Fredag før helga så jeg Norske Talenter på TV 2. Dette innlegget skal ikke handle om en voksen mann som har fått det for seg å imitere Titten Tei, samtidig som han synger The Fox. Nei, dette skal handle om deg, meg og en jente på elleve år. La oss kalle henne Edith Piaf. Hun fortjener det.
LES OGSÅ: Tjener penger på å knuse barns drømmer
Hun har øvd og øvd, og under reportasjen i forkant forstår vi at dette er noe hun virkelig har gledet seg til. Hun synger så godt hun makter. Sangen varer i litt over ett minutt. Vi forstår at hun ikke kommer til å vinne konkurransen, men jeg tenker at hun er et friskt pust med en modig stemme. Så skjer det. To av dommerne, Bjarte Hjelmeland og Mia Gundersen, X-er henne ut før hun er ferdig. De taklet ikke minuttet. Hun er elleve år og har akkurat sunget magiske Edith Piaf og blitt X-et. INGEN har noen gang sunget som Edith Piaf, bortsett fra en liten fransk dame som ble kalt Spurven. Ingen barn skal egentlig ha hørt om Edith Piaf. Men denne fredagskvelden har hun sunget Piaf så godt en jente på elleve, som ikke kan fransk, skal kunne gjøre det. Så ber dommerne henne om øve mer, du er ikke god nok nå, sier de. De kunne like gjerne sagt: Vi knuser drømmen din med en gang, håper det er greit!
Piaf springer bort til mamma, og en fortvilet programleder, Solveig Kloppen, som prøver å trøste, men det er for sent. Edith Piaf vil bort fra kameraene, som nå er våre passive og naive fredagskoseøyne.
Jeg satt målløs i to minutter, gikk ut på gangen og kjente en skam og et sinne, før jeg ble skikkelig lei meg. Hva er det vi driver med? Er dette underholdning, og lar vi oss underholde?
Kritisk barnepsykolog. Jeg skrev om tilfellet Piaf på Facebook. Måtte få det ut, men glemte det ikke. Neste dag ser jeg at VG har en sak der de intervjuer barnepsykolog Willy Tore Mørch om det å la barn opptre på for eksempel Norske Talenter. Han er kritisk og jeg er glad for at det ikke bare var jeg som tenkte i de baner. Så leser jeg at det var storm på sosiale medier og blir noe overrasket og smigret over at VG i den sammenheng siterer min Facebook-status.
I VGs artikkel blir også TV 2s assisterende kommunikasjonssjef, Bjarne Laastad, intervjuet. Det minst sjokkerende er at det ikke finnes rom for selvkritikk. Han kjenner ikke til den konkrete episoden, men skryter på seg at Norske Talenter er et av de få programmene der de yngste må prestere på lik linje med voksne for å komme videre. Det er visst til og med en fin ting. Kanskje han burde fundert litt nærmere på hvorfor det er så få som velger å la barn konkurrere på lik linje med voksne? Han sier også at dommerne er bevisste på hvem som står foran dem og ser an hvor hardt de kan slå ned på hver enkelt deltaker.
Slår hardt ned. Hun er elleve år, og sjansen for at man knekker selvtilliten til en som kanskje ikke er gammel nok til å forstå at det kommer nye sjanser, er faktisk tilstede. Det er jo ikke sikkert alle elleveåringer tenker: «Åja. To av fire dommere X-et meg, så da bør jeg vel øve mer til neste gang.» Dommerne burde heller være bevisst på hvor mye man kan bygge opp hver enkelt, ikke hvor hardt deltakerne kan bli slått ned.
Selv mener jo TV 2s mann at ingen blir syke av å gå på audition, og det er jo spesielt å bagatellisere hele programmet i beste sendetid som en hvilken som helst audition. Men er det slik at så lenge man ikke blir syk så er det greit? Nei, det er jo ikke det, og vi, vi sitter trygt hjemme foran skjermen og tror det skal være sånn. Det kan ikke fortsette slik.
Vi glemmer altfor ofte at ordet holdning er en del av underholdningen, og vår holdning til bruk og kast-program er blitt sløvet ned over tid. VG spør Laastad om det er nødvendig å presse et kamera opp i ansiktet på en strigråtende 11-åring. «Vi velger ut de beste historiene til hvert program, for å lage god TV,» sier han. Og det er selvsagt der nøkkelen ligger, men nå er det på tide å skifte låsen.
Knuser spurveegg. Jeg vet også at jeg kan slå av TV-en og gjøre noe annet, men jeg kan ikke bare la dette passere. Jeg har barn som liker å se på, og jeg vil ikke at de skal tro at for å opprettholde en drøm er målet å unngå å bli X-et.
For oss og TV 2 er det jo ikke de norske talentene det handler om, heller. Vegard Dommersnes, Nora Foss Al-Jabri, Quick, Erlend Bratland, Lydia Hoen Tjore, Brian Aksnes Hooseth, Kristian Rønning, Daniel J Elmrhari, Stine Hola Ulla. De var alle topp tre i tidligere sesonger. Det er slike som de vi håper skal dukke opp hver fredag. Bruk og kast en hel vinter og vår, i beste sendetid. Og så glemmer vi dem. Det kan jo ikke fortsette slik, kjære landsmenn. Folk må få drømme, barn må ha noe å strekke seg etter, bli løftet opp og frem, samtidig som de møter konstruktiv motstand og ikke bli X-et som underholdning. Hva var det Laastad sa igjen: God TV?
I livet lærer man å ligge, sitte, krype, stå, gå og løpe. Det å drømme er håpet om å kunne fly. Slik holdningen vår er til underholdningen nå, sitter vi og ser på at altfor mange spurveegg knuses for all fremtid.