Ville rømme fra hverdagen og leve som geit

– Jeg har skjønt nå at det var en overambisiøs øvelse.

Thomas Thwaites ler og drar fingrene gjennom det rufsete håret. Her hadde det vært fristende å skrive at han breker fårete og drar fingrene gjennom det raggete håret, men Thwaites ser dessverre ut som en helt vanlig fyr i midten av 30-årene. I hvert fall når han ikke bruker geitekostymet han designa i forsøket på å krysse Alpene som ei geit.

Det høres kanskje ut som en dårlig spøk. Men Thwaites tuller ikke. Designeren fra London har faktisk prøvd å leve som en firbeint drøvtygger. Nå er boka Geitemannen – Min ferie fra livet som menneske ute på norsk.

LES OGSÅ: – Forholdet vi har til dyr utfordrer moralen vår

Barnslig drøm

Kostyme er vel heller ikke helt presist. Thwaites bygde blant annet beinproteser som gjorde at han kunne gå som ei geit, altså på alle fire, og en kunstig mage som skulle hjelpe ham med å fordøye gras.

Prosjektene hans kombinerer design, teknologi, framtidsforskning og filosofi. Denne gangen kom ideen da han passa ei bikkje: Hadde det ikke vært fint å ta ferie fra å være menneske? Bare galoppere vekk over åsen?

– Det var en lengsel etter å rømme fra stress, strev, bekymringer og angst. I stedet for å forkaste tanken som en barnslig drøm, bestemte jeg meg for å ta det på alvor, sier Thwaites.

Han har det med det. Den britiske designerens forrige prosjekt var å bygge en brødrister fra bunnen av. Det betydde blant annet å besøke miner for å finne metall og støpe plastikken sjøl.

LES OGSÅ: Søker seg tilbake til vikingtida

Geite-følelser

Geite-prosjektet begynte som et elefant-prosjekt. Thomas Thwaites fikk til og med pengestøtte til kunstprosjektet The Wellcome Trust til å bygge et skjellett og en snabel og krysse Alpene som elefant.

Men etter enkle undersøkelser fant han ut at elefantenes indre liv ble for komplekst. De har et komplisert familiehierarki og et rikt følelsesliv. De er nesten for menneskelige. På et besøk hos en sjaman i København, fikk Thwaites derimot beskjed om at dyret hans var geit. Det ga umiddelbar mening.

– Geiter bare gjør ting, og det var jo det jeg var på jakt etter.

– Hvordan er geitas følelsesmessige liv?

– Geiter har naturligvis følelser, som i umiddelbare reaksjoner. Geite-etologen jeg møtte ville ikke bruke ord som glad eller trist, men heller at geiter kan være oppspilte, sier Thwaites.

LES OGSÅ: Er det å tenke at jeg er i nuet det samme som å være i nuet?

Ingen dødstanker

Kan du snakke om følelser hos geiter på samme måte som hos mennesker? Det er vanskelig, innrømmer Thwaites.

– Men dersom geita ikke utsettes for stress, tror jeg den er tilfreds med tilværelsen. Vi mennesker er nok mer misfornøyde, mye fordi vi alltid sammenligner oss med andre mennesker.

– Bekymrer geitene seg?

– Nei, det tror jeg ikke. Geiter kan føle seg urolige, og gjøre seg klare til å stikke av, men jeg tror ikke at de står og tenker på hva bonden gjør. I motsetning til oss mennesker tror jeg ikke geitene tenker på døden eller hva som skjer etterpå.

Han innser at dette også er et slags dødelighets-prosjekt.

– Hvis du ser på deg sjøl som et dyr, innser du at vi bare skal dø – akkurat som ei geit. Det kan være både befriende og begrensende.

Geit som mindfulness

Ved hjelp av blant annet en sjaman, en protese-maker, en spesialist på geiteatferd, en nevroforsker, et reservat for mishandla geiter, en veterinær og en sveitsisk bonde, kom Thomas Thwaites seg ut på jordet i Alpene, sammen med en flokk firbeinte artsfrender. Der innså han at geite-eksperimentet egentlig var et slags mindfulness-prosjekt.

– Det er ikke bra å vikle seg inn i egne tanker eller grave seg ned i bekymringer. Å være geit handler om mye av det samme som meditasjon og mindfulness: Du må være til stede i øyeblikket. Geiter lever veldig umiddelbare liv.

– Men klarer du som menneske å være til stede i øyeblikket når du står på et jorde sammen med en flokk geiter?

– Det var fint å være en del av flokken, men det er samtidig ganske vanskelig når du har gnagsår på knokene fordi du går på alle fire. Fysisk var jeg veldig til stede. Du får et interessant perspektivskifte når du går på fire bein og er i øyehøyde med de andre geitene. Å oppleve verden gjennom munnen er også en annerledes opplevelse. Men fikk jeg en åpenbaring? Den endelige konklusjonen i dette prosjektet er nok at det er umulig å rømme fra å være menneske, sier Thwaites.

– Er du fornøyd med den konklusjonen?

– På en måte er jeg det. Å være geit gjør at du forstår deg selv på en annen måte, og føler deg mer som det dyret du faktisk er. Det er verdt å erfare at du ikke kan flykte fra deg selv.

LES OGSÅ: Er mindfulness stressmestring eller ideologi?

Ikke bare hjerne

Han sier han har lært mer om å være menneske enn om geiter. Ikke minst at det viktigste skillet mellom oss og dyrene er menneskets evne til å fortelle historier.

– Vi mennesker skaper alt vi gjør om til fortellinger. Vi angrer på fortida og bekymrer oss for framtida. To tredjedeler av menneskehjernen er involvert i å lagre minner og fortelle historier. Geiter har hukommelse, men de skaper ikke om minnene til fortellinger sånn som oss, sier Thwaites.

– Jeg tror prosjektet først og fremst er en påminning om at jeg ikke bare er en tenkende hjerne.

For et par uker siden sto han på alle fire på scenen på Harvard University i Boston og mottok en Nobel-pris for prosjektet. Vel å merke en Ig-Nobel, prisen som gis til forskningsprosjekter som først får deg til å le, og deretter til å tenke.

– Hvis du hadde klart å bli ei geit, hva ville du savna mest?

– Hvis forsøket var vellykka, ville du ikke savna noe. Det er hele poenget. Du hadde vært tilfreds som geit. Men prosjektet mitt ble ikke så vellykka som jeg hadde håpa. Jeg klarte ikke skru av menneskehjernen, sier Thwaites.

For det var ganske ukomfortabelt å være geit. I Alpene er det kaldt, og selv om graset smakte helt ålreit, klarer ikke menneskemagen å fordøye det. Derfor måtte Thwaites tygge og spytte det ned i en kunstig mage, for så å tilsette syre og koke det sammen over et bål for å bryte ned cellulosemolekylene til sukkerarter. Dessuten lukter geiter vondt.

– Etter noen dager var det fint å komme tilbake til menneskeverdenen. Da ble jeg minna på hvor fint det er å sove i en ordentlig seng, være varm, drikke kaffe og ha det komfortabelt, sier Thwaites.

– Men jeg har lyst til å gjøre det igjen, bare uten at det blir et prosjekt. Det hadde vært fint om jeg kunne fått være geit bare som en ferie.