– Det er avgjørende at denne viktige delen av vår kulturarv dokumenteres og tas vare på for ettertiden, mens materialet fortsatt er tilgjengelig. Det vil være viktig for at fremtidens historieskrivere får et helhetlig bilde av vår kulturhistorie, sier Kristin Norseth.
LES MIN TRO-INTERVJU: Han har reddet om lag 150.000 mennesker fra drukningsdøden
Bred folkebevegelse
Hun har jobbet mye med norsk foreningsliv og misjonshistorie, og har brukt mye tid på å krype rundt i kjellere og på loft for å samle historisk viktig materiale. Særlig de små, frittstående bedehusene har ofte mangelfull organisering av dokumenter som er viktige for historieskriverne.
– Denne dokumentasjonen er viktig både for våre forfedre – og for at denne delen av kulturarven kan dokumenteres for fremtiden. Overlevering og håndtering av dette viktige materialet har dessverre vært tilfeldig og lite organisert, og mye verdifullt er nok forsvunnet allerede.
Hun tenker at det i verste fall kan føre til en falsk historiefremstilling.
– Vi risikerer at bedehusmiljøene blir sett på som noe eksotisk som noen få, sære mennesker drev med. Det blir helt feil, her snakker vi om en bred og viktig folkebevegelse, understreker hun.
LES OGSÅ: En gang var det på Søreide bedehus hele bygda møttes – nå er det solgt
Små foreninger
Norseth mener det ikke er tilstrekkelig bevissthet rundt behovet for å samle materiale fra bedehushistorien og den viktige rollen denne kulturen har hatt i vår historie.
– Bedehusene og lekmannsbevegelsen har hatt stor betydning i mange lokalsamfunn, helt på linje med arbeiderbevegelsen, sier hun.
Hun påpeker at store organisasjoner som NLM og NMS har gode, sentrale arkiver.
– Men det har vært et konglomerat av eierstrukturer. Bedehusene uten organisasjonstilknytning og alle «delebedehusene» som har oppstått i samarbeid mellom små, lokale foreninger – har ikke alltid vært flinke nok til å ta vare på protokoller og materiale, sier hun.
Bevissthet til stede
Administrasjonssjef Trond Pladsen i Normisjon forteller om en jevn strøm av materiale inn til region- og hovedkontor.
– Mange bedehus legges ned og selges, og i forbindelse med opprydding dukker det opp dokumenter. Heldigvis er bevisstheten rundt å ta vare på dette til stede. Sentralt har vi som mål å få dette overført til Riksarkivet for bevaring, og vi har mange frivillige som er i gang med å systematisere tilfanget.
Han er helt enig med Kristin Norseth i viktigheten av å bevare denne dokumentasjonen.
– Det er rørende å lese den sirlige håndskriften med de detaljerte beskrivelsene av foreningsvirksomheten. Antallet mennesker som har vært innom dette miljøet, viser hvor mye viktig i vår historie som har foregått på bedehusene, sier han.
LES OGSÅ: Nå er det ut med innpakning
Utfordring
Pladsen forteller at Normisjons desentraliserte organisasjonsstruktur gjør det utfordrende å få dette arkivert på en god måte.
– I Østfold, som jeg kjenner godt, er bygningene godt dokumentert. Når det gjelder protokoller og arkivmateriale, kan det nok variere, og har vært prisgitt bevisstheten i hvert enkelt lokale styre. Men i dag tar vi vare på alt som kommer oss i hende av slikt materiale, med tanke på bevaring for ettertiden.
Viktig kulturarv
Det hender Kristin Norseth passerer bedehuset på Grefsen, der skolelaget i hennes ungdom hadde møter hver fjortende dag. Nå er det privatbolig, men bedehusarkitekturen er gjenkjennelig – og bygget står på byantikvarens gule liste.
– I min barndom var det fire store søndagsskoler på Grefsen-Kjelsås, alle barna i gata slo følge dit hver søndag. Rundt 1970 gikk 160.000 norske barn på søndagsskole, og bedehusene var sammen med kirkene en viktig hovedarena. Mitt store anliggende nå er at den viktige kulturarv bedehusene representerer, ikke må forsvinne ut av vår kollektive hukommelse, sier Norseth.
