Anmeldelser

Kvinnen uten egenskaper

Torshovteatret gir en syrlig og klok framstilling av Hedda Gabler. Ibsens omstridte heltinne fremstår mer skjør enn slem i det hun avfeier kvinnerollene som tilbys henne.

I siste minutt av Hedda Gabler på Torshovteaterets retter Hedda en pistol mot tinningen før hun, i en omskrivning av originalstykket, senker hånden, vender pistolen mot sin egen mage, og fyrer av.

«Enhver ny innsikt får automatisk tilbakevirkende kraft», skrev filosofen Theodor Adorno. Oppsetningens avslutningsøyeblikk kaster lys over hovedkarakteren slik hun har blitt framstilt underveis i forestillingen: en kvinne tilsynelatende uten egenskaper fordi hun faller mellom stoler. Hedda kan ikke, eller vil ikke, oppnå selvrealisering gjennom verken tanken eller kroppen. Verken gjennom å ta del i en manns intellektuelle arbeid, eller å bli mor.

Påtrengende behagelig

Scenerommet domineres av en buet, blå sofa. Store, myke puter er dandert i setene slik at alt virker påtrengende behagelig. Et smakfullt utvalg av planter og pyntegjenstander er plassert på innebygde hyller rundt det store møblet. Inni en av hyllene finnes en pistolkasse.

Mellom hver akt snurrer sofaen en runde i halvmørket, bare for å vende tilbake til nøyaktig samme plass. All handling finner sted her, om enn gjenfortalt av personer som kommer inn utenfra. Uansett om verden snus på hodet utenfor, er dette Heddas tilværelse. Hun er dømt til å kjede seg. Mest avslappet og livlig virker hun i selskap med Assessor Brack (Trond Espen Seim), en tilfreds ungkar som verken bekymrer eller bryr seg noe videre om noe.

LES OGSÅ: Begjær til besvær i Byggmester Solness på Ibsenfestivalen.

Bøker og andre barn. Skuespiller Kjersti Botn Sandal er kledd i silkeundertøy når vi først møter henne som Hedda Gabler – eller Tesman, som hun heter etter å ha giftet seg. Den spinkle skikkelsen med det følsomme ansiktet ligner ingen typisk femme fatale, slik karakteren ofte omtales som. Snarere balanserer Sandal syrlighet og skjørhet i Hedda på en imponerende måte.

Gjennom hele stykket mer enn antydes det at Hedda er gravid. Verken ektemannen Jørgen (Hermann Sabado) eller Hedda er imidlertid villige til å snakke om det. Hver gang en samtale dreier inn på Heddas kroppslige tilstand, vil en av dem effektivt peile konversasjonen over på Jørgens doktorgrad og utsikter til en professorstilling. Plutselig spøker det for framtiden. Jørgens fagfelle og Heddas tidligere flamme Eilert Løvborg dukker uventet opp i byen. Med ham kommer også ideen om en annen form for svangerskap: Å arbeide fram et verk av betydning.

Selvopprettholdelse

Kraften som ofte tilskrives Hedda Gabler er i denne oppsetningen overført til de andre kvinneskikkelsene i stykket. Jørgens tante Julle framstilles som en dame med tæl og humor av Marika Enstad. Thea (Hanna-Maria Vea Grønneberg) strutter av sterke følelser ispedd en klype selvopprettholdene hensynsløshet. I motsetning til Hedda, er hun intenst dedikert til å gjøre sin egen tilværelse meningsfull. Hun har åpenbart lagt sjel og stolthet ned i Eilert Løvborgs bokprosjekt, et manuskript hun omtaler som «sitt barn», og som Hedda på et tidspunkt setter fyr på.

LES OGSÅ: Toralv Maurstad spiller Peer – 84 er etter sin første rolle i stykket.

Strategisk

Ved å framheve kontrastene mellom Hedda og de andre kvinneskikkelsene, synliggjør oppsetningen to strategier Hedda kunne ha valgt for å finne mening – og overvinne kjedsomheten. Grepet er klokt og virkningsfullt:

Hedda kunne gjort som Thea og funnet en slags kvasi-transcendens i å bli den forbausede kvinnen bak en stor mann. Eller, hun kunne fulgt tante Julles vei og bli en omsorgsperson. Mulighetene for selvrealisering som tilbys Hedda i en moderne virkelighet, der Gud er død og ærlig arbeid overflødig, er uansett begrensede. Kanskje er Hedda så vanskelig å plassere fordi hun ikke interesserer seg for noen av delene.

Regissør Sofia Jupither har sammen med skuespiller Sandal tolket Hedda slik at hun på samme tid er konsistent og umulig å sette på formel. Gjennom hele kroppen uttrykker Sandal både usikkerhet og desperat vilje. Er Hedda redd eller sint? Er det egentlig makt over andre hun søker – eller simpelthen å ha makt over seg selv? Denne svært så severdige forestillingen besvarer på ingen måte spørsmålene, men heller mot det siste alternativet.

Nytt lys

Før applausen slipper løs blant publikum, skyter Hedda seg i magen og ikke i tinningen, slik kjennere av stykket ville forvente. I det samme som scenelampene slukkes, opplyser den siste handlingen konflikten som har utspilt seg gjennom forestillingen: mellom hode og kropp, omsorg og karriere, foreldrerolle og ambisjoner. Hovedpersonens mannlige motpart Assessor Brack finner seg godt til rette i glipen mellom disse. Det kunne ikke Hedda.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser