Seinen renner sakte gjennom Paris. Den passerer Eiffeltårnet, Musée d'Orsay, Louvre og Notre-Dame. Men kanskje er likevel noe helt annet et av de viktigste kjennemerker på den franske hovedstaden: Nemlig alle de små bokhandlerne som ligger tett i tett langs elven. De selger postkort og gamle avisforsider, tegneserier og brukte bøker. Og en gang på 1970-tallet sto en oransje liten pamflett med tittelen Music i en av disse salgsvognene.
En ung, norsk musikkstudent, på vandretur gjennom den franske hovedstaden, skulle finne den. Hendelsen snudde opp ned på livet for Kirsten Arnesen:
– Jeg leste. Og jeg tenkte «Sånn er det! Sånn kan man finne Gud».
I dag har hun tatt fornavnet Alia, og er blitt av lederne i bevegelsen Universell Sufisme i Norge.
Alle er fascinert av mystikk. Skjønt, hva mener vi egentlig med mystikk?
– Mark Sedgwick, forsker
Tiltrekning
Sufisme er islams mystiske gren. Og den har i århundrer trukket ikke-muslimer mot islam. Det forteller Mark Sedgwick, forsker og forfatter. Professoren ved Universitetet i Århus er aktuell med boken Western Sufism: From the Abbasids to the New Age, som sporer hvordan mystisk islam gjennom flere århundrer er blitt forstått i vesten – og hva som har skjedd i dette kulturmøtet:
– Det finnes ingen gode statistikker på hvorfor folk konverterer til islam. Men mitt inntrykk er at, nest etter det at man gifter seg med en muslim, så er kjennskap til sufismen hovedgrunnen, sier Sedgwick.
– Hva er det som fascinerer?
– Fordi vi synes mystikk interessant. Alle er fascinert av mystikk. Skjønt, hva mener vi egentlig med mystikk? Og hvorfor er mystikk interessant? spør Sedgwick retorisk.
Noen forsøk på svar kommer, men først skal vi reise tilbake til 1920-tallet.
I Norge ble vi nemlig kjent med sufismen lenge før det ble vanlig å se en eneste muslim i gatene. I de første norske folketellingene finnes for eksempel ikke engang muslimer som en egen kategori. «Muhammedanere», som det den gang het, hørte til i samlebetegnelsen «Andre ikke kristne samfunn». De telte i 1930 syv personer.
Like fullt hadde Norge da nettopp fått sin første sufi-orden.
Sufi-bevegelsen i Norge holdt gudstjenestene sine i Det engelske kvarteret på Frogner. Foto: Privat.
Indias Beethoven
Inayat Khan var en indisk musiker og sufi-leder. Han var innviet i Chisti-ordenen, et av verdens største sufibrorskap, og hørte til en kjent indisk musikerslekt. Bestefaren var hoffmusiker og ble omtalt som «Indias Beethoven». Men da sønnesønnen satte kursen mot USA og Europa på starten av 1900-tallet, var det ikke først og fremst for å spille konserter.
– Han kom heller ikke som muslim, men for å synge gammel esoterisk musikk som skulle gå i hjertene til folk. Han ville bygge bro mellom øst og vest, forteller Øivind Øglænd.
87-åringen er cherag, sufiprest, og har hørt til Inayat Khans bevegelse siden han var helt ung.
Inayat Khan var en talentfull musiker. Foto: Wikimedia
Den slo rot i Norge i 1924, da Inayat Khan dro på turné i Norden. Senhøstes, i november, ankom han Oslo. Da hadde han nettopp vært i Sverige og truffet grunnleggeren av den økumeniske bevegelsen, den svenske erkebiskopen Nathan Söderblom. I Oslo møtte han en annen sjel, som han også følte et sterk slektskap med. Hun het Susanna Kjøsterud, var en høyreist dame i slekt med Bjørnstjerne Bjørnson, og hadde en en salong der åndseliten pleide å møtes.
Etter inderens besøk, dannet det seg en gruppe i Oslo som fulgte Inayat Khans idéer, med Kjøsterud som leder.
De holdt såkalte universelle gudstjenester hver søndag i «Det engelske kvarteret» på Frogner i Oslo. Her ble det tent lys og lest tekster fra alle verdensreligionene.
– Idéen var at man var én menneskelig familie, som kom sammen for å tilbe den samme Gud og det hellige, forteller Øivind Øglænd. Det var også han som tok initiativet til å restarte sufi-gruppen i 1999. Da hadde aktiviteten ligget delvis nede siden 60-tallet.
Øivind Øglænd sitter hjemme i stuen i Sandnes. Han er cherag, sufiprest, og ble introdusert for bevegelsen av sin mor på 50-tallet. Foto: Marie von Krogh
At Rumi er blitt allemannseie, er noe ganske nytt
– Nina Zandjani, forsker
Allemannseie
De vestlige sufi-brorskapene har aldri vært spesielt store. De har vært lite opptatt å misjonere, og for å delta i dem må man være innviet etter ritualer som ofte er hemmelige. Men musikken og poesien som bevegelsen har dyrket, har i dag for alvor tatt steget ut i allmennkulturen.
Denne helgen samles eksempelvis Oslos kulturinteresserte seg rundt tekstene til en av de mest kjente sufi-poetene, Rumi.
Rumifestivalen feirer en mystiker som levde på 1300-tallet, men som i dag blant de mestselgende forfatterne internasjonalt.
– At han er blitt allemannseie, er noe ganske nytt, forteller Nina Zandjani, forsker og persisk-oversetter.
For noen tiår siden ble poesien hans i hovedsak ble lest av eksperter innen orientalske språk. I dag siteres de derimot av artister som Coldplay og Madonna, eller de spres på sosiale medier – i form av små visdomsord med bilder av vakre solnedganger som bakgrunn.
Rumi har de siste årene fått en ny vår i Europa. Her danser det sveitiske ensemblet Béjart Ballet Lausanne forestillingen «Rumi: Bønn og dans». Foto: Scanpix
Den nye bruken av sufi-poesien har ført til at enkelte hevder at det skjer en avislamisering av sufismen. Dette mente blant annet en kommentator i The New Yorker på nyåret som skrev om The Erasure of Islam from Rumis poetry.
En av dem som ble nevnt her, var den kjente eksmodellen og litteraturprofessoren Brad Gooch, som er aktuell med en ny biografi om Rumi. Selv trekker han på skuldrene av påstanden:
– Jeg er hjertens enig, sier Gooch, og mener det som kjennetegner Rumi, er nettopp at han ikke hører til én bestemt religion. Gooch viser til at Rumis tverr-religiøse holdninger skapte trøbbel allerede i poetens egen begravelse. Begravelsen ble stanset, fordi mange av Rumis muslimske disipler reagerte i det kristne prester og jødiske rabbinere fant det naturlig å resitere sine egne hellige skrifter i begravelsesprosesjonen.
– Men Rumis budskap om å inkludere alle folkeslag og trosretninger taler nok kanskje spesielt sterkt til oss i vår tid, sier Gooch til Vårt Land.
Det gir ikke mening å behandle vesten og islam som to motstående størrelser. Begge er arvinger av senantikkens kultur.
– Mark Sedgwick, forsker
Verden på avveie?
Dagens debatt er likevel som et ekko fra mellomkrigstiden. Da oppsto ikke bare Inayat Khans bevegelse, men en rekke sufigrupper i Europa og USA.
De rekrutterte blant billedkunstnere og forfattere, lingvister, psykologer og religionsvitere. Om gruppene var nystartede, hevdet de alle å forvalte en urgammel visdom, fordi de var innviet i sufismens hemmeligheter av forskjellige shayker fra Asia og Nord-Afrika.
Denne visdommen ønsket de å bringe videre, ganske enkelt fordi mange av dem opplevde at det moderne samfunnet var kommet helt på avveie. Skulle sivilisasjonen ha en fremtid, måtte den komme i kontakt igjen med sine åndelige røtter, mente de.
Inayat Khan rekrutterte spesielt hos én gruppe, teosofene, en okkult retning som hadde oppstått på slutten av 1800-tallet. Dette var også tilfellet i Norge. Her var var mange av de første sufiene, deriblant Susanna Kjøsterud selv, aktiv i Teosofisk Samfunn.
Susanna Kjøsterud var i slekt med Bjørnstjerne Bjørnson og samlet kunstnere og litterater i sin salong i Oslo. Foto: Privat.
Det var ikke overraskende. Teosofene opplevde nemlig at Khanens budskap gikk hånd i hånd med deres egen kongstanke: At det eksisterer en skjult sannhet, som alle mennesker kan søke, og som er kjernen i alle de etablerte religionene. En annen sammenfallende idé, var tanken om at mennesket kunne utvikle seg til et høyere åndelig nivå. Likheten førte til at enkelte av teosofene begynte å tenke på Khan som det teosofien kalte en verdenslærer, en skikkelse som sto mellom mennesket og Gud. De plasserte ham slik på linje med Kristus og Buddha – noe den indiske læreren i sin tur avviste på det sterkeste.
Disputten vitnet om en gryende polarisering, som også gjorde seg gjeldende i andre sufibrorskap.
En sufisme som verken godtok Koranen som Guds endelige åpenbaring, eller som krevde at man måtte bli muslim, var ikke ekte sufisme, mente kritikere utenfra. Også medlemmene var urolige: For hvis sufismen ble for «vestlig», ville den da lykkes i å være en motvekt mot den moderne samfunnsutviklingen som de ellers var så kritiske til? Følgelig diskuterte de heftig hvilke praksiser som egentlig skulle følges, og hvilke talere som skulle få slippe til. I mange av gruppene førte dette til splittelse.
I den norske gruppen som fulgte Inayat Khan brukte man kirkeåret som utgangspunkt for å holde egne sufi-prekner. Hjemme hos Øivind Øglænd finnes et skap fullt av slike gamle prekner. Foto: Marie von Krogh.
Mystisk fellesarv
Spørsmålet er imidlertid om sufi-islam noen sinne har stått så fjernt fra et «vestlig» tankegods, påpeker Mark Sedgwick.
– Det gir ikke særlig mening å behandle vesten og islam som to motstående størrelser. Begge er arvinger av senantikkens kultur. Selv om man har utviklet seg forskjellig, har man ikke gjort det helt isolert fra hverandre, sier han.
I Western Sufism tegner han et historisk riss over dette kulturmøtet. Boken forteller om den arabiske filosofiens nedslag i middelalderens Spania og hvordan Martin Luther satte pavens sløve munker opp mot ottomanernes sufibrorskap. Og den skisserer hvordan den jevne europeer ble opptatt av å skjelne mellom to former for religion: En «ytre» religion og en «indre», og implisitt mer ekte, religion.
Sedgwick mener fellesarven også forklarer mye om hvorfor europeere har vært grepet av sufismen.
– Vi har kjent oss igjen, påpeker han.
Fellesarven han viser til er nyplatonismen, en filosofisk retning fra senantikken. Den har lagt grunnlaget for hva vi forstår som mystikk, mener Sedgwick.
Nyplatonikerne tenkte seg at hele verden strømmet ut fra et guddommelige urvesen som de kalte Det Ene.
De opererte med et hierarki av ulike former for erkjennelse, der vanlige sanseinntrykk sto lavest kurs, og ekstasen sto høyest. Og de forestilte seg at sjelen måtte gjennomgå en åndelig prosess, der den løftet seg opp fra de vanlige dydene – helt til den ble forent med Gud.
Dervisjene hevder å være etterkommere av Rumi, og når ekstasen i dans. Foto: Scanpix
Idéene slo ikke bare rot hos middelalderens kristne teologer og renessansens filosofer. De ble også tidlig tatt videre i den arabiske filosofien, og for en sufi er målet nettopp å få erfare en slik forening mellom sjelen og den guddommelige kjærligheten.
De ulike brorskapene følger ulike «veier» mot dette målet, og fordi det er mystikken som står i sentrum, blir sufisme derfor gjerne oppfattet som en mindre bokstavtro variant av islam.
– Linken til nyplatonismen har vært brukt til både å diskreditere og bejuble sufismen, bemerker Sedgwick.
Men han legger til at bildet likevel ikke er så enkelt:
– Sufisme er ikke kun islamsk nyplatonisme. Men nyplatonismen ga sufismens dens viktigste analytiske rammeverk, og mange av dens teologiske særtrekk, forklarer han.
Lys spiller en avgjørende rolle i ritualene i Inayat Khans bevegelse. Her blir et barn velsignet under en seremoni. Foto: Privat
Elskeren
Er vi i dag fascinert av mystikerne, er det slettes ikke sikkert at vi begriper hva de mente. Det påpeker Nina Zandjani, som har gjenoversatt tekstene til en annen sufipoet, Sa'di, til norsk:
– De persiske mystikerne bruker symbolikk når de skriver om Gud. De omtaler Gud som den elskede og mennesket som elskeren, som er på søken etter Gud. Kjærlighetsmetaforene fascinerer oss, men vi tolker de i dag kanskje først og fremst til å betegne mellommenneskelige forhold, sier hun.
Når sufipoesien har fått en renessanse, er en hovedårsak at det på 90-tallet kom en nyoversettelse av Rumis hovedverk Masnavi. Oversettelsene var ført i pennen av amerikaneren Coleman Barks, som også er kritisert for å ha tatt bort alt som har med islam å gjøre fra tekstene.
– Men det er ikke tvil om at han har klart å aktualisere tekstene for et vestlig publikum, sier Zandjani.
– Hva går vi glipp av i Barks oversettelser?
– Vi mister dybden. Rumi fremhever at mennesket er del av det harmoniske «hele». Mennesket kan bare oppnå harmoni med seg selv og universet hvis det lærer å elske Gud, og hvis denne kjærligheten setter en i stand til å elske medmennesker og alt det Gud har skapt. For Rumi er dette veien til det sanne livet. Barks sine oversettelser vektlegger også at man når harmonien gjennom kjærligheten, men han lykkes i liten grad med å få frem at dette har noe med Gud å gjøre, mener Zandjani.
Likevel har det alltid vært en tvetydighet i Rumis tekster når det gjelder kjærlighetsmetaforene hans, påpeker hun.
– Og dette kan ha bidratt til at Masnavi lenge var bannlyst i Iran.
Hvorfor elsket jeg å høre på orgelmusikk? Jo, fordi den må ha appellert til ett eller annet i sjelen min.
– Kirsten Alia Arnesen, sufileder
Tonene
I et rekkehus på Skedsmo henger det store sølvbokstaver ned fra taket. «HURRA» forteller at huseieren nettopp har hatt bursdag, og samtidig blitt pensjonist. Men Kirsten Alia Arnesen hviler ikke på laubærene. Når vi møter henne, står hun farten til Frankrike der hun skal undervise på et sufi-retreat.
Det er blitt mange år siden hun fant den lille boken «Musikken» i Paris. Forfatteren var Inayat Khan. Siden ble hun innviet i bevegelsen hans, og da Øivind Øglænd relanserte den norske Sufi-gruppen ble Arnesen en av lederne.
– Hva grep deg ved boken?
– Den gang var jeg svært opptatt av frihet. Og for første gang leste jeg noe som fikk meg til å forstå at man kan finne sin vei til det hellige gjennom frihet. Sufiene sier at alle har sin vei til Gud, og at alle veier er like legitime. Dét appellerte veldig til meg, understreker Arnesen.
Hjemme hos familien Arnesen feires det at Kirsten nettopp er gått av med pensjon. Foto: Erlend Berge.
Musikkstudenten Arnesen la også spesielt merke til musikkfilosofien til Inayat Khan. Han forklarte at tonene var inngangsport til en verdensharmoni som lå hinsides alle ord.
– Jeg husker jeg pleide å elske å være i kirken og høre på orgelmusikk, men jeg synes ikke det var så morsomt å høre på presten. Men hvorfor elsket jeg å høre på orgelmusikken? Jo, fordi den må ha appellert til ett eller annet i sjelen min, sier Arnesen, og fortsetter:
– Musikken er en måte å lure intellektet vårt på, slik at vi kan få oppleve verden slik den er – i sin fullkommenhet. Poesien gjør mye av det samme.
– Hvorfor tror du at Rumis poesi i dag blir tatt frem igjen?
– Det tror jeg er helt naturlig konsekvens av at min egen generasjon som nærmest har gjort det fy-fy å være religiøs. Men alle mennesker trenger muligheten til å søke etter det åndelige – som er selve livet.
– Og det kommer fram i disse tekstene?
– Ja. Jeg tror sjelen kjenner seg igjen.