«Juleevangeliet står som en påle i livet mitt»

Som en del av juleforberedelsene hjemme hos mamma og pappa var det oftest jeg som fikk ansvaret for å sette opp selve julekrybba. Gipsfigurene lå i en egen pappeske. Det var et skur med skråtak, laget av små pinner som lå tett i tett. Oppe på taket var det noe som liknet på jord og stein, og gulvet i stallen var dekket av høy. Jesus skulle ligge der i midten, med Maria i umiddelbar nærhet. Josef stod plassert ved hennes side. Dyrene var samlet i bakgrunnen. Engelen smilte oppe på taket, litt på skeiva. Jeg tok meg god tid, og denne ærefulle oppgaven har gjort at jeg fortsatt ser nye sider i den gamle fortellingen, hvert år.

Jeg skulle ønske jeg syntes det med tro var enkelt hele tiden. Det var det da jeg var liten. Nå har det vel heller blitt slik at det er vanskelig nesten hele tiden. Jeg kan fort tenke at troa mi ikke står helt rett opp og ned slik som troer skal. Da finner jeg mye trøst i å tenke på hvem som besøkte stallen først, og hvorfor de kom dit. De aller første inn døra var gutta på gølvet, og rett bak dem kom de i de fineste kappene.

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall.