Kultur

Dødsriket som forsvant

Hva skjedde da Jesus «fór ned til dødsriket»? Og hvorfor er lørdag en «tom» dag i påsken?

Artikkelen ble først publisert i Vårt Land 24. mars 2015.

Få nordmenn vil i dag vite hva fòr ned til dødsriket henspiller på. Det hevder kunsthistoriker Kirsten Stabel. Hun finner det også påfallende at lørdagen i påskeuken er en dag tømt for innhold.

I trosbekjennelsen forsikrer vi at vi tror at Kristus fór ned til dødsriket. Men hva betyr det?

– I middelalderen var motivet utbredt, men i vår protestantiske kirke er motivet med Kristus i dødsriket nesten fraværende, sier Stabel.

Syv bilder

Fra norsk middelalderkunst har hun funnet syv bevarte fremstillinger, de aller fleste befinner seg på museer. (se illustrasjoner). Alterfrontalet fra Røldal kirke er på Bergen Museum. Fem av disse billedscenene er hentet fra pasjonshistorien. Mindre kjent er billedscenen med Kristus foran en gapende udyrkjeft med flammende ild. I flammene står fire nakne mennesker som bedende henvender seg til Kristus. En djevel med bukkehorn ligger slagen på bakken. En smådjevel sitter oppå udyrets panne og spiller på tromme med en knokkel som trommestikke.

– Dette vil mange i dag ha problemer med å forstå, sier Stabel.

Limbo

Er det dommedag? Nei, Stabel forklarer: Scenen fremstiller Kristus i limbo og viser hva som skjedde i underverdenen rett etter at Kristus var gravlagt. Kristus kjempet og seiret over djevelen og befridde på den måten de rettferdige. Limbo er den delen av dødsriket der de fromme sjelene fra gammeltestamentlig tid ventet på frelsen.

I Det nye testamente finnes det ingen lære om Kristus i dødsriket. Stabel peker på at to vers i 1. Peters brev blir brukt som den viktigste henvisningen. Der står det: «Med kroppen døde han, men ved Ånden ble han gjort levende, og slik gikk han bort og forkynte for åndene som var i fangenskap.»

– Allerede tidlig i den første kirke var det en utbredt oppfatning om at Kristus etter korsfestelsen dro ned til underverdenen og befridde gudfryktige sjeler som hadde sittet i fangenskap siden syndefallet, påpeker Stabel.

Den kristne Herakles

Fra kulturhistorien kjenner vi flere mytologiske helter som hadde tatt opp kampen med Hades i underverdenen. Odyssevs, Orfeus og Herakles er blant dem. Herakles var kanskje den heldigste. Han beseiret Kerberosbeistet og satte Promethevs fri, men heller ikke flere.

– Fortellingen om Kristus, som befrir en hel hærskare er derfor et originalt bidrag til religionshistorien. Kristus blir «heltenes helt» og er kalt den kristne Herakles, påpeker Stabel.

Helt fra kirkefedrenes tid har fortellingen om Kristus som legger djevelen i lenker inngått i flere tekster, og forestillingen ble raskt akseptert og tatt opp i liturgien, i hymner, prekener og mysteriespill.

Billedstrid

Men hvorfor oppstår ikke billedmotivet før på 700-tallet, når man allerede fra 2. århundre hadde anerkjent Kristi frelsesbragd i dødsriket som rett lære?

– Dette henger sammen med stridighetene omkring Kristi doble natur, sier Stabel.

Bilder var kontroversielle og skapte billedstrid i århundrer. Særlig vanskelig var det å framstille Kristi guddommelige sjel.

– Risikoen for å fremstille kjettersk lære var stor, sier hun.

Derfor valgte man heller symbolske framstillinger som et tomt kors. Etter hvert overtok Kvinnene ved graven som det vanligste oppstandelsesmotivet.

– Da motivet med Kristus i dødsriket var skapt og godkjent, hadde man omsider fått et bilde på oppstandelsen med Kristus selv til stede, sier Stabel.

Anastasis

Det finnes grovt sett en østlig og en vestlig variant. Motivet oppstod trolig i det bysantinske området rundt år 700. I dette området kalles motivet anastasis som betyr oppstandelse. I den ortodokse kirke er anastasis fortsatt oppstandelsens viktigste festbilde.

Fra 1000-tallet fikk motivet også stor utbredelse i Vestkirken. I vest kalles motivet Kristi nedstigning til helvetet. Ikonografisk er de østlige og vestlige bildene svært ulike og avspeiler to ulike, teologiske overbygninger.

Helvetesgap

I de østlige ser man Kristus sammen med Adam, Eva og etter hvert kongene David og Salomo, hellige profeterer og patriarker. Underverdenen er aldri grufullt framstilt. En lenket Hades-skikkelse og spredte bolter er det eneste som minner om kamp. Bakgrunnen er i ofte i gull.

I øst er frelsesbudskapet knyttet til frelsens mysterium, det guddommeliggjorte mennesket og «Åndens vesen». Kristus framstår som en guddommelig allhersker. I vest er Kristus framstilt med flere menneskelige trekk enn i øst. Han viser en ydmyk eller aktivt stridende holdning. Underverdenen framstår som et grufullt helvete, ofte framstilt som et helvetesgap befolket med et mangfold djevler, sier Stabel.

Frelses fra eller til

Det tydeligste forskjellen mener hun ligger i at de vestlige bildene sterkere viser hva mennesket skal frelses fra enn hva det skal frelses til. I vest virker det som limbo har tatt farge av de fortaptes helvete.

– I vest ser du en gruppe anonyme og nakne sjeler som gjør den personlige frelse mer aktuell. Det er lettere å identifisere seg med en naken, ydmyk sjel enn med konger og profeter kledd i sin vakreste skrud. I vest minner motivet betrakteren om de to muligheter: salighet eller evig pine, sier hun.

Misjonerende

– Hvorfor utviklet motivene seg så ulikt?

I vest valgte man et annet billedspråk delvis fordi vestkirken var en misjonerende kirke. Formspråket ble derfor mer didaktisk. Kristus i dødsriket framstår i en augustinsk forståelse der det falne mennesket trenger frelse fra syndens lenker. Augustin var ikke særlig anerkjent i øst.

– I østkirken ser vi en helt annen betoning av lørdagen i påskeuken enn hos oss. I vår tradisjon skjer det lite eller ingenting på påskeaften til tross for at det er dagen da Kristus kjemper mot dødskreftene og oppreiser menneskeheten. Det er da sannelig ingen tom dag! Da må jeg spørre som prest og forfatter Karl Gervin: Har kirken mistet sin hukommelse?

Øgler og drager

De norske, bevarte framstillingene stammer alle fra 1300-tallet. Kristi oppstandelse fra graven var blitt et mer vanlig motiv. Det fremhever sterkere Kristi menneskelige natur. Reformasjonen ble et endelig vendepunkt. Mange teologer avviste Kristus i dødsriket som motiv, og noen fordømte det.

I bildet fra Røldal kirke møter vi en ydmyk, lidende og tenksom Kristus, en skikkelse den enkelte kristensjel kunne identifisere seg med og etterligne. I andre bilder er han fremstilt som den stridende. Slik skulle vi også bli minnet på å stride den gode strid.

– Trolig ble mange framstillinger overmalt eller gjemt bort. Kanskje også brent. De var ikke lenger i takt med tidens teologi. Fem av de syv bevarte, norske framstillingene av Kristus i dødsriket befinner seg i dag på museer. Den miskreditt motivet kom i, kan være årsak til at motivet generelt er lite kjent i vest, - også blant kunsthistorikere, sier hun.

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Kultur