Ingen er fri før alle er fri

Grunnen er at selve premisset i det utsagnet nettopp forteller oss at det finnes farger. Når unger starter i barnehagen er det én fargestift som kalles hudfarge, og den er ikke brun eller svart. Det var først etter et litt lengre opphold i Sør-Afrika at mine melaninrike barn begynte å fargelegge tegninger av seg selv med brun fargeblyant.

Det var også i møte med Sør-Afrika at min egen hvithet ble en farge for meg. På skjemaet til universitetet måtte jeg krysse av for rase. Det var så ubehagelig. Hvorfor var det relevant? tenkte jeg. Det er det samme som å si at jeg ikke ser farge, det vet jeg nå.

I boka Rasismens poetikk (Ordatoriet 2020) beskriver forfatter og aktivist Guro Sibeko hvorfor fargeblindhet ikke er løsningen: «Når man snakker om rasisme, blir man ofte beskyldt for å være opphengt i fortida. Det er så lenge siden slavetida, krigen, apartheid, 22. juli, bør vi ikke kunne legge alt det bak oss? La oss se framover sammen, mot en ny, fargeblind verden! Men det er ikke når vi snakker om rasisme vi er opphengt i fortida. Det er når vi opprettholder rasismen vi er det.»