Nedgang for kristen ­frivillighet

– Veldig mange tilbud vi i dag tar for gitt, ville fungert dårlig uten frivillig innsats, sier Bernard Enjolras.

Han er frivillighetsforsker og har ledet Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor siden senteret ble opprettet i 2008. Siden starten har de foretatt fire breddeundersøkelser for deltagelse i frivillighet som viser tall med en svakt økende tendens.

Nå har forskningsprosjektet fått midler fra Kulturdepartementet til to nye år.

I ryggmargen

Enjolras mener frivilligheten «sitter i ryggmargen til det norske folk».

– Det tok seg opp gjennom nasjonsbyggingen og ­organisasjonsarbeidet som utviklet seg gjennom siste halvdel av 1800-tallet, sier han.

Da kom språkstrid, avholds-, legmanns- og arbeiderbevegelse­ – som skapte organisasjons-Norge. Litt senere kom sanitetsforeningene som ble forløperne til kvinnebevegelsen.

– Alle disse frivillig baserte organisasjonene har vært en viktig del av samfunnsmaskineriet siden, forteller Enjolras.

I 2017 utgjorde frivillig arbeid i Norge 147.800 årsverk. Siste rapport viser at 61 prosent av den voksne befolkningen deltar i frivillighetsarbeid.

Idretten er sektoren som drar mest nytte av frivilligheten: 41 prosent av de frivillige deltar der. Velforeninger og grendelag har 29 prosent, hobby/fritid 27 prosent, kunst og kultur 21 prosent og borettslag 18 prosent.

LES OGSÅ: Hjertemillioner til småsaker og frivillighet

Religiøse endringer

Først på sjetteplass kommer religion og livssyn (inkludert Den norske kirke) med 14 prosent.

– Det er innen religiøs sektor vi har hatt de mest dramatiske endringene de seneste årene, forteller Enjolras.

En undersøkelse fra Hordaland viser at antallet religiøse foreninger basert på frivillighet hadde en brutto nedgang fra 466 i 1999 til 317 i 2009. 40 prosent av alle de religiøse lagene som eksisterte i fylket i 1999, var borte i 2009.

– Denne nedgangen finner vi hovedsaklig innen kristne ­organisasjoner som misjonsforeninger. Det tradisjonelle, kristne foreningsarbeidet ser ut til å ha et synkende grunnlag. Samtidig hadde frivillighet innenfor andre religioner en økning, som gjør at mengden religiøst engasjement totalt sett ikke går merkbart ned, forteller han.

Arbeidsinnvandring

Det religiøse frivillighetslandskapet er differensiert. Den katolske kirkes­ frivillige arbeid øker, mye på grunn av arbeidsinnvandring fra katolske land. Det er også en viss vekst innenfor de karismatiske bevegelsene.

– Nasjonalt er det en lignende tendens. Antallet religiøse, frivillige organisasjoner gikk ned med 14,5 prosent mellom 1980 og 2009. Vi ser en forskyvning av frivillighetsgruppen fra kristne organisasjoner og over til de muslimske, forteller forskeren.

LES OGSÅ: – Må samle frivillighetsansvar

Solidaritetstradisjon

Enjolras påpeker at Norge er best i verden på dugnad og frivillighet. Han mener det har en ­historisk forklaring.

– Norge har alltid hatt mer like­stilte lokalsamfunn enn mange andre land. Geografi og spredt befolkning har gjort at vi har lært oss å hjelpe hverandre. Det har bygget seg opp en solidaritetstanke som er videreført helt frem til i dag, sier han.

Holdningene til slik samhandling har utviklet seg til å bli plikt og norm.

– Det er vanskelig å tenke seg hvordan vår brede idrettsbevegelse skulle fungert uten stort innslag av frivillighet.

Innen idretten utgjør frivillig innsats drøyt 60.000 årsverk.

Tidligere kulturminister Linda Hofstad Helleland la sterkt press på Norsk Idrettsforbund om mer åpenhet rundt pengeforbruk i toppen av organisasjonen.

– Vil avsløringene av skyhøye restaurantregninger og bruk av dyre konsulenter på toppnivå i idretten skade rekrutteringen til frivillig innsats?

– Det er selvfølgelig lite popu­lært, men grasrot og topp i idretts-Norge er to adskilte verdener. Denne kløften er en stor utfordring for idretten. Men ­lokalt opererer man selvstendig og er vant til å skaffe ressurser og skape aktivitet på egenhånd.

– Shopper rundt

Det de lokale idrettslagene får fra sentralt hold, er finansiering av haller og anlegg.

– Men midler til drift må i stor grad skaffes til veie lokalt, gjennom alt fra vaffelsteking til mer organiserte oppdrag for lokalt næringsliv. Idretten vil alltid ha ildsjeler og dugnadsånd, uansett skandaler på toppen. Idealismen er fortsatt sterk, og små idrettslag er ikke bortskjemte med hjelp fra nasjonalt hold, sier Enjolras.

En annen tendens i frivilligheten er at folk er mindre trofaste til én organisasjon.

– Man shopper rundt, og spør også mer om egennytte av innsatsen. Men selv om individuelle behov styrer oss mer, er det totale engasjementet økende. Et annet paradoks er at vi er mest aktive bidragsytere i perioden der vi selv er i full jobb og er småbarnsforeldre, i 30–40 årsalderen, forteller han.

– Svekkes frivilligheten av velferdsstatens utbygging av tjenester?

– Nei, ingenting tyder på at frivillig arbeid er sårbart overfor det. Det bunner i at frivilligheten selv har vært aktivt med på å reise­ velferdssamfunnet. Det finnes en uskreven kontrakt mellom individ og samfunn, som styrker opp om samfunnsoppdraget – og er en viktig bjelke i hele vårt demokrati. Frivillig arbeid styrker følelsen av å være del i et større fellesskap. Det gir mening og skaper samhold og sosiale nettverk, sier Bernard Enjolras.

Avgjørende brikke

Generalsekretær i Frivillighet Norge, Stian­ Slotterøy Johnsen, er glad for at frivillighetsforskningen har fått forlenget støtte av Kulturdepartementet.

– Forskningen er helt avgjørende for oss i frivillig sektor, og gir et felles kunnskapsgrunnlag for å diskutere med beslutningstakere hvordan rammebetingelsene for frivilligheten kan ­forbedres, sier Johnsen.

Han mener frivilligheten er en helt avgjørende brikke i oppbygningen av samfunnet vårt.

– Uten den ville eldre manglet besøksvenner, barn og unge ville fått et sterkt redusert kulturtilbud og breddeidretten ville lide aller mest. Og ikke minst ville demokratiet vårt mistet viktige stemmer, mener han.

Mot polarisering

Johnsen mener frivilligheten har en viktig samlende funksjon når den ­offentlige debatten blir stadig mer polarisert.

– Frivillig sektor har sterk tillit i befolkningen, og er en viktig faktor som bygger fellesskap mennesker imellom. Slik er vår sektor sterkt samfunnsbyggende, selv om dette ikke er lett målbare verdier, mener han.

Han ser at det offentlige stadig oftere peker på de frivillige organisasjonene som viktige ­bidragsytere.

– De signalene hører vi når det gjelder folkehelse, beredskap, ­integrering og omsorgsarbeid. Det er vel og bra, men det er også viktig at kommunene har en helhetlig frivillighetspolitikk lokalt, som legger til rette for samarbeid om viktige samfunnsoppgaver, sier Johnsen.

Minoritetsbefolkningen

Han tror frivillighetsarenaen kan bli en enda viktigere aktør i integreringsarbeidet.

– I vårt økende mangfold, må vi være mer aktive i rekrutteringsarbeidet mot minoritetsbefolkningene. Vi må rette vår aktivitet mot disse gruppene, for på sikt å rekruttere dem inn som medlemmer og frivillige. Vår nye nettportal, frivillighet.no, er et godt verktøy mot denne gruppen. En fjerdedel av de som melder seg gjennom nettportalen har minoritetsbakgrunn, forteller Johnsen.

De nye forskningsmidlene fra Kulturdepartementet skal blant annet brukes til å samarbeide med SSB om å få en enda bedre oversikt over norsk frivillighet, sier forskningsleder Bernard Enjolras.

– Vi skal se spesielt på frivillig arbeid i minoritetsbefolkningen, og på ulik deltagelse ut fra sosiale klasser. Organisasjonslandskapet i Norge er i endring, det er viktig å få frem oppdatert informasjon om det. Slik vil vår forskning være et viktig verktøy for både organisasjoner og beslutningstakere, avslutter Enjolras.