Politisk haugianisme
Hans Nielsen Hauge var predikant, ikke politiker. Likevel gir det mening å betrakte hans virke som politiske handlinger.
OPPRØRER: I Trygve Riiser Gundersens bok om haugianerne blir bevegelsen en inngang til å se allmuen som en politisk aktør, skriver kommentator Erling Rimehaug.(Foto: Erlend Berge)
«Han lar Hauge stige ut av kirkehistorien og inn i den allmenne historiens spørsmål om makt, kontroll, økonomi og fordeling. Da får vi ikke bare et nytt bilde av haugianerne, men et nytt bilde av samfunnet», skrev jeg da jeg som den første i 2022 anmeldte Trygve Riiser Gundersens bok «Haugianerne».
At Hauge hadde betydning langt ut over kirkehistorien var ikke noen nyhet for meg. Min veileder til historie hovedfag, Francis Sejersted, var opptatt av haugianernes betydning for norsk økonomisk historie. Allerede Halvdan Koht i «Norsk bondereisning» tildelte Hauge en viktig rolle i politisk historie. Mange har skrevet om haugianerne som forløpere for både demokrati og velferdsstat, og i det siste er det også blitt populært å fremstille ham som gründer.
Hos de fleste framstår Hauge som en samfunnsbygger og verdiskaper. Riiser Gundersen skriver om opprøreren Hauge.
