Noe av det beste med musikk er at man som publikum opplever band og artister live. De gir som regel alt fra scenen og spiller de låtene man forventer å høre. De er småguder i en time eller to, og har en tilhørerskare, også mellom sangene. Jeg tilbrakte to dager på Tøyen og fulgte med på mellomsnakket til noen norske artister, og hva de formidlet under Øyafestivalen da sjansen bød seg til å påvirke tusenvis.
Har dere det bra? Og la det være sagt med en gang, artister er utrolig høflige. Sjelden har vel så mange sagt «tusen takk», på så kort tid. De fleste sier til og med «tusen takk» mens siste akkord fader ut, før publikum har begynt å klappe. Og ikke nok med det, de aller fleste er bekymret for folkemassen: «Har dere det bra!?» ropes det i hytt og gevær, som om tilhørerne ser veldig syke ut. Og det viser seg at publikum har det som regel bra, og om de får spørsmålet én gang til, er det ennå flere som svarer: «Ja!!». Stilles spørsmålet på engelsk svarer tusenvis: «Yeah!!».
Men slikt er vi jo vant med fra rockens spede konsertbegynnelse. Både norske og utenlandske artister lurer på akkurat det samme. Og de artistene som holder seg til disse velkjente enkle grep, fremstår som rutinerte og erfarne. Bandet Rival Sons fra USA sa det slik: «Takk for at dere tar vare på oss. Vi heter Rival Sons og spiller Rock and Roll.» Høflig, informativt og ikke til å misforstå.
En ære. Det begynte ganske smertefritt med fantastiske Monica Heldal og bandet hennes. Hun var vel kanskje den som sa «tusen takk» flest ganger, og ga uttrykk for at det var en ære å få åpne festivalen. Glemte rett nok å spørre om vi hadde det bra, men la gå. Mot slutten bestemmer hun seg for å forklare at neste låt handler om å være forelsket på en litt stalker-aktig måte. Jeg holder pusten, for egentlig vil jeg ikke bli fortalt hva sangene handler om. Mens hun tenker over hva hun har sagt, forklarer hun de tusen at hun «ikke er sånn stalker altså, men det ble i alle fall en låt», avslutter Heldal. Puh. Hun klarte seg akkurat før det ble veldig snodig.
Trondheims Spidergawd hadde en noe annen fremtoning, det skal sies, og i det de slår an første rockeakkord roper vokalist og supergitarist Per Borten: «Hallo! WooHoo!» Og etter første låt fortsetter han på rim: «Har dåkk det bra? E dåkk gla? Fy f… så bra! For en jævlig bra dag!»
Jeg må selvsagt beklage all bannskapen her, men det ble ikke noe bedre da Johndoe, også de fra Trondheim, kom på scenen dagen derpå. I tillegg til å banne i hver setning var vokalist Jonas Skybakmoen opptatt av væskebalansen vår og håpte at vi hadde fått i oss den første ølen. Han lo og pekte på en stakkar: «Du har f… meg drukket en sixpack allerede. Her kommer en sang om å gå uanstendig på fylla. En, to, tre, fir!». Altså. Verken Spidergawd eller Johndoe er til å misforstå. De prøver ikke å redde verden, men vil gjerne drikke mens den snurrer videre, og publikum haiker med. Skybakmoen klarer til og med å få noen til å svare når han spør: «E det nån som føle sæ ukul innerst inn?» «Ja!», kommer det. Imponerende.
Call and response. Kråkesølv fra Bodø har mye på hjertet, også etter de har forklart at det er «sykt digg» å være akkurat her. De er av den informative sorten, skåler, og forklarer at; «Det er tidlig på dagen, det blir en lang dag, en deilig dag, det er bare å trøkk på.» Greit å vite, takk Kråkesølv. De lurer selvsagt på om vi har det fint og er bekymret for de som sitter helt øverst i amfiet. De maser til øverste avdeling svarer at de har det fint og Kråkesølv er strålende fornøyd, selv om de som nettopp har svart «ja» hadde det finere før de måtte stilles til veggs. Kråkesølv ber til slutt om «Litt klapping i crowden» og crowden klapper med helt til bodøværingene sier «Nice!».
Hypen Emilie Nicolas takker nesten like mye som Heldal og kan ikke tro at hun får spille i teltet. «Dette er helt sinnsykt.» Vi som er publikummere forstår at det kan være morsomt og en ære, men at det er sinnsykt er nok å strekke det litt langt. Nicolas er takknemlig gjennom hele konserten og verdens største telt er fullt. Det er varmt og hun prøver en ny taktikk innen mellomsnakk: Svaralternativ! «Er det tett luft eller greit å stå her?» Publikum er slettes ikke vant til å måtte tenke seg om før de skal svare. Det blir nokså stille før den fulleste i teltet brøler «JA!» Endelig kan hun introdusere neste låt.
Neste dag er det Hanne Kolstø fra Sykkylven som skal spre budskapet i teltet. «Så utrolig fett å se så mange klokken tre på en torsdag. Yohoo! Skål!». Slik starter det og jeg vet at det sannsynligvis ikke kommer noe tungt budskap her heller. Hun spør om det er greit om hun spiller noen gamle sanger? Vi roper «ja», og hun svarer «bra». Kolstø lurer på om det var bra i går, og før vi får svart sier hun: «Det var dritt i går, i dag det er bra. Fett!» Hun prøver til og med å så si noe smart om kjærligheten: «Det er slørete å være forelsket, ser jo ikke en damn shit. Husk det!» Hun har mystikken i musikken og en unik stemme. Syng du Kolstø, skal noe sies – bruk tekstene. Det holder lenge det.
Pliktløp. Det er vanskelig å finne noe budskap i mellomsnakket blant dagens artister. Det er rockemyten som gjelder. «Jeg er en av de minst politisk aktive rapperne, jeg er slik som dere. Medmennesker. Her er en av de viktigste låtene jeg har skrevet», kommer det fra oslogutten Kaveh. Bra, tenkte jeg. Nå er jeg nysgjerrig. Han får det selvfølgelig for seg at det er en god idé å snakke med Selma, som han finner attraktiv på fremste rad, sier at han er klar for henne. «Hvor gammel er du Selma?» Vi ser henne på storskjermen da hun roper «15 år!» Ingen er feilfrie. Ei heller Kaveh.
I det jeg forlater festivalen har jeg det fremdeles bra, tross alt. De vokalistene som ser det som sin plikt å snakke, tar som regel feil. Det at noen er gode til å synge gjør dem ikke til mestere i prating. Spill musikken, bruk mellomrommet til å stemme gitaren, og gå på neste låt. Det er som regel best slik, viser det seg. WooHoo!