Kultur

Hedda, Hedda, Hedda og Hedda

Om en ikke gjør regning med ondskapen som noe man kan velge eller velge bort, får en ikke tak i Hedda Gablers dype tragedie, skriver Liv Riiser. Hun har sett fire forskjellige Heddaer det siste året.

Hedda Gabler går ikke av moten. Hun er alltid like dragende, lunefull og manipulerende, med vekslende nyanser alt etter hvem som spiller henne. Bare i løpet av det siste året, har hun skutt seg i fem ulike versjoner på norske scener – selv har jeg sett fire av dem, og fortsatt grubler jeg over hva det er med henne.

Egentlig er hun ufordragelig. Bortskjemt, forkjælet, slem og slu. Hun er ektefellen du ville advart mot og venninnen du ikke ville hatt. Likevel satte jeg meg spent til rette for å se hennes vei mot undergangen, både på Teater Ibsen i Skien, på Rogaland teater i Stavanger, Kilden i Kristiansand og nå sist på Torshovteatret i Oslo.

LES OGSÅ: Torshovteatrets Hedda fremstår mer skjør enn slem i det hun avfeier kvinnerollene som tilbys henne.

Livet i møbelkatalogen

Der spilles hun for tida av Kjersti Botn Sandal som en rastløs, ambivalent og utilpass kvinne, innestengt i en sirkelformet sofa med pledd og puter – og to pistoler gjemt blant pyntegjenstandene. Regissør Sofia Jupither har valgt å fortelle historien i et slags tidløst nå, med replikker og handlingsgang tett opp til originalen. Scenerommet er lite, og Kjersti Botn Sandals Hedda er hudløs skjelvende, desperat, rasende – og innestengt. Mens de andre aktørene i hennes livs drama går inn og ut av dører og opp og ned trapper, er hun fanget i en tilværelse som ligner noe fra en møbelkatalog. Hun har et barn i magen som hun ikke vil ha, og en ektemann som egentlig ikke har bruk for henne. Hun har en forspilt kjærlighet som hun avviser på nytt, og en husvenn som ikke vil henne vel.

I denne versjonen vekker hun medfølelse. Jeg får lyst til å rope til henne: Kom deg ut! Løp ned trappa slik din ibsenske søster Nora gjorde i en oppsetning av Et dukkehjem på Torshov for noen år siden. Hvorfor går hun ikke? Kanskje kan en si at hun ikke hadde muligheten i 1890 da skuespillet ble utgitt. Men Nora gjorde det jo? Enda hun ble skrevet til verden elleve år tidligere. Hedda går i stedet trinnene opp til sin egen død. Utstøtt, ensom og fanget, ikke minst i seg selv.

Ingen verdens ting

På Rogaland Teater der Hedda Gabler hadde premiere 8. februar i år, var også isolasjonen understreket. I Helga Gurens skikkelse lignet hun mest en trumpete tenåring der hun klatret på pianoet som i likhet med henne selv «ikke står riktig godt sammen med alt dette annet», som Ibsen sier det. I Audny Chris Holsens regi var Heddas kantete vesen understreket, og selv om forestillingen ble kritisert for at den ikke ga Hedda/Helga Guren nok å spille på, var det også noe i Heddas trass som rørte ved meg, hun ble en ingen kunne tåle. Når hun til slutt rettet farens forgylte pistol mot seg selv, var hun skjøvet ut av fellesskapet, bokstavelig talt med en vegg som gradvis skjøv henne mot scenekanten. «Er det ingen ting I to kan bruke meg til?» spør hun i Ibsens tekst. «Nei, ingen verdens ting», er svaret.

LES OGSÅ: Kan man danse seg inn i et ekstremt ulykkelig menneske?

Tidsriktig

På Kilden teater i Kristiansand, med premiere en uke tidligere, hadde ekteparet Tesmans nyanskaffede villa en slags hovedrolle. Den fylte scenerommet, og viste seg fra nye sider når dreiescenen gjorde tok en vending. Men den gjorde også Hedda litt utydelig. Det manglet ikke temperament i Rebekka Nystabakks Hedda-skikkelse, men både hun og forestillingen ville for mye. Regissør Ingrid Forthun hadde lagt inn elementer som distraherte, blant annet var Eilert Løvborg skrevet om til en kvinnerolle. Tidsriktig i 2018 og i og for seg begripelig. Men logikken sviktet når Ella blir med gutta på fest. Hvorfor skal hun være med når Hedda og Thea må bli hjemme?

Legger en godviljen til, kan en si at det utydelige også er en del av Hedda-skikkelsen, hun vet verken hvem hun er eller hva hun vil. I denne versjonen fremsto hun som en stresset og ulykkelig kvinne fra Oslo vest – og la nok en strek til tegningen av Hedda Gabler.

LES OGSÅ: Er det typisk norsk å elske Peer Gynt?

Det onde

I flokken av Heddaer, var det likevel Ida Elise Brochs versjon på Teater Ibsen i august i fjor som rystet meg. Ikke fordi forestillingen i seg selv var den beste, men fordi regissør Cilla Back så sterkt hadde understreket ondskapen i Hedda Gablers spill med omgivelsene. I denne oppsetningen var alt overdrevet. Rollefigurene ropte til hverandre som over en avgrunn, mimikken og bevegelsene var kantete og stilisert. Mye kunne vært diskutert i valgene av virkemidler, men én ting var klart: Hedda Gabler var en kvinne som hadde et valg og valgte det onde.

«Hos han (Ibsen) er ikke menneskene onde. De er bare mennesker som feiler», sier Sofia Jupither som har satt opp forestillingen på Torshovteatret. Jeg tror ikke det er så enkelt. Om en ikke gjør regning med ondskapen som en realitet en kan velge eller velge bort, får en ikke tak i Hedda Gablers dype tragedie. Sofia Jupither har nok laget den beste sceneversjonen (den er fortsatt å se på Torshovteatret) Men forklaringen hennes på Heddas mysterium er dårligere enn det hun og skuespillerne viser oss på scenen. Når Hedda ikke løper ned trappa, er det fordi hun gjør bevisste valg som blir skjebnesvangre for andre, og til slutt også for henne selv.

Les mer om mer disse temaene:

Liv Riiser

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur