Fastehilsen fra glasshuset

Grunnen til at journalisten spør ligger naturligvis i at han/hun har en slags vag fornemmelse av hva det dreier seg om, men ikke helt – har det ikke noe med «fastelavnsboller» å gjøre? (... eller var det «berlinerboller»?). Under mottoet «på seg selv kan en lære andre å kjenne», rusler en av gårde med en fornemmelse av at faste er en merkelig, utdatert og anakronistisk ting. Spørsmålet er ærlig nok: Er det det, eller er det ikke? Grunnleggende journalistikk er å oppklare.

Roper i skogen

Som man roper i skogen får man svar. Og svarene kom i år i avisen Dagen (18.02), kirkeledernes svar på tiltale. Ti sentrale kirkefolk blir spurt om hvorfor og ikke minst hvordan de faster. Noen lover å skru ned på bruken av sosiale medier (facebook, twitter), en biskop fra sør vurderer på grunn av klimaforandringene (foreløpig i vurderingsfasen) «å redusere kjøttinntaket i fastetiden», én vil droppe vin fra hverdagsmenyen, én sier at han ikke faster og én til sier det samme, hun vil «praktisere faste i forbindelse med spesielle utfordringer i livet eller nye ting jeg skal inni» (hva nå det er for noe?). Noen svarer at de skal bli «flinkere» til ting, hva nå det har med kristendom å gjøre? Ingen svarer at de vil trappe drastisk ned på seminar og møtevirksomheten. Det sentrale ordet «renselse», stillhet for å komme nær noe, er bare litt grøtete berørt. Bortsett fra hos munken Haavar Simon Nilsen, som er tydelig og sier at hverdagslivet skal være preget av bønn, faste og almisser. For å gi Gud muligheten til å innta oss.