Tidenes beste rockekonsert

U2 skrev historie på Valle Hovin onsdag kveld den personlige historien til de 40.000 som hadde sikret seg billett til tidenes rockekonsert på norsk jord. Slikt får ringvirkninger. For dette var en konsert som vil bli husket og snakket om i årevis: et magisk øyeblikk, et gigantisk show, en storstilt mønstring av frihet, forsoning og fred. Oppsummert i dette ene ordet: sameksistens.
I en tid hvor kulturer og sivilisasjoner kolliderer med akselererende hastighet, pekte Bono på dette ene ordet: «Coexist» («lev sammen»). Ordet stod skrevet både på Bonos pannebånd og på den gigantiske storskjermen på scenen, med C-en som en muslimsk halvmåne, x-en som en davidsstjerne og t-en som et kors. «Jesus, Jew, Muhammed is true,» messet Bono. «Alle er de sønner av Abraham.»

Troverdig. Bonos budskap bar på ingen måte preg av religionsblanding eller relativisme, men uttrykte det enkle faktum at vi mennesker er satt på jorden for å bære hverandre, for å elske vår neste og vår fiende. U2s viktigste budskap under «Vertigo//2005»-turneen 2005 er enkelt, men likevel så vanskelig. Vi er skapt til sameksistens med Gud og mennesker.
Kanskje er det ikke så mange andre band enn U2 som kunne ha forkynt dette budskapet om på en tilsvarende troverdig måte. For hva kjennetegner U2 om ikke sameksistensen? Allerede fra begynnelsen av var summen av bandet høyere enn de enkelte bestanddelene. Det har alltid vært samspillet mellom Bono, The Edge, Larry Mullen og Adam Clayton som har gitt bandet et ekstraordinært preg. Bandmedlemmene har løftet hverandre og holdt ut med hverandre i 25 år. De har til og med hatt den samme manageren (Paul McGuinness) hele tiden.

Enhet. U2 «er» sameksistens. Det ble så aldeles tydelig under konserten på Valle Hovin. For ikke bare bandet fungerer som en organisk enhet, også låtene deres gjør det! De er ikke bare «a great collection of songs» (jf. NRKs U2-intervju fra i fjor), men lemmer på en og samme kropp. Hvordan kan man ellers forklare et konsertprogam som til de grader setter seg i ryggmargen?
Dessverre må jeg bare strø salt i sårene til alle de som ikke fikk tak i billetter til konserten. Fra åpningslåten «Vertigo» til avslutningslåten «Vertigo» (ja, den ble spilt to ganger!) var vi vitne til en helt utrolig rekke av innertiere, hvor allsangen til tider ljomet så høyt at Bono måtte tråkke til ekstra ved mikrofonen. Under det første partiet, med 1980-låter som «I Will Follow» og «The Electric Co.», samt den nyere «Elevation», fikk vi se en sprudlende morsom vokalist. Bono kappspilte med The Edge på luftgitar og tok bilder av en fotograf med fotografens eget kamera.