Jesus i magen-
teologi

Og se, jeg er med dere alle dager, inntil verdens ende, sa Jesus før han forlot disiplene Kristi himmelfartsdag.

Dette er blitt en del av kirkens dåpsliturgi: Vi døper barna (og de voksne, for den saks skyld) til et løfte om at Jesus er med oss alle våre dager.

Hva vil det si at Jesus er med oss alle våre dager? Innebærer det en opplevelse av et guddommelig nærvær i hvert enkelt menneskes liv? Betyr det at han hjelper oss med det vi trenger hjelp til? Er gudsnærværet noe som arter seg som praktisk hjelp, mirakler, eller en følelse i den enkelte?

Eller er det andre måter å forstå dette på?

LES MIN TRO: Nav-sjefen snakker med Gud hver dag

Når Jesus sier at han lover å være med oss alle dager, er det da menneskeheten og kristeligheten, eller kirken, om du vil, forstått som en kollektiv størrelse, som er lova dette nærværet?

Komplekst

Poenget mitt er ikke å stille retoriske spørsmål som fører til enten-eller-svar. For dette er svært komplekst. Noen mennesker erfarer mer enn ­andre at Gud er dem nær gjennom livet, uansett om det er storm eller stille. Andre gjør det ikke. Sånn er det bare, uansett hva forklaringa er.

I møte med en brutal virkelighet er det dessuten vanskelig for mange å holde fast på forestillinga
 om et gudsnærvær. Hvor var Gud i konsentrasjonsleirene? I de synkende, overfylte båtene på Middelhavet? Hos den suicidale? Den overgrepsutsatte?

LES OGSÅ: Karl (89) ofret fotballen for å tjene Jesus. Men litt fotball ble det.

Men like fullt, hvor er Gud der det ikke er akutt lidelse, men i helt alminnelige liv, der mennesker ikke nødvendigvis har noen spesifikk erfaring av et gudsnærvær?

Konstituerende erfaringer

Før jul pågikk det en interessant diskusjon i Vårt Land som dreide seg om disse problemstillingene. I kronikken «Som om Gud ikke fantes» (13. desember) drøfta Åste Dokka det problematiske ved en «Jesus i hjertet-teologi»; en teologi som baserer seg på menneskers opplevelse av et gudsnærvær i form av en personlig relasjon til Jesus.

Dokka problematiserte ikke hvorvidt det går an å ha en personlig relasjon til Jesus. Det slo hun fast at det gjør.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Det hun derimot problematiserte, var hvorvidt denne typen erfaringer skal være de eneste erfaringene som er konstituerende for teologien. Er det følelsen av at Jesus er nær, som kvalifiserer gudsnærværet? Er det bare de gode erfaringene som er gyldige teologiske erfaringer?

Hva da med de dårlige erfaringene, erfaringer av fravær og forlatthet? Er ikke også de teologisk gyldige?

Bonhoeffer

Hvis det bare er erfaringer av nærvær og personlig relasjon til Jesus som er 
gyldige, er vi ute på tynn teologisk is, mente Dokka. Hun trakk fram en av de mest respekterte teologene i etterkrigstida, den tyske­ Dietrich Bonhoeffer.

Han var en innbitt motstander av nazi-regimet, og ble henretta 
9. april 1945. Hans teologi ble utvikla i en kontekst som må ha fortona seg som totalt gudsforlatt.

Samtidig uttrykker han en forbløffende optimisme i troen på menneskets muligheter. Vi må leve som om Gud ikke fantes, mener Bonhoeffer. «Den Gud som er med oss, er den Gud som overlater oss til oss selv».

LES ANMELDELSE AV PAVE-BOK: «Norske biskoper kan lære mye av paven»

I dette ligger det ikke en fornektelse av Gud, og heller ikke en type deisme, som det ble hevda i etterkant av Dokkas kronikk.

Heller vil jeg si at det ligger en radikal forståelse av alle menneskelige erfaringer som teo­logisk gyldige:

Når Gud til de grader oppleves som fraværende, sier det oss 
noe sant om Gud. Ikke at Gud 
er uinteressert eller borte.

Men heller at Gud virker på mange måter; gjennom utvikling og fremskritt, og gjennom medmenneskelighet. Stilt overfor l­idelsen kalles vi til å handle, og teologien må derfor få politiske implikasjoner.

Krav om følelser

Diskusjonene som ble ført i Vårt Lands spalter om denne tematikken, er overmåte viktig.

I en norsk luthersk kontekst med sterke innslag av pietismens krav om i­nderlige religiøse følelser, godt sekundert av nyåndelige impulser som ­krever noe av det samme,­ er det overmåte viktig at teologien blir jorda og forankra i noe ­annet enn emosjoner.

Den politiske teologien driver oss ut av lønnkammeret og inn i vår tid, der vi ikke kan unnslippe den lidelsen som omgir oss.

Men blir det da menneskers evne til å handle politisk riktig som garanterer for gudsnærværet? Dette kan også lede oss ut på tynn teologisk is. Da kan vi gjøre gudsnærværet til noe som blir betinga av den menneskelige empatien.

Når verden får øynene opp for en død treåring i strandkanten, våkner vår empati. Men hva med all lidelse som vi ikke kjenner til? Og hva med den lidelsen som ikke automatisk vekker vår 
empati?

LES KOMMENTAREN: 2015 ble barnas svarte år

Sakramental teologi

Gudsfraværet er en gyldig teologisk erfaring.

Men det er ett vesentlig teologisk aspekt som ikke har blitt berørt i denne diskusjonen. Kirken har fått Jesu kropp og blod å forvalte.

Hver søndag (eller oftere) kan vi holde Jesus i hendene, bokstavelig talt. Og enda mer radikalt, vi kan spise og drikke ham. Vi fordøyer ham, næres av ham 
og går ut i verden etter gudstjenesten for at hans nærvær skal virke gjennom oss.

Det er så konkret at det nærmer seg det banale. Det er ikke betinga av følelser. Det gjør seg ikke avhengig av en «Jesus i hjertet-­teologi».

Det er en Jesus i magen-teologi.

Det er en sakramental teo­logi; Jesus er med oss, med hver 
enkelt, med sin kirke, med hele sin menneskehet, alle våre dager, inntil verdens ende.

Merete Thomassen er førsteamanuensis i liturgikk ved Det praktisk-teologiske seminar