Med et massivt tidsskriftsnummer er Vagant igjen å se i bladhyllene. Kulturtidsskriftet som ved utgangen av 2016 opplevde å miste sin utgiver Cappelen Damm, har brukt et halvt år på det nye nummeret. Resultatet er en 240 siders utgave, som kan leses som en forsvarstale for Vagants eksistens.
Gjennom lederen «Eksperiment Skandinavia» skriver tidsskriftets mangeårige redaktør, Audun Lindholm, seg rett inn i debatten om tidsskriftenes fremtid og betydning. Dét gjør han fordi han opplever at den skandinaviske mediepolitikken står overfor et veivalg.
– Før har vi vært vant til at avisene anmeldte utstillinger og skrev tendensartikler, men nå er massemedienes kulturjournalistikk på ville veier. Det er ingen løsning å kaste mynter etter institusjoner som uansett har mistet retningssansen. Man må bygge alternative institusjoner, og støtte de alternativene som allerede finnes.
– Å investere i tidsskriftene er en gylden sjanse til å redde kritikken og kulturjournalistikken, sier Lindholm.
Idealistisk vandring
Som Vårt Land tidligere har omtalt, er debatten om tidsskriftenes betydning satt på dagsorden av Kulturrådet selv. På grunnlag av anbefalingene fra en gruppe forskere ved Høgskulen i Volda, skal de bruke sensommeren på å revurdere dagens støtteordning for landets allmenne kulturtidsskrifter.
– Tidsskriftet er blitt gjenglemt i veikanten. Det er gledelig at Kulturrådet innser dét, sier Lindholm.
Og «å bli gjenglemt i veikanten», det betyr at tidsskriftet drives – fra redaktørenes side – på idealistisk grunnlag.
– Nå får tidsskriftene maksimum 220.000 i året, det dekker knapt trykking og porto. Den summen et forlag mottar for to diktsamlinger på innkjøpsordningen, får vi for fire fyldige tidsskriftsnumre med 20-25 bidragsytere. Dagens støtteordning er rent symbolsk, sier Lindholm.
«Sultefôres»
Jevnt over er kulturtidsskriftene, som prosjektlederen for tidsskrifts-utredelsen Paul Bjerke uttalte til Vårt Land i forrige uke, «lut fattige», noe «det store flertallet vil fortsette å være».
– Av en eller annen grunn har ikke tidsskriftene fått være med på de skiftende regjeringenes kulturpolitiske satsninger. At tidsskriftene ikke var med i Mediemangfoldets mandat, er en sørgelig forsømmelse utvalget selv burde ha tatt grep for å gjøre noe med. Tidsskriftene er blant de viktigste mediene i alle land, også i Norge, kommenterer Lindholm.
– Det ligger i Kulturrådets selvforståelse at ingen som omfattes av deres ordninger skal sultefôres. Staten kan ikke lage ordninger som forutsetter at mennesker jobber gratis. En ny ordning vil måtte profesjonalisere de viktigste tidsskriftene, sier han.
Blant de fattigste er likevel ikke Vagant. Lindholm forteller at Kulturrådet innvilget ekstraordinær støtte for at tidsskriftet skulle «komme seg over kneika». «Kneika» fikk en prislapp på ytterligere 350.000 kroner fra Kulturrådets fond for litteraturformidling. Dét fordi Vagant blir ansett for å være viktige i den litterære offentligheten. Uten den ekstraordinære støtten hadde ikke Vagant kunnet fortsette å utkomme både på papir og på nett.
Lindholm omtaler støtten som en redningsaksjon, ikke bare for bladets eksistens, men for kulturjournalistikken som han opplever å være infantil og forfallen.
– Nylig ble NRKs kultursjef, Marius Hoel spurt i Aftenposten om hvor det er blitt av kulturprogrammene på radio og TV. Hvor skal man gå for filmkritikk på NRK? Til P3s Filmpolitiet, svarer han. På bildet ser han ut som en voksen mann. Ikke visste jeg at voksne menn i 2017 forventes å gå til P3 for å lære om film og litteratur.
På det grunnlaget håper Lindholm at Kulturrådet vil investere i de institusjonene han opplever som de faktiske kulturbærerne: tidsskriftene, naturligvis.
– Hvorfor vedbli å gi offentlige penger til et slikt kulturforfall? spør Lindholm.
Ubeskjeden
Innfelt i tidsskriftsutredningens arbeid står spørsmålet om hva slags forskjell tidsskriftene utgjør både for kunsten og for samtiden.
– Hva tror du det gjør med litteraturkritikken om institusjoner som Vagant forsvinner?
– Det vil være ødeleggende. Man bygger ikke en resonnerende offentlighet av lanseringsarrangementer og festivaler. Blar man opp i de viktige, meningsbærende avisene er halvparten av kritikerne tidligere Vagant-skribenter. Vagant er en hjørnestein i hele det litterære byggverket i Norge, mener Lindholm.
– Hvordan ville Vagant ha sett ut hvis dere ikke hadde fått innvilget mer enn 220.000?
– Tja. Som en blogg? Eller som et flygeblad? Vi kunne umulig ha opprettholdt aktiviteten på nett og på papir, og ingen kunne ha blitt betalt for arbeidet. Jeg måtte ha funnet meg noe annet å gjøre. Et støttebeløp på 220.000 er mindre enn et arbeidsstipend til én person. Man kan ikke drive et tidsskrift med grundige tekster av høy kvalitet i året for en slik sum.
Kritikerskole
Professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitet i Bergen, Erik Bjerck Hagen, trekker frem Vagant og Vinduet som de viktigste litteraturtidsskriftene vi har i landet. Han bekrefter at Vagant virker som en kritikerskole.
– Jeg synes det fortsatt er en sterk og god litterær kultur i Norge, også i dagsavisene, men det er klart at det er enormt viktig med tidsskrifter som Vinduet og Vagant. De er den litterære kulturen, og er enormt viktig for både kritikere og forfattere. Men det er sårbart, forsvinner en av disse blir det et stort hull, sier Hagen.