Ikke le av de små!

Jeg tror vi var i sandkassen, kameratene mine og jeg. Det må ha vært slottet jeg prøvde å bygge. Det var muligens litt skeivt, men det så ikke jeg. Jeg var kjempestolt. Kanskje skrøt jeg litt også.

Da de andre ungene så det jeg hadde laget, lo de. Selv begynte jeg å gråte og løp ut av sandkassen. Hvis det skulle være på den måten, ville jeg ikke være med. I stedet løp jeg hjem og sladret, og fikk varm kakao av mor.

Det eneste skåret i gleden var at hun ikke kjeftet på de andre ungene. Hun nøyde seg med å trøste meg. «Det er ikke pent av dem å le av deg som er så liten», sa hun, med et lite smil.