stadig flere skip. Av Hugin & Munins vide nettverk av informanter stiller Vegstein i en klasse for seg.